Miles Davis-dokumentaristen går bak fasaden

Dokumentarfilmen «Miles Davis: Birth of the Cool» følger stjernetrompeteren fra vugge til grav. Foto: Netflix

Dokumentarstrømmen letter krisestemningen hos mange musikkelskere. Regissøren av den nye Miles Davis-filmen ville vise jazzgeniet bak fasaden.

Netflix-aktuelle Birth of the Cool følger Miles Davis (1926–1991) fra vugge til grav. Regissør Stanley Nelson Jr. (68) viet tre år til forsøket på å trenge inn bak den amerikanske stjernetrompetistens ikoniske fasade.

– Det er et portrett der alt er med, sier han da vi møtte ham under London Film Festival.

– Skjønt, det er mer enn et Miles-portrett. Det handler like mye om å være svart i USA, og om geniets pris. Selv om han var genial, var han ingen enkel fyr å ha med å gjøre, verken for familien sin eller andre, legger Nelson til.

Ukjente opptak
Borgerrettighetskampen og Black Panthers er emner Nelson har beskjeftiget seg med tidligere. Denne gang oppsøkte han gamle venner og flammer av Davis i New York, Paris og den noe mindre glamorøse oppvekstbyen East St. Louis. Videre intervjuet han artister som spilte med ham i de ulike fasene: Wayne Shorter, Herbie Hancock, Mike Stern.

– Greia med Miles var at han virket i perioder som var veldig forskjellige fra hverandre, sier Nelson med henvisning til vendepunktalbum som «Kind of Blue» (1959) og «Bitches Brew» (1970).

– Men det var ikke bare han som endret seg. Jazzen som sådan endret seg med ham. Det gjør Miles unik blant musikere fra det 20. århundre, uavhengig av sjanger.

– Hva overrasket deg mest under researchen?

– Noe av det mest spesielle var at vi fant ukjente opptak. Kompisen hans Corky McCoy hadde dem bokstavelig talt liggende i kjelleren. Han fortalte at det var Miles selv som hadde bedt ham skaffe kamera. Dermed foreviget han Miles i bokseringen, på stranda, i bilen – utenfor de typiske rammene.

Full musikk
Virusvåren 2020 betyr høye strømmetall også på musikkfeltet. Blant de øvrige Netflix-kandidatene slår Steffen Stø hos serienytt.no et slag for «Bad Rap», om unge asiatisk-amerikanere som prøver lykken som rappere. På de konkurrerende flatene anbefaler han først Amazon-satsingen «Free Meek», om mer etablerte Meek Mill.

– Kall det en krysning mellom musikkdokumentar og «true crime», sier Stø.

– Du trenger ikke være fan for å henge med. Mill havner på kant med loven og blir dratt gjennom rettssystemet. Altså får vi lære om både ham og det.

Hos nrk.no legger Stø inn et ord for Countrymusikkens historie og den norske hip-hop-ekvivalenten Takin Ova. Og som forhenværende MTV-entusiast holder han et øye med Mike Judges Tales from the Tour Bus på HBO Nordic.

– Her snakker vi riktignok om animasjon. Men serien er likevel dokumentarisk i den forstand at den omhandler reelle, og ofte temmelig sprø, rockehistoriske situasjoner fra veien.

Sørgelig relevant
Gudene vet at Miles Davis pådro seg trøbbel i konsertsammenheng. Nelson dveler eksempelvis ved episoden hvor han nektet å «fjerne» seg under en røykepause på Manhattan, og ble banket opp av NYPD.

– Hvorfor kommer Davis-filmen akkurat nå?

– Den kunne vært laget for fem eller ti år siden. Da ville den dog blitt svakere. Jeg har investert 40 års erfaring i å lage denne filmen. Det var drømmeprosjektet.

– Men hvorfor føles den så relevant?

– Kanskje det skyldes at ting ikke utvikler seg slik de burde, i denne verden? sier Nelson. Han legger til:

– Da jeg skildret Black Panthers, påpekte folk relevansen. Da jeg konsentrerte meg om borgerrettighetsforkjemperne, sa de det samme. Min teori er at jo mer ting «forandres», desto mer forblir de som før. Sånn fungerer det iallfall i USA.

(NTB)