Oslo Pix 2018: Filmfestivalen som ringer sommeren inn i hovedstaden

Programsjef Cato Fossum (t.v.) og festivalsjef Susann Østigaard (t.h.) Foto: Alexander Svanåsbakken, KINOMAGASINET.no ©

OSLO: Med et sterkere fokus på nordiske filmer, er Oslo Pix tilbake for andre gang med håp om at oslofolket velger filmen fremfor solen. En måte de håper å gjøre dette på er gjennom flere nye programmer hvor de tar med filmen ut i gatene og til folket.

De begynte allerede på slippfesten av programmet hvor de viste Wes Andersons Rushmore (1998). I et fantastisk sommervær, i ren tropevarme.

KINOMAGASINET dro på slippfesten torsdag 24. mai, som ble arrangert ved tuppen av Oslo sentrum, på Akershusstranda, og fikk en hyggelig prat med festivalsjef Susann Østigaard og programsjef Cato Fossum.

– Hvordan jobber dere med festivalen i 2018 i forhold til det første året, 2017?

Susann Østigaard: Først og fremst har vi hatt litt bedre tid på oss i år. I fjor så startet vi arbeidet etter nyttår. Vi hadde bare fem måneder til å lage festival, så det var veldig intenst. Ikke det at det er noe mindre intenst i år, men nå har vi gjort det en gang før og hatt bedre tid, sett enda mer filmer, og mulighet til å dra erfaringer fra siste års program. Hva som har fungert fint og hva vi ønsker å gjøre mer av. Også har vi utviklet litt mer hvem vi er, hvordan type filmfestival er vi.

– Hva slags filmfestival ønsker dere å være?

Cato Fossum: – Vi er en publikumsfestival og tanken vår er at alle skal finne en film de liker på Oslo Pix. Alle skal finne noe, enten det er førpremierer med store stjerner eller de mest «spacede» ting. Det skal være en spennvidde. Vi vil underholde, vi vil begeistre, vi vil overraske folk. Vi vil at folk skal se den filmen de ikke får sett ellers. Og gjerne provosere og irritere. At folk skal både hoppe i stolen og vri seg litt i setet. Det er kvalitetsfilmen som er viktig.

Vann over ild er åpningsfilmen under Oslo Pix 2018

– Hvordan forholder dere dere til festivalene i Bergen, Tromsø, Trondheim og Haugesund? Prøver dere å skille dere fra de andre mer etablerte filmfestivalene?

– Egentlig ikke. Vi tenker ikke så mye over det, svarer Cato.

– Vi har noen ting vi prioriterer som andre festivaler kanskje ikke gjør. Det at vi har et eget program for amerkansk indiefilm eller at vi har et program som er nytt i år som heter Pix on Art, der vi samler dokumentarer om kunst, der filmen møter andre kunstformer. Vi har noen programbolker som skiller seg ut, men vi finner ikke opp hjulet i forhold til de andre. Og de andre store publikumsfestivalene i Norge er jo i andre byer. Vi skal være det for Oslo. Så sånn sett er det ikke noe konkurranse. Vi har satset på nordisk konkurranseprogram. Både fiksjon og dokumentar. Det er jo interessant for oss bransjemessig, og bli en arena for å se ny nordisk film for å se regissører, og trekke de filmene inn i en større diskusjon om hvor film og tv-serie og audiovisuelt innhold i Norden står generelt. Det er jo noe vi satser bevisst på, fortsetter Cato.

Festivalsjef Susann mener at en filmfestival handler om «god film» og mye om rammene rundt. Det å se film sammen, det å se mange filmer på kort tid.

– Vi er jo en hovedstadfestival, så mye av vår identitet ligger i at vi skal være en filmfestival for Oslo. Vi jobber hardt for å få folk til å føle eierskap til festivalen. Det jobber vi mye med. Med rammene rundt, sier Susann.

Som eksempel å bruke byen som arena for visninger. Om det er ute i festivalgata, mellom Klingenberg og Saga kino, hvor Oslo Pix har en utescene med filmsamtaler, fester, mottagelser, musikk og utekinovisninger.

På Vippa, hvor slippfesten fant sted, skal Oslo Pix 2018 feire Sveriges nasjonaldag hvor de skal vise Ingmar Bergmans Sommeren med Monica, i anledning 100-års jubileumet til den legendariske filmskaperen. Oslo Pix skal også ha en visning på utestedet Blå på Grünerløkka. Det blir også en utendørsvisning i en skatepark i Gamlebyen, som er et nytt konsept som heter «Pix on Location», som handler om ta filmen og knytte den tematisk opp mot et sted som hører sammen, for at folk kan oppdage nye deler av Oslo med filmen som inngangsport.

Bransjeseminar under Oslo Pix 2018: Hva er status for film og kinobyen Oslo?

– Hvordan ser dere på besøksantallet i år? Dere fikk jo ganske bra tall i fjor, hvor dere nådde målet på 12.000 personer. Hva med årets festival?

– Ja, vi fikk en kjempefin start. Vi var jo veldig usikre på om folk var klare for en ny filmfestival i Oslo, og ikke minst om de var klare for å se film i juni måned. Vi var veldig spente på hvordan det kom til å gå og vi fikk jo nesten 13.000 besøkende, så vi fikk et svar på at folk var villige, sier Susann.

– Noe mål for besøket i år?

