Intens og effektiv skrekk om søvnparalyse: Marerittet

Robby (Herman Tømmeraas) og Mona (Eili Harboe).

Marerittet er en intens filmopplevelse som garantert får deg til å tenke to ganger før du legger hodet ned på puta for å få skjønnhetssøvnen.

Kjæresteparet Mona (Eili Harboe) og Robby (Herman Tømmeraas) flytter inn i en ny leilighet som ikke kan beskrives som noe annet enn litt av et oppussingsprosjekt.

Robby har full jobb og mye av oppussingen faller derfor på Mona. Dette fører til lange dager med lite søvn. Det skyldes dog ikke kun den intensive oppussingen.

Mona sliter med sterke mareritt som gjør hverdagen vanskelig. Disse marerittene skal vise seg å ha stor innvirkning på forholdet på mer enn et plan. Det hjelper heller ikke at en kjent skikkelse er en gjenganger i Monas mareritt.

Marerittet er regissert av førstegangs-regissør Kjersti Helen Rasmussen. Hun er langt ifra en nykommer i bransjen. Som manusforfatter har hun stått bak flere norske filmer deriblant Villmark 2 (2015) og Tunnelen (2019) som begge er regissert av Pål Øie.

Filmen sentrale handling bæres av et skuespiller-trekløver. Man har Eili Harboe og Herman Tømmeraas i hovedrollene som kjæresteparet og Dennis Storhøi i rollen som Aksel.

Eili Harboe er fra før av ganske kjent med skrekksjangeren. Tidligere har hun spilt i filmer som Thelma (2017) og skrekk-komedien Prosjekt Z (2021).

Hun spiller knallgodt som den forvirrede og dypt forstyrrede Mona som gradvis får mer og mer intense mareritt. Vi får se hvordan Mona sin helse blir dårligere og dårligere. Hun lyver til vennene sine og avfeier alle spørsmål om hvordan hun har det.

Samfunnet rundt henne går henne også imot og livet blir mer og mer krevende jo flere søvnløse netter hun får.

Herman Tømmeraas er en nykommer til skrekksjangeren og hadde sin første rolle i Alex Herron sin Leave (2022).

I Marerittet beviser han virkelig at dette er en sjanger han mestrer og med tiden vil vi sikkert se enda flere gode roller for Tømmeraas i skrekksjangeren fremover.

Herman spiller Mona sin kjæreste Robby, men, han er også nødt til å spille på to forskjellige sider da han i bunn og grunn har to roller i filmen. Den ene mer ondsinnet enn den andre.

Det Herman Tømmeraas gjør så bra er måten han greier å balansere de to rollene han har fått. Han er perfekt som Robby den godsinnede kjæresten som vil alt godt for Mona, men som ikke alltid får kabalen til å gå opp på grunn av at han er i full jobb. Det er tydelig at han vil det beste for henne selv om han ikke nødvendigvis alltid makter å si det på en god måte.

På den andre siden får han frem det mest ondsinnede og demoniske i seg for å spille en rolle som rett og slett er pur ondskap.

Samspillet mellom Eili Harboe og Herman Tømmeraas fungerer såpass godt, fordi de har god kjemi på lerretet, men også fordi den nedadgående spiralen av emosjonelle følelser føles naturlig. Forholdet dem imellom øker også i intensitet jo lengre ut i filmen man kommer.

Dennis Storhøi spiller Aksel, en lege med søvnforstyrrelser som spesialitet. Han er den rolige motvekten til alt kaoset som foregår i resten i filmen og man føler seg i det minste litt tryggere i hans hender selv om ting nødvendigvis ikke skulle gå helt etter planen.

Marerittet er på mange måter ganske lik filmer man har sett tidligere og minner om en blanding mellom The Babadook (2014) og Rosemary’s Baby (1968). Det som gjør filmen så effektiv er måten den er skrudd sammen på. Alle elementene samspiller sømløst til enhver tid.

Filmen blir også ekstra skummel når du tenker på at dette faktisk er hverdagen til noen. Det er vanskelig å forestille seg hvor vanskelig og grusomt det må være å leve med en så sterk belastning som det Mona opplever.

Dette er attpåtil en av de mest lydavhengige filmene jeg har sett i en kinosal på lenge. Uten lyd mister du minimum 70 prosent av opplevelsen. Det er rett og slett noe som ulmer i lydbildet gjennom hele filmens spilletid.

Det er alltid noe som skjer. Det er konstant ekstra detaljer i bakgrunnen som bidrar til den totale atmosfæren. Gjennom hele filmen hører du en flue som flyr gjennom alle kinosalens lydkanaler. Det gir en litt uggen følelse og man begynner plutselig å lure på om det er en gammel banan eller et lik som ligger gjemt i stuehjørnet som skaper denne ekstreme flue-aktiviteten.

Det er ekstra gøy at dette er en film som er mikset i Dolby Atmos. Det skulle uansett bare mangle for en film som dette som er så lydavhengig. Så hør den for all del i en kinosal som kan avspille formatet!

Med såpass stor aktivitet i lydanlegget er det mange gåsehud-øyeblikk å ta av. Her fyrer bassen av på hele registeret oftere enn det man skulle tro og jeg fikk gåsehud hver eneste gang.

Dette er virkelig en film man må se på det store lerretet med Dolby Atmos-lyd. Sannsynligheten for at du vil få en like god lydopplevelse med denne filmen senere er ganske liten, med mindre du har en hjemmekino av ypperste kvalitet.

For noen vil muligens virkemidlene som brukes fremstå litt «billige» da mye av lydmiksen er mikset ganske høyt og røft for at det skal gi ubehag i hele kroppen. I akkurat dette tilfellet får jeg ikke den samme avskyen som jeg får i andre skrekkfilmer der alt handler om kjappe grøss.

Her brukes skrekkvirkemidlene for å skildre Mona sin søvnparalyse og dermed blir det røft, tøft og ubehagelig med høye lyder og noen kjappe grøss for å fremstille hvor grusomt det faktisk er å ha denne lidelsen.

Kjersti Helen Rasmussen prøver å få publikum til å komme under huden på Mona for å se og føle hva hun opplever.

Om du liker Marerittet eller ikke, kommer helt an på om du liker måten den formidler historien sin på. Filmen er ikke subtil i hverken formidlingen eller skrekkelementene og så lenge du følger med får du med deg det aller meste.

Selv gleder jeg meg til å se den enda flere ganger på hjemmemarkedet når filmen får sin Blu-ray utgivelse med Dolby Atmos.

Anmeldelsen er basert på visning under Ramaskrik Oppdal 2022 og pressevisning hos Trondheim kino.