Margreth Olin Mykløen om sin egen film, Barndom

Margreth Olin. Foto: Lars Johnsrud, KINOMAGASINET.no ©

– Lek er læring, mener regissør Margreth Olin Mykløen som er aktuell med sin nye dokumentarfilm, Barndom.

Fra tidligere har regissør Margreth Olin Mykløen gjort seg bemerket med dokumentarer som Kroppen min, Ungdommens råskap og Mannen fra Snåsa.

I hennes nyeste film, Barndom følger vi barna i Steinerbarnehagen Aurora på Nesodden gjennom et helt barnehageår.

KINOMAGASINET har tatt en lengre prat med regissøren om filmen.

– Hvorfor var det viktig for deg å lage denne filmen?

– Det er krefter i samfunnet vårt som i stadig økende grad ser på barnehagen som en arena for skoleforberedelse. I 2016 stortingsmeldingen «Tid for lek og læring», som er veldig symptomatisk. Mange ser fortsatt på leken som barnets fritid, at lek er noe i seg selv og læringen er noe i seg selv. Jeg mener det er en misforståelse, lek er læring, sier Olin.

Margreth Olin Mykløen ønsker å fremheve hva barnet lærer gjennom lek med filmen.

– Lek er barnets arbeid. Leken er barnets vesen og måte å være i verden på. Gjennom leken så utvikler barnet motoriske ferdigheter og koordinasjon som er avgjørende for innlæring av begrep og tall senere. Gjennom leken så bearbeider barnet følelser og erfaringer. Gjennom leken så tilegner barnet seg språklige ferdigheter. Barnet tilegner seg sosial kompetanse, søker venner og utvikler vennskap. Gjennom leken så blir barnet bekreftet av andre barn og av voksne, hvis de gir rom for denne leken og er deltakende i det barnet selv kommer med, og barnet får selvtillit av dette. Barnet får trygghet i hvem det selv er, det blir sett og bekreftet, sier hun.

Dette er sentrale elementer som barnet trenger i stor grad for å bli klar for skolegangen, mener regissøren.

– Jo mer barnet får av disse erfaringene i leken, jo mer vil barnet være klar for å begynne på skolen. Hvis barnet ikke har trygghet i å erfare vennskap, ikke har trygghet i å få lov til å komme ut med det barnet selv har, så vil barnet ha en mye større grad av usikkerhet. Da er det mye verre kår for den akademiske læringen som vi nå prøver å presse ned i barnet i stadig yngre alder, sier hun.

Tryggheten er noe barnet vil lære seg gjennom en indre drivende kraft og helt fra fødsel, er Olin Mykløens oppfatning.

– Det lille barnet letter en dag hodet fra underlaget og holder hodet sitt selv, så ruller det seg over fra magen til rygg og setter seg opp i krabbestilling. Barnet reiser seg og tar sine første skritt. Så faller barnet og slår seg, men det gir ikke opp. Det er ingen barn som har satt seg ned og tenkt: «Nei, jeg har jo ikke tenkt å gå». Barnet har den motoren i seg og hvis vi lar barnet få lov til å drives av den indre kraften, vil barnet gripe og utvide sin verden på den måten. Barnet vil ønske å lære seg og utforske omgivelsene sine og søke lærdom intuitivut og det kan vi stole på i sterkere grad enn vi gjør, sier hun.

– Har det å være mor selv gitt deg verdifulle perspektiver for dette prosjektet?

– Det å bli mamma for Maria, og Milla er det som har lært meg og stadig lærer meg mest. Jeg vokste opp med en tanke om at vi skal fylle barna med de de trenger av læring, men så opplevde jeg helt fra jeg fikk Maria i hendene at hun var en personlighet og at hun var så sterkt tilstede i sitt eget liv og at hun var et helt menneske fraøfrste stund. Hun hadde en veldig sterk indre kraft som hun hadde med seg inn i livet og det gjorde at jeg tenkte at min oppgave faktisk er helt annerledes enn hva jeg hadde tenkt at den skulle være. Ikke ta et steg tilbake i den betydningen av fravær, men ta et steg tilbake i betydningen av å slippe til barnets stemme og barnets kraft og det som bor i henne, sier hun.

Margreth Olin Mykløen har hatt et ønske om å lage Barndom i mange år.

Hun ble mor for første gang da hun 21 år gammel studerte film i Volda. Hennes møte med fagpersoner i barnehagen og skolen til egne barn gjorde inntrykk forteller hun.

– Da Maria startet i barnehage og skole så opplevde jeg å møte pedagoger og lærere som hadde veldig mye kunnskap om barn og måten å møte barn på med en respektfullhet og det å se hva som bor i det enkelte barnet. Dette opplevde jeg som en bonus i mitt voksne liv, jeg hadde ikke tenkt over at det kunne oppleves sånn. Det at det kom fremmede voksne inn som faktisk så mitt barn, og måten de så mitt barn på gjorde noe med meg som forelder også. Jeg har tenkt på dette som en gave og at jeg lærte veldig mye av den kunnskapen de hadde. Jeg har reflektert mye rundt det samfunnsoppdraget og den oppgaven det er å være de som er tilstede i våre barns hverdager, sier hun.

– Hva har vært den største utfordringen med å lage Barndom?

– Utfordringen har vært å få tilstrekkelig tillit i foreldregruppa til at jeg kunne komme så tett på barna. Vi har måtte jobbe på en måte som er veldig basert på tillit og det å få tilgang, og være rundt barna selv når de trekker seg unna de voksne så er vi de nærmeste voksne. Barn er barn og lek er lek. Jeg kunne laget denne filmen fra en barnehage i Gamlebyen, men jeg måtte gå tilbake til den barnehagen min egen datter Milla gikk i fordi de kjente meg der. Det er ti år siden jeg bodde på Nesodden og jeg vet at det er mange i det miljøet som har fulgt med på hva jeg har gjort. Når jeg så kom tilbake dit var jeg ikke en fremmed. Pedagogen Kristofer trengte også tid på å bestemme seg for at dette er greit, og det tror jeg handler om at han ikke har noe behov for å bli eksponert. Det handler også om at de var veldig opptatt av at det veldig finstemte som pågår i barnehagen, ikke måtte forrykkes eller ødelegges på noen måte.

Anmeldelse: Barndom

– Hva ønsker du å oppnå med filmen?

– Jeg ønsker at filmen skal spore til nye samtaler, og sette på dagsorden når skal barn begynne på skolen? Jeg tror ikke vi får reversert seksårsreformen, selv om vi burde det, men vi må snakke om hva det første skoleåret skal inneholde. Politikerne lovte oss at leken skulle tas med til skolen, og slik ble det ikke. Nå er det mer at skolen skal inn i barnehagen. Og hva er disse kreftene og hva har disse kreftene med mitt liv og mine barns liv å gjøre. Vi som foreldre og de som jobber med barn og har kunnskap om barn må la sin stemme bli hørt, og det skjedde i 2016 med barnehageopprøret. Noe jeg synes var utrolig gledelig og oppløftende. Jeg elsker når de som vet hvor skoen trykker og har kunnskap om et fag kan stå opp for det de kan og løfte opp nødvendige perspektiver, i dette tilfellet kunnskapen om barns utvikling. Det er noe med en allmenn menneskekunnskap og også en tidløs menneskekunnskap, som ikke bør reformeres hvert tiår, sier hun.

– Har du fått noen reaksjoner på filmen fra barnehageprofesjonen?

– Ansatte i barnehager og skoler over hele landet benker seg i kinosalene landet rundt. Vi har allerede nådd 30.000 besøkende på kino. Mange skriver om filmen og seksårsreformen, kronikker, kommentarer. Jeg opplever at filmen svarer på et savn – barnets perspektiv! Og at lekens betydning kommer frem som i denne filmen og gis en stemme.

– Hva med politikerne?

– Vi har sendt en invitasjon til Kunnskapsdepartementet om å se filmen. Men de har ennå ikke funnet et aktuelt tidspunkt, sier hun.

