Terje Gaustad, førsteamanuensis ved Institutt for kommunikasjon og kultur, Handelshøyskolen BI, skrev dette leserinnlegget i forbindelse med filmleiediskusjonene mellom Oslo Kino og hhv. Disney og UIP. Det sto opprinnelig på trykk i Dagens Næringsliv 21. juli og publiseres på KM med Gaustads tillatelse.
Når Oslo Kino bruker sin markedsmakt til å forhandle frem bedre avtaler med filmdistributørene, demonstrerer selskapet også utilsiktet at det ikke bør få beholde sitt lokale monopol.
For det er liten tvil om at Oslo Kino har et tilnærmet monopol. Alle som bor i Oslo og har hatt lyst til å se for eksempel Tingeling eller Transformers 4, har i år fått oppleve dette. Film på kino er en spesiell opplevelse forskjellig fra det å se film hjemme, og det er også eneste lovlige måte å se de store nye filmene på. I denne sammenheng er det også irrelevant at Oslo Kinos eier, Nordisk Film, kun har en markedsandel i Norge på litt over 25 prosent målt i besøk, og litt under 15 prosent målt i kinosaler. For en vanlig kinogjenger i Oslo er det ikke noe tilfredsstillende alternativ å reise til Lillestrøm, Ski eller Sandvika for å se film på kinoer eid av konkurrerende kