FREDRIKSTAD: 100 år med filmlov og en nye endringer av loven i emning. Med dette ble tonen satt med to gode seminarer under Film & Kinos landsmøte 2013.
(Her følger et referat fra første foredrag. En egen kommende artikkel vil redegjøre for foredraget fra Line Langnes, Medietilsynet.)
Professor, dr. philos, Ole Solum jobber ved Institutt for medier og kommunikasjon ved ved Universitetet i Oslo. Han hadde tatt seg fri fra travle dager med eksamensrettelser for å fortelle litt om utviklingen for film & kinodrift i Norge de siste årene.
I en lett og ledig tone, som hans studenter ganske sikkert vet å verdsette, fikk landsmøtedelegatene fra kommunale og private kinoer vite at det som trolig er landets aller første film, Fiskerlivets farer fra 1907, nok er tapt for alltid. – Ingen levende mennesker har sett spor av dette som skal være den første norske filmen, sa Solum.
De første kinoeierne var private, i årene 1913–1915, og det nye mediet ble, som alltid er tilfellet med nye medier, møtt med moralsk panikk og stor bekymring av almenheten.
– Etterhvert tok filmene form av dramatiske fortellinger, og var ikke bare reportasjer. Dermed fikk sedelighetsforeningene en ny kampsak – mot kinematografene, sa Solum.
I perioden 1915–1918 kommer kommunene inn på banen og det blir bestemt at for å drive kino, må man ha kommunal konsesjon. Denne gir kommunene i stor grad til seg selv. Virksomheten gir raskt store overskudd og dermed får mange kommuner vitamininnsprøytninger innenfor andre felt av kulturlivet, f.eks. Vigelandsparken i Oslo ble finansiert av drift av kino i Oslo.
– Det som skjedde den gang skapte grunnlaget for «annerledeslandet» Norge, man valgte en annen vei enn det andre europeiske land gjorde rundt kinodrift. Det offentlige fikk grep om visningsleddet, sa professoren videre.
«Municipalsosialismen» bredde om seg. I kommunene kunne Arbeiderpartiet vise at de var mektige, sa Solum.
Det ga seg utslag i følgende. De kommunale kinoene ble motarbeidet av filmleverandørene, som tok høye filmleier. Dermed svarte kommunene med å etablere eget distribusjonsbyrå (Kommunenes filmsentral) og etterhvert Norsk Film AS.
– De kunne ikke bare melke systemet, de måtte også bidra, det visste de kommunale kinoaktørene. Så kom de norske filmene. «Dette hadde vi ikke klart uten den norske modellen», ble det sagt. Hadde vi ikke fått Fant (1937), Ungen (1938) og Gjest Baardsen (1939), uten det kommunale systemet? Det kan man stille spørsmål om.
Ole Solum betegnet i foredraget sitt 50-tallet som gullalderen for norsk film. Da kom det over 100 filmer ila. tiåret.
Så kom 60-årene og fjernsynet for fullt. Fra Amerika visste man at dette ville medføre mindre kinobesøk. Dermed ble filmopplevelsen noe for «det selektive mindretall», sa professoren.
I 1970 ble Norsk kino- og filmfond opprettet. Avgiften ble innført og luksusskatten for kinoene forsvant.
– Det ble en ny fase og som vi nå er i ferd med å avslutte, formodentlig. På 80-tallet ble idéene sådd som nå er i film og kino-bransjen. Den kommunale mastadonten står for fall. Det skjøt fart fra 90-tallet. Da fikk vi «musen» fra Tønsberg, som er interessant å følge. De skrek ut at en kommunal kino ikke hører hjemme i et moderne samfunn. Private Tønsberg kino ble inngangsporten for SF Kino og som vi så i vår, toppet det seg med at både svenske og danske interesser nå er i kino-Norge. De private står i dag for 60 % av markedet.
– 50 %, skjøt direktør Lene Løken i Film & Kino korrigerende inn fra første benkerad.
– Dette er en ny situasjon som landsmøtet sikkert vil snakke om, sa professoren.
Professoren nevnte videre at Norsk Film ble nedlagt i 2001, samtidig med Kommunenes filmsentral, og at Norsk Filmfond i 2008 ble til Norsk filminstitutt.
Digitalseringsprosessen fant sted i 2010 og 2011. Nå kan kinoene også tilby konserter, opera, og sportsoverføringer, men dette skjer likevel i mindre skala. Så kinoer kan vise det samme som de store, og har ført til økt publikumsbesøk på de små kinoene.
Til høsten kommer Ole Solum med ny bok, den heter det samme som foredraget «100 år med filmlov».
KINOMAGASINET © Engasjert i sitt foredrag om 100 år med filmlov: Professor, dr. philos, Ole Solum jobber ved Institutt for medier og kommunikasjon ved ved Universitetet i Oslo. Foto: John Berge, KINOMAGASINET ©
Facebook
RSS