– Barnehagestudenter ser også filmen, forteller regissøren.

Margreth Olin Mykløen vet ikke hva grunnen er til at politikerne ikke vil se filmen, men legger ikke skjul på at de er et viktig publikum.

– Det er synd, og litt rart at de ikke vil se den nå som de sitter og gjennomgår alle høringssvarene rundt ny Rammeplan for barnehagen. Det var høringssvarfrist 20. januar og samme dag sendte vi henvendelsen til Kunnskapsdepartementet og sa at vi håper de vil se denne filmen hvor foreldrene har gitt oss tilliten til å følge barns lek gjennom et år. Innholdet i filmen er helt filterløst, det er ikke voksne som snakker på vegne av barna, men at vi får se barn være i og uttrykke seg gjennom lek. Det blir nok vanskelig for dem å komme rundt filmen når den er ute og anmeldt, så jeg tror de vil se den, sier hun.

I filmen treffer vi blant annet de to guttene Uriel og Ludvig, og barna snakker inngående om temaer og fenomener de tilsynelatende har god forståelse av.

– Tenker du at bærekraftig utvikling er en type kunnskap som barn kan tilegne seg uten noe form for læring utenfra?

– Ja, jeg tror det, og det er en scene i filmen som kan belyse dette. Ludvig og Uriel er nesten ferdige med styltene og så sier Uriel: «Jeg går og slår noen planter med hendene.» Så slår han planter med hendene, så er det en annen som sier: «Hva er det du holder på med, de har et liv.» Så går de tilbake og så sier Ludvig: «Vi kan ikke slå så mange, vi må spare noen.» Da er det et annet barn som griper inn og så begynner de å filosofere rundt hva hvis noen kapper hodet av deg og hvordan ville du like det. «Du kan ta noen, men du kan ikke ta alle. Planter har et liv, de vil ikke dø.» Men så etterpå går hele guttegjengen bananas og slår ned planter og snakker om at brennesle er de beste soldatene. Barna kommer med gode innspill til hverandre og trygge voksne gir gode impulser uten å avbryte eller forsere det barna kommer med, sier hun.

I Aurora Steinerbarnehage er barna mye i naturen og støter ofte på naturfenomener slik det illustreres i filmen.

– Når barna finner noen stålormer forteller Kristofer at de kan slippe halene sine, og at de må være forsiktige med dem. På denne måten får barna en respekt og kjennskap til naturen ved å være i den. Det samme med det at de har kyllinger og høns, og den nærheten til naturen bidrar til en forståelse for bærekraftig utvikling, sier Olin.

Det er ikke bare bærekraftig utvikling barna i Barndom gir oss innsyn i, men også deres undring rundt større eksistensielle spørsmål.

– Nysgjerrigheten er barnets motor og barnet undrer seg. Barnet stiller de store spørsmålene til hvorfor vi er i verden, hvordan ting henger sammen, helt ned i de minste detaljene og de store spørsmålene. Alt griper barnet, barnet filosoferer, barnet undrer seg, barnet søker nye mestringsopplevelser helt intuitivt, sier Olin.

– Omsorg er veldig til stede i all samhandling mellom voksen og barn i filmen. Sier filmen noe om omsorgsperspektivet og kjønn?

– Det å velge Kristoffer var ikke tilfeldig. Han møter barna på en veldig inspirerende og respektfull måte. I alt fra scenen ved matbordet hvor Ludvig forteller om solkongen, til der Uriel som forteller om tredyrene som skal i bursdagen til den onde sjefen under senga. Kristofer lar Ludvig få snakke ut og kommer med spørsmål og innspill slik at fortellingen får lov til å ta plass ved bordet. Fordi Kristoffer ikke avviser eller bortviser historien til Ludvig, men er interessert i den, så finnes den som noe virkelig i verden, sier hun.

– Jeg tror at en mannlig omsorg kan være noe annet enn en kvinnelig omsorg, men først og fremst er vi ikke kjønn for meg, men mennesker. Jeg tror det er veldig bra for barn at det hadde vært flere menn i barnehager og for guttene å speile seg i Kristoffer.

– Tror du det kunne innvirket på resultatet om du hadde fulgt en ordinær kommunal barnehage?

– Ja, det tror jeg, men mitt fokus ville uansett vært leken. En ordinær barnehage ville nok sett annerledes ut, og det var en journalist som sa at dette er jo ikke en gjennomsnittlig barnehage. Hva er en gjennomsnittlig barnehage? Dette er en måte å være med barn på. Dette er en inspirerende måte å være med barn på, men det jeg aller helst vil, er at vi skal se hva som bor i barna og hvordan det er mulig å gi det plass. Hovedformålet med denne filmen er ikke pedagogikken, men barnets vesen.

– Dere har laget en observerende film og vært «flue på veggen». Opplevde dere at barna integrerte dere i deres lek?

– I en scene i skogen der Uriel og Ludvig leker, har Uriel et matprogram. Han lekte ofte TV program og forholdt seg ikke til oss i det hele tatt. Akkurat den dagen var det som om han plutselig så at han hadde et kamera der. Det passet inn i leken.

– Hvor mange timer med film satt du med før redigering?

– Vi satt nok med over 100 timer, og jeg hadde en versjon på fem timer som er severdig for folk som jobber i sektoren. De har to avdelinger i barnehagen: Store Aurora fra 3 til 7 år og Lille Aurora fra 1 til 3 år, og jeg har veldig mange fine scener fra Lille Aurora. Kanskje jeg setter sammen en halvtimes film fra Lille Aurora, og får den godkjent av foreldrene. Da kan det bli en film som kan vises for studenter og i personalgrupper.

– Hvilke andre prosjekter har du på gang?

– Jeg produserer en dokumentarfilm for Katja Høgseth hvor vi følger ressursteamet i deres arbeid med de sykeste, farligste innsatte som sitter på avdeling G i kjelleren på Ila. Vi har fått tilgang der og vi har filmet over tid på Ila, sier Olin.

Olin kan avsløre at hun er i en tidlig startfase med en ny spillefilm, basert på dokumentarisk materiale.

Dokumentarfilmen står sterkt i Norge, mye takket være Margreth Olin Mykløen. Filmene hennes har også gjort det meget bra både i anmeldelser, men også i antall solgte billetter. Pr. midten av mars 2017 er Barndom sett av over 17.000 personer på kino i Norge.

– Hvilken plass mener du at dokumentarfilmen har i Norge?

– Det vi har fått til i Norge gjennom flere tiår, er å lage dokumentarfilmer som folk går og ser på kino. Sigve Endresens filmer: For harde livet, Store gutter gråter ikke, Leve blant løver. Sosialpolitiske filmer som har hatt et stort publikum. Så kom min Dei mjuke hendene. Even Benestads Alt om min far var det rundt 90.000 som så på kino. Deretter kom Ungdommens råskap som ble sett av 60.000, og Heftig og begeistret som ble sett av en halv million. Det finnes disse enkeltdokumentarene som slår gjennom i samtiden. Ikke minst Mannen fra Snåsa med 170.000 besøkende. Det er heftig å nå et så stort publikum.

Det produseres veldig mye dokumentar i Norge. Noen av disse filmene blir disse lokomotivene på kino og så er det noen som ikke gjør det, men som selger veldig godt internasjonalt. 2016 var et godt år norsk dokumentarfilm, og flere vant en rekke priser.

– Norske dokumentarfilmer fikk priser ved de største festivalene i verden, samtidig som noen filmer er godt besøkte her hjemme. Sett fra mitt ståsted er norsk dokumentarfilm i en rivende utvikling. Det er mange gode og unge stemmer der ute.

Da Margreth Olin Mykløenpresenterte Barndom på festivalen Rogalerret i mars 2017 var det et annet prosjekt som gjorde inntrykk på henne.

