Målet er at spillefilmen om Elfrid skal få norske barn til å kjenne seg igjen

«Elleville Elfrid»-filmskaper Frank Mosvold sov nesten ikke natten før førpremieren. – Følelsen og lettelsen da publikum trampeklappet på slutten av filmen var ubeskrivelig. Det var første gang jeg følte jeg kunne slappe av etter flere års arbeid, sier han. Foto: Jacob Buchard.

– Vi tar dem på sjarmen og lager film med sjel, sier «Elleville Elfrid»-regissør Frank Mosvold om det å ta opp animasjonskampen med amerikanske storstudioer.

Mosvold påpeker at de store, amerikanske animasjonsstudioene bruker mellom en halv og en milliard kroner på sine produksjoner.

– Sammenlignet med dem lager vi film for knapper og glansbilder. Den eneste måten vi kan konkurrere med dem er ved å lage en film norske barn kjenner seg igjen i.

Og det gjør filmskaperen ved å la Soltoppen, der «Elleville Elfrid»-handlingen utspiller seg, være et flerkulturelt nabolag med aleneforeldre og voksne som ofrer barn for karrieren.

– Mange norske barnefilmer er plassert i et idealisert og blendahvitt 1950- eller 60-tallsunivers med daterte kjønnsrollemønstre og familiekonstellasjoner. Det blir en veldig fremmed verden for dagens barn. Det var derfor viktig for meg at barn i vår film skal identifisere og kjenne seg igjen i karakterene på kinolerretet, sier Frank Mosvold.

Norsk animasjonsdebut

«Elleville Elfrid» sin verden er velkjent for mange – etter 104 episoder på NRK Super , barnebøker, spill og en app. Men med overgangen til filmlerretet har Elfrid og vennene hennes fått litt av en ansiktsløftning:

Der TV-serien var laget med svært enkel, «flat» animasjon i Østen, er kinofilmen laget i det Mosvold kaller «Pixar-kvalitet med unik detaljrikdom» – og her i Norge.

– Denne gangen hadde vi lyst å bruke et norsk animasjonsstudio for å få fram et tydeligere norsk uttrykk.

Da Frank Mosvold begynte jakten på et animasjonsstudio var det hittil nærmest enerådende Qvisten Animasjon opptatt med flere egne prosjekter. I stedet påtok Gimpville seg oppgaven, i sin første tegnefilm etter å ha stått for spesialeffektene på storfilmer som «Max Manus», «Bølgen» og «Skjelvet».

– Jeg var utrolig glad da Gimpville tok utfordringen. De arbeidet døgnet rundt for å få denne filmen på plass. Gimpville hadde noe å bevise og det kan vi se tydelig i det ferdige resultatet. For at Norge skal ha et animasjonsmiljø er det sunt at flere enn ett studio produserer animerte spillefilmer, sier Mosvold.

Elfrid fikk liv

Viktigere enn den visuelle ansiktsløftningen for Elfrid og vennene hennes på Soltoppen, er det for Elfrids «pappa» at alle karakterene har fått et rikt indre liv underveis til det store lerretet.

– De har ønsker og drømmer som oss alle.

Det er ti år siden Frank Mosvold skapte «Elleville Elfrid»-universet sammen med vennene Tom Petter Hansen og Trond Morten Venaasen.

Men med utviklingen av spillefilmen, skjedde det noe, røper han:

– For første gang ble Elleville Elfrid-figuren levende for meg. Tidligere hadde hun gjort det jeg ba henne om, men i spillefilmen tok hun kontroll over historien selv og bestemte på en måte selv hvordan historien skulle bli. Av og til var hun et vanskelig barn, men for det meste var det gøy å bli bedre kjent med henne. Nå er det litt vemodig å slippe henne ut i verden på egen hånd, men jeg er samtidig mektig stolt av reisen hennes.

Eventyrlig reise

Og det blir litt av en reise: Fredag 24. januar 2020 er det premiere på «Elleville Elfrid» hos nærmere 200 norske kinoer.

– Det er eventyrlig, sier Mosvold om den brede, norske premieren.

Den lanseres samtidig i resten av Norden, og er solgt til over 30 land.

– Jeg er både ydmyk og takknemlig til hele produksjonsstaben og skuespillerne, som har gjort dette mulig. Deres harde arbeid har gitt filmen en sjel og jeg tror det er derfor filmen har blitt så populær, funderer han.

Han innrømmer at han knapt sov natten før verdenspremieren i Kristiansand forrige fredag.

– Da lyset gikk ned i kinosalen satt barn rundt meg med forventning og spenning i øynene, men det var nok jeg som var mest spent. Følelsen og lettelsen da publikum trampeklappet på slutten av filmen var ubeskrivelig. Barnas reaksjon var spontan og ekte, det var første gang jeg følte jeg kunne slappe av etter flere års arbeid.

Alltid animasjon

Samtidig er det en 45 år gammel drøm som går i oppfyllelse for den entusiastiske filmskaperen, som gjerne er å se med tversoversløyfe.

– Da jeg var ti år, så jeg «Flåklypa Grand Prix» på kino for første gang. Jeg ble så inspirert at jeg begynte å lage dukkefilmer i kjelleren hjemme hos mor og far. Jeg fikk da en drøm om en gang å lage en animert spillefilm. Det har tatt neste 45 år før drømmen gikk i oppfyllelse, men det har vært en eventyrlig reise.

Frank Mosvold har prøvd seg på å lage live actionfilm, altså med levende skuespillere, blant annet med sitt bidrag om likegyldighet i 2000-filmen « De 7 dødssyndene » sammen med navn som Margreth Olin, Maria Sødahl og Dag Johan Haugerud.

– Hele tiden lokket animasjonen. Noen år etter at jeg ble ferdig på filmskolen begynte jeg med animasjon igjen. Animasjon et fantastisk medium, her er det ingen begrensninger. Alt er mulig. Jeg elsker å jobbe med animasjon.