Med til nå sytten filmer i katalogen har Pixar blitt en institusjon i animasjonsbransjen. Her er de ti beste, slik vi ser det!
Pixar har en helt egen evne til å røre ved hjerterøttene hos publikum, og mane fram tårer selv hos barske, voksne menn.
Enten hovedpersonene er leker, roboter, biler eller mennesker, ser det ut som de greier å formidle noe universelt meningsfylt om vennskap og kjærlighet. Kombinert med masse humor, og stort sett ganske smart historiefortelling og karakterskildring.
Men selv Pixar er ikke ufeilbarlige. I de senere år har studioet fått mye kritikk for kommersialisering og overdreven fokus på oppfølgere.
Og selv de nye, originale filmene får ikke alltid unison ros fra kritikerne.
Var Pixar bedre før? Tja, det ser ut til å være bred enighet om at fjorårets Innsiden ut var et kreativt «comeback» for Pixar, og anmeldelsene av Oppdrag Dory tyder på at Pixar kanskje endelig har klart å lage en oppfølger som er like god som Toy Story-oppfølgerne.
Vi gir dere – i kronologisk rekkefølge – de ti beste Pixar-filmene til dags dato!
Toy Story (1995)
Den aller første filmen fra Pixar er synlig utdatert – digital animasjonsteknologi går veldig fort framover, tross alt – men teknologien var imponerende for sin tid, og historie og konsept har holdt seg veldig bra. Ideen med å gjøre leker levende blir utnyttet til fulle, både som komedie og drama. Fortsatt en av de aller beste.
Toy Story 2 (1999)
Dette skulle egentlig være en direkte-til-DVD-film, men alt på utviklingsstadiet virket den så lovende at Disney oppgraderte den til kinostatus. Toy Story 2 ble en kritiker-og kassasuksess, i tillegg til å vinne Golden Globe.
Monsterbedriften (2001)
En av Pixars sterke sider er deres evne til å ta en enkel ide, ta den i uventede retninger, og gjøre den desto mer spennende og interessant. I dette tilfellet: Monstre i skapet, ja vel, men hvorfor dukker de opp i skapene, og hvorfor bare hos barn? Den spennende historien morer barn i alle aldre, men det er særlig på det visuelle plan, med designet til monstrene og deres verden, at filmen virkelig utmerker seg.
Oppdrag Nemo (2003)
I Toy Story spilte Pixar på følelser og mellommenneskelige relasjoner og i Oppdrag Nemo videreføres dette. Med fisk. Klovnefisken Marlin reiser tvers over verdenshavene, sammen med den velmente men distré kirurgfisken Dory, for å finne igjen sønnen Nemo. Det er en visuelt spektakulær reise, og fortsatt en av Pixars vakreste filmer å se på.
De utrolige (2004)
Da Brad Bird kom til Pixar med ideen til en animert superheltfilm, var han kjent som regissør og forfatter av den kritikerroste tegnefilmen Gutten og Jernkjempen (1999). Bird er en smart og sofistikert filmforteller med god forstand på karakterskildring. Han passet perfekt inn i Pixar, samtidig som han, med den action-drevne, menneskefokuserte De utrolige tilførte Pixar mye nytt.
Rottatouille (2007)
Brad Bird fikk lov til å skrive og regissere enda en film for Pixar, og en kan ikke akkurat anklage ham for å stivne i formen: Rottatouille er en feiring av det franske kjøkken fortalt gjennom øynene til Remy, en rotte med usedvanlig godt utviklet smaksans.
Wall·E (2008)
Omtrent halve filmen er uten dialog, og fokuserer på en robot som er blitt igjen for å rydde opp etter at menneskene har flyktet fra sin ubeboelig forsøplete jordklode. De dialogløse scenene der Wall·E handler alene eller i samkvem med den mer sofistikerte roboten EVE, er kolossalt engasjerende.
Se opp (2009)
En av Pixars mest sentimentale filmer, men også en av de vakreste og mest engasjerende. Pixars evne til å gi publikum klump i halsen kommer sjelden tydeligere fram enn i Se opp, selv om premisset først og fremst er litt bisart: Enkemannen Fredricksen har satt seg fore å fullføre sin kones drøm om å fly huset deres til Amazonas – med ballonger. Det fungerer, men med på lasset følger en overivrig speidergutt.
Toy Story 3 (2010)
Andy er blitt voksen og skal flytte hjemmefra, så lekene hans begir seg ut på en farefull ferd for å finne et nytt hjem. Kanskje den mest dramatiske og følelsesladde av Pixars filmer.
Innsiden ut (2015)
Pixar tar ideen med besjeling enda et skritt lenger, og ga følelser til følelser! Igjen greide de å få maksimalt ut av premisset: Jenta Riley har fem personifiserte grunnfølelser: Glede, Sorg, Frykt, Sinne og Avsky. De gir et overflødighetshorn av kreative innfall.
Saken er hentet fra KINOMAGASINET 5•2016 SOM DU KAN LESE DIGITALT HER:
Facebook
RSS