– Ishavsblod er også en rent observerende film slik som min. I denne filmen følger vi de siste selfangerne på deres skute i to eller tre måneder. Det er jo mye snakk om kultur, og dette er en utdøende del av norsk kultur. Jeg blir veldig glad over å se en film fra to unge filmskapere med et klart dokumentarisk øye. Det at noen tør lage dokumentarfilm og ikke vinklede dokumentarer er veldig viktig. Jeg gleder meg veldig til å se den, og er spent på mottakelsen, sier hun.

Ishavsblod – De siste selfangerne ble lansert 17. mars 2017. Regien er ved Trude Berge Ottersen og Gry Elisabeth Mortensen.

En films suksess kan avhenge mye av hvordan publikum mottar filmen, men også anmelderne. Olin legger ikke skjul på at selv om noen kan være kritiske til hennes filmer, så kan hun være kritisk til dem.

– Noen anmeldelser kan man lære av og det er fantastisk når filmen settes inn i en historisk kontekst og anmelderne er kunnskapsrike og kjenner dokumentarfilmens metode. Det er dessverre ikke alle som gjør det og forventer at enhver film skal være journalistisk, for og imot, en verden sees ikke alltid best ut gjennom et Dagsrevyen-innslag. Ulike metoder skaper ulik tilgang og innsikt. Kunsten er en avgjørende stemme inn i den offentlige samtalen. Mine dokumentarer er balanserte og redelige, slik jeg ser det, men objektive kan de aldri bli, sier hun.

Mange vil nok se for seg at en dokumentarfilm må ha et problemfokus, men regissøren er klar på at det ikke nødvendigvis er slik det er.

– Veldig mye av det som fortelles av historier i «mainstream-media» har problemfokus. Derfor kan ikke verdensbildet vårt tegnes bare av det som filtreres gjennom mediene. En film som Barndom har ikke et problemfokus, og da kan andre samtaler oppstå. Å vise frem noe som fungerer, noe vi må ivareta, verdier vi må beskytte, kunnskap som er på vikende front, og som trenger å løftes frem kan skape mer engasjement, hevder Olin.

– Du har et brennende samfunnsengasjement. Er det det noe du kan trekke frem fra din egen danning som menneske fra du var barn til voksen, som har vært med på å forme ditt samfunnsengasjement?

– Det er mye, men først og fremst det å ha tro på egen stemme. Min mor var mitt første publikum. Jeg likte veldig godt å skrive, og hun var veldig interessert i alt jeg skrev. Når hun laget middag for eksempel og stod og skrellet poteter som hun gjorde hver dag kunne hun si: «Margreth, hva har du til lekse i morgen. Skal du lese kladden?» Så da hoppet jeg opp på kjøkkenbenken og leste for mamma. Og noen ganger kunne jeg lese så hun gråt. Eller at hun plutselig sluttet med det hun holdt på med og satte seg ned og spurte hvordan jeg hadde tenkt på dette eller hvor disse tankene kom fra. Hun var veldig interessert i det som kom fra meg, men hun rettledet meg også og sa at dette er et bra utkast. Både mamma og pappa var alltid interessert i mine tanker, sier hun.

Olin forteller videre om hvordan hennes talent for å skrive ble tidlig oppdaget på skolen.

– Da jeg kom i fjerde/femte/sjette klasse så fikk jeg en norsklærer som kom til meg og sa: «Margareth du har et spesielt talent for å skrive, du er klar over det?» Han skrev ofte lange kommentarer etter stilene mine. På ungdomsskolen fikk jeg en lærer som fortalte meg: «Jeg fikk et besøk av en lærer fra barneskolen som sa at jeg måtte være spesielt oppmerksom på din stilskriving, og det kommer jeg til å være.» Og det var han, og jeg kan huske en gang at han begynte å lese stilene min med en gang jeg hadde levert de. Det at jeg hadde lærere som var så interessert i mine tanker, gjorde at jeg hadde et publikum når jeg skrev. Han kunne for eksempel spørre meg hvor jeg hadde den kunnskapen fra. «Er dette du har skrevet selvlært, for da må vi virkelig ta en prat eller har du lest en roman?» Jeg kunne jo skrive om innsatte og det var mye fantasi.