– Vi har ikke prøvd å tallfeste det, vi sier jo at Oslo Pix skal bygges sten for sten og det mener vi jo. Vi skal ikke gå ut og være størst det første året og ikke heller det andre året eller tredje året. Men gradvis opparbeide oss en trofast publikumsskare og stadig trekke til oss nye mennesker, også etterhvert etablere oss i folks bevissthet som den filmfestivalen som starter festivalsommeren. Oslo er jo en by med mange flotte festivaler, først og fremst på musikkfronten, og nå får de en sikkelig sommerfestival for film. Det er litt uvant, men vi har lyst til å vise at man kan se film selv om det er fint vær. Og prøver å kombinere sommeren med filmopplevelsen. Så vi håper at Oslo Pix er den festivalen som starter sommeren for Oslo folk så kan Øyafestivalen være den som festivalen avslutter ferien, sier Susann videre.

Cato skyter inn:

– Vi har ikke satt oss noe konkret mål, men vi vil jo selvfølgelig at fler skal komme i år enn i fjor.

– Ja, vi håper jo på en god, liten økning, sier Susann.

– Har dere planer om å utvide dere fra kun å vise filmer fra Saga og Klingenberg kino?

– Det er Saga og Klingenberg som er våre hovedkinoer, og det vil det jo være i all overskuelig fremtid, men selvfølgelig etter hvert som vi vokser er det jo naturlig for oss å breie oss litt. Det er jo mye som skjer på kinofronten, med Frogner kino og Vega scene, som begge åpner snart. Og det å være her på Vippa og på Blå. Vi kommer til å bruke mange av Oslos kulturscener, men det er Saga og Klingenberg som er vår storstue.

– Hvordan jobber dere med prisutdelingene og prisene dere har. Er det noe nytt?

– Vi har noen nye priser i år. I fjor gjorde vi et skille på dokumentar og fiksjon. Nå har vi jo et eget program for nordisk fiksjonsfilm og nordisk dokumentarfilm og et program for internasjonale filmer som består av både fiksjon og dokumentar. I tillegg til publikumsprisen. Det å ha et nordisk program er viktig for oss. Vi er jo en festival i Norden og har lyst til å være en arena for god nordisk film. Så det var på tide, i år to av festivalen, at vi fikk etablert det i konkurranseprogrammet vårt.

– Hvordan er det nordiske programmet: er det bare filmer som kommer på kino eller er det mye som ikke vil finne veien til kino?

– Vi har noen nordiske førpremierer også, men dokumentarer fins det knapt noe visningsarena for, og flere filmer kommer aldri på kino. Det er jo ufortjent, for det er ikke fordi filmene ikke er gode. Mange vinner også priser på filmfestivaler i utlandet, og bak de kjente navnene som Von Trier og Östlund finnes det mange som lager spennende film. Det blir definitivt en god del film du ikke får sett på kino her i Norge, sier Susann.

– Er det noen spesielle dere vil trekke frem?

– Ja, foreksempel Jimmie av Jesper Ganslandt, sier Cato. – Det er en film som ikke kommer til å bli satt opp på kino her hjemme. Jesper Ganslandt har jo vært på kino i Norge før, med Farvel Falkenberg og Man tenker sitt og hans nyestefilm  åpnet filmfestivalen i Rotterdam. Jimmie er en utrolig spennende film der han både gjør noe han har gjort tidligere, men også nye ting og det er en utrolig «tight» fortelling med flyktningskrisen som tema. Han er en filmskaper som hører hjemme på kino.

– Jeg tror mange, når de hører at vi har et fokus på europeisk og nord-amerikansk film, tenker at det er de filmene man ser til vanlig, som går på tv og vi har jo et nært forhold til den vestlige filmen, men det er utrolig mye bra europeisk og nord-amerikansk film som aldri når et norskt publikum. Filmer som gjør det kjempebra på filmfestivaler rundt omkring i verden, men aldri når kinoene i Norge. Så vi har lyst til å være et visningsvindu for de filmene. Vi har førpremierer på kjente store titler, men vi vil også vise de filmene som folk ellers ikke ville hatt muligheten til å se med unntak av den ene uka i juni.

– Hvordan er budsjettet i år i forhold til i fjor, og arbeidet med sponsorer?

Susann svarer at budsjettet stort sett er identisk med år 1, 2017.

– Det er selvfølgelig lettere å knytte til seg samarbeidspartnere etterhvert som vi blir bedre kjent. Det kommer til å bli viktig for Oslo Pix framover og knytte til seg sponsorer og samarbeidspartnere fra privat næringsliv. Det er jo begrenset hvor mye man kan få fra billettinntekter og fra offentlig tilskudd. Og for en for en filmfestival fra Oslo Pix, med de ambisjonene vi har om å bli den store, brede filmfestivalen i Norge, er vi avhengig av det. Fordelen vår er at vi er innmari flinke til å drive festival. Vi har jo en stab som har gjort dette flere ganger før, som er erfarne og har kompetanse, så det gjør at vi kan gjøre ting ressurseffektivt og kostnadseffektivt. At vi ikke er nødt til å starte på nytt hver år, og lære opp nye mennesker. At vi har et godt sterkt team som kaster seg over oppgavene og kan løse de raskt. Det er et fortrinn.

– Tror dere det blir noe konkurranse i forhold til at det har åpnet en ny kinokjede i Oslo, ODEON (tidl. SF Kino)? Og vil det eventuelt bli noe samarbeid med de etterhvert, eller vil det være kun Nordisk Film kino som vil være deres arena?

– Det har vi ikke diskutert egentlig. Nordisk Film kino er jo våre medarrangører. Vi arrangerer det sammen med de, så for oss er det naturlig at vi jobber med de. Så får tiden vise, men det er Saga og Klingenberg som er i vårt festivalhjerte, svarer festivalsjefen.

Oslo Pix vil bygge seg store

Disse filmene vant priser under Oslo Pix 2017