«Den største forbrytelsen»-regissøren om det å lansere storfilm mens flere storkinoer er stengt

Regissør Eirik Svensson (midten) under innspillingen av «Den største forbrytelsen». Foto: Fantefilm.

– Det føles selvfølgelig veldig spesielt å skulle ha en film på kino nå.

Det sier sier regissør Eirik Svensson, som kinolanserer «Den største forbrytelsen» 25. desember 2020 – i et hardt prøvet kinomarked.

– Jeg er forsiktig optimistisk og håper situasjonen framover tillater åpne kinoer, og at de som bestemmer både lokalt og nasjonalt ser verdien av å prioritere å holde denne typen kulturtilbud åpne – så langt det er forsvarlig, sier Svensson videre.

Han legger til at der kinoene foreløpig er stengt, vil filmen komme på kino så snart disse åpner igjen.

– Dette er en film jeg tror mange vil ha en sterk opplevelse av å se sammen med andre mennesker. Filmen handler om en viktig og underfortalt del av vår felles historie som vi ikke bare bør ta innover oss enkeltvis – men også i fellesskap. Holocaust var et organisert folkemord som Norge og vi nordmenn også var en del av, denne filmer er fortalt fra ofrenes perspektiv, sier regissøren videre.

Marte Michelets bok, «Hva visste hjemmefronten», (2018) har vært et av årets store diskusjonstemaer. Den snart premiereklare krigsfilmen bygger på boken som kom før denne, «Den største forbrytelsen» (2014). Denne boken har undertittelen «Ofre og gjerningsmenn i det norske holocaust» og handler også om hva som gjorde den norske jødeutryddelsen mulig.

Nå er mange spente på hva filmen berører av følsomme temaer. Dagsavisens politiske redaktør skriver at «Den har potensial til å bli en viktig film» – men at det også sikkert blir «rikelig med muligheter for å diskutere historiske mangler».

Svensson sier at han har fulgt med på debatten, og legger til om arbeidet med filmen:

– Diskusjonene som har pågått i det siste dreier seg i hovedsak om den andre boka til Marte Michelet og er egentlig litt på siden av handlingen i denne filmen. Filmen vår tar opp veldig alvorlige hendelser – og flere følsomme temaer – så vi har gjennom de to siste årene oppsøkt og åpnet opp for innspill og eventuelle innvendinger fra flere ulike hold. Vi har forsøkt å ligge i forkant og lytte til innspill mens filmen ennå var i utforming, ikke minst fra folk som sitter på solid kunnskap om disse hendelsene.

Denne høsten har vi også hatt en debatt om det å lage film og TV-serie basert på virkelige personers liv. I sentrum for filmen «Den største forbrytelsen» er en familie som virkelig har levd: Familien Braude.

– Det finnes ingen fasit på hvordan man skal gripe an det å lage film basert på virkelige hendelser. Det vil alltid komme an på hvilken intensjon man har med prosjektet, hvilket sjangerlandskap man beveger seg i, hvilket uttrykk man er ute etter, og så videre. Jeg tenker at selv når vi jobber i et fiksjonsmedium, så kan og skal det forventes at vi tar veloverveide, gjennomtenkte valg for filmen, framholder regissøren, og skyter inn:

– Vi bør være bevisst på hvordan vi forholder oss til de faktiske historiske hendelsene og skikkelsene, og være bevisst på hvilken måte vi velger å bruke filmfortellingen til å dramatisere og flette sammen hendelsene i vår framstilling av dem.

Han sier filmens innhold er følsomt, og at det har vært utrolig mange kritiske vurderinger og valg å ta hele veien. Alvoret i filmen er noe hele filmteamet har tatt innover seg – det har vært viktig for alle å finne gode løsninger:

– Løsninger som kombinerer den medrivende fortellingen med det å være historisk redelig og bevare en ydmykhet for stoffet vi jobber med.

Regissøren forteller også at produsentene har hatt tett kontakt med Braude-familiens etterkommere helt fra før filmarbeidet ble igangsatt.

– Den kontakten har blitt opprettholdt gjennom prosessen. Nå når filmen er blitt ferdig har også utvidet familie og etterkommere av andre navngitte personer i filmen blitt invitert til å se filmen før den kommer på kino, så den ikke kommer unødvendig brått på.

Regissøren understreker at han føler på et stort ansvar.

– Jeg har forsøkt å lage en film som gjør at vi føler vi er til stede i situasjonene – og at man får komme nært på menneskene i filmen, at den har et nærvær som føles som en presensfortelling. Jeg håper folk vil oppleve det som både en varm, verdig, medrivende og tankevekkende fremstilling av disse hendelsene, fortsetter han, og sier avslutningsvis:

– Det er viktig at vi sammen gjør et forsøk på å forstå hvordan og hvorfor dette kunne skje – og ikke minst se og oppleve disse menneskene som levende, umistelige enkeltindivider – med et håp om at noe lignende aldri vil skje igjen.