Olin er tydelig på at selv om hun ikke er en fagperson innen de temaene hun tar opp, så er det som samfunnsborger legitimt å stille spørsmål.

– Jeg ikke er redd for å si i offentligheten hva jeg mener og tenker selv, om jeg ikke er en fagperson innenfor mange av de feltene jeg tar opp. Jeg tenker at det er helt legitimt for enhver samfunnsborger å stille spørsmål til sin samtid, og at det også er kunstneres oppgave. Å være dokumentarist er å være lyttende. Man lager en film, men avsenderen av filmen er ikke så tydelig fordi mange har kanskje en sperre for å si noe om det man har gjort. Jeg har ikke det. Jeg vet hvorfor jeg har laget en film og jeg formulerer meg rundt hvorfor jeg har gjort det. Hvis jeg kjenner noe veldig dypt i meg selv så er ikke det så ulikt i forhold til hva andre går rundt og tenker på, men som kunstner er det min oppgave å ta ned tanker i samtiden og skape en historie rundt det og slippe det ut i samtiden igjen. Det skrives så mange rapporter og det er så mange kalde betraktninger innenfor mange fagområder og det sitter mennesker i mange stillinger, men når du ser en film så gjør det noe annet med deg. Og derfor får de en legitimitet. Det er min oppgave å lytte til det som er i samtiden og lytte til folks engasjement og gå inn i den barnehagen og være veldig ydmyk for det arbeidet som de gjør i møtet med barna. Det at de gir meg den tilliten er en fantastisk ting og at de tør det, for det er jo så utrolig sårbart. Andre barnehager vil kanskje tenke at vi skulle ønske at Margreth kunne komme til oss og se hva vi gjør. Olins samfunnsengasjement blir lagt merke til og hun blir ofte kontaktet av mennesker i ulike livsfaser og kriser som ønsker hjelp til å få fortalt sin historie.

– Jeg får nesten hver dag henvendelse fra folk som sier jeg skulle ønske du kunne lage filmen om mitt liv: «Jeg har mistet barna mine til barnevernet, jeg vet ikke om jeg ønsker å leve en dag til.»

Hver dag, i ukene etter lansering av filmene kan jeg bli kontaktet flere ganger om dagen av folk med ulike henvendelser. Jeg klarer dessverre ikke å svare alle. Det er helt umulig.

– Når du lager en kinofilm så bruker du gjerne tre år av livet ditt, og jeg tror at alle mine prosjekter kommer fra et sted dypt inni meg selv.

– Hva er det som gjør en film bra for deg?

– Det er hva som skjer i møtet med publikum. At du er inspirert, er berørt, at du tenker at du har fått noe. Når jeg går inn i et miljø, når jeg får lov til å være ett år i en barnehage å observere og se hvem barn er så er det det som møter meg som jeg prøver så ufiltrert jeg kan å gi videre til deg sånn at du skal få noe av den samme opplevelsen. Det som berørt meg, tenker jeg kan berøre deg og hvis du setter dette sammen på den riktige måten. Så de filmene jeg gjør vil jeg at skal utgjøre en forskjell i møte med den enkelte tilskuer. Men Barndom er jo også fri fra voksne som uttaler seg og er liksom ikke en kampfilm, det er en ganske stille og poetisk film, men jeg tror likevel at den har en kraft i seg som gjør at den kan sette noe på dagsorden. Og at vi kan snakke om barn og barns behvo når det legges planer for skole og barnehage, sier hun.

– Du har laget flere dokumentarfilmer enn fiksjonsfilmer. Er det noe du trekker fra dokumentarfilmen inn i fiksjonsfilmen og omvendt?

– Jeg trekker nok mer fra dokumentarfilmen inn i fiksjonsfilmen enn omvendt, men jeg har lyst å gjøre en ny fiksjonsfilm nå. Jeg har tenkt på dette det siste halve året, og prøver å vinne litt tid utover dette året med å planlegge det. Samtidig er det slik at verden bare trykker på med dokumentarprosjekter, sier Margreth Olin Mykløen.