Hvordan fungerer egentlig Norges innvandrings- og integreringspolitikk? Denne tematikken blir satt på spissen når Jan Vardøen har laget politisk satire om det å være ny i Norge.
–De aller, aller fleste asylsøkere vil bare komme i jobb eller utdanning så fort som mulig. De vil bidra med de betydelige kunnskaper de sitter inne med, og dette er en gave til Norge hvis vi håndtere den utfordringen på riktig måte, noe jeg synes vi burde, så klart. Og at vi har vært i samme situasjon for ikke så lenge siden må vi heller ikke glemme, forklarer Jan Vardøen som er aktuell med en komedie om innvandring og integrering.
Han er en mann med mange talenter. For mange er han mest kjent som restauranteier og kokebokforfatter, men i tillegg til å være et sentralt navn i Norges utelivsbransje er han også musiker, manusforfatter og regissør. Og det er nettopp på filmfronten, som manusforfatter og regissør, at vi har sett mye til han de siste årene. I 2013 regisserte han kortfilmen Working Stiff. Deretter kom Søvnløs i Lofoten i 2014 og Høst i 2015, hvorav jeg selv gav sistnevnte film terningkast fem og beskrev den som en «stemningsfull og kunstnerisk film full av kvalitet og omtenksomhet».
Med filmen Det norske hus tar Vardøen en nokså annen vending enn i Høst både når det kommer til sjanger og tematikk. Det norske hus skildrer hvordan det er å komme som utlending til Norge. Hovedpersonen i filmen er den ressurssterke Ramin (Sharukh Kavousi) som kommer fra Midtøsten. Hans første møte med Norge blir en innlæringsprosess av norske kulturritualer, det ene verre enn det andre, og bare tanken på å bli kastet ut hvis han ikke klarer kulturprøven er motivasjon mer enn nok.
I tillegg til Sharukh Kavousi vil blant annet også Gard B. Eidsvold, Hege Schøyen og Egil Hegeberg spille roller i Det norske hus. Filmen beskrives som en politisk satire/komedie, og nettopp det politiske er sentralt ved dens form. Politikk må kunne anses som et bakteppe for alt som denne filmen tar opp, men likevel er det humoren som er framtredende i fortellermåten. Regissøren selv fikk idéen til filmen da han møtte mange flyktninger på matstasjoner.
–Da jeg jobbet på Tøyen i fjor, med utdeling av mat til flyktninger, ble jeg kjent med mange nye folk og fikk et godt innblikk i deres møte med oss og vårt møte med dem. Det var en veldig positiv og lærerik opplevelse; noe jeg ville forske litt mer på. Men dette bød også på en god del komiske situasjoner og misforståelser, forteller Vardøen.
Nettopp de komiske situasjonene og de mange misforståelsene utgjør en stor del av filmen, og Vardøen selv mener at det å bruke humor omkring ett hett tema som dette er et uproblematisk virkemiddel.
–Jeg er veldig glad i humor og føler at det skaper dynamikk i en hver film. Humor er ett av de aller viktigste politiske redskapene som finnes. Det funker ofte bedre enn marsjer og paroler, sier Jan Vardøen.
Likevel syntes han at balansegangen mellom humor og alvor i denne filmen var som å gå på en knivegg, men at han håper publikum får noe positivt ut av filmen.
– Hvis man er engasjert i flyktningspørsmålet, kommer man til å få mye ut av filmen. Men jeg vil egentlig heller at skeptikerne ser den og forhåpentligvis får et annet syn på tematikken. Det som kom ut av arbeidet på Tøyen var at den personlige kontakten med mennesker bare viser oss hvor normale og hyggelige de fleste mennesker er når vi møtes ansikt til ansikt. Filmen er en forlengelse av den tanken, forteller regissøren.
I sine tidligere filmer har Jan Vardøen skrevet manus helt alene, men denne gangen har han fått med seg en herremann til på laget, og denne herremannen er ikke hvem som helst. Knut Nærum har nemlig bidratt på filmens manuskript, og i tillegg er han å se som skuespiller i filmen.
–Jeg kjenner Knut Nærum litt fra før. Han er et klokt, sympatisk, lynende intelligent vesen, akkurat som man alltid har visst, og jeg var såpass heldig at han likte prosjektet, forteller regissøren som var meget fornøyd med å ha en å samarbeide med i manusprosessen.
–Det finnes ikke noe menneske som er en øy, og film er samarbeid. Det å kunne spille idéer frem og tilbake er en berikelse for et hvert prosjekt, og å få den motstanden og entusiasmen fra andre enn seg selv gjør jobben uendelig lettere, forklarer Vardøen.
På 90-tallet presenterte Thorbjørn Jaglands regjering det politiske slagordet «Det norske hus» om sine politiske mål, og regissøren understreker at dette på ingen måte er noen tilfeldighet.
–Klart det er en bevisst referanse til Jagland og Rugaas. Filmen er stinn av referanser, og det blir morsomt å se hvor mange dere kan ta!
ARTIKKELEN ER EN UTVIDET VERSJON AV SAKEN HENTET FRA KINOMAGASINET 1•2017, SOM DU KAN LESE DIGITALT HER:
Facebook
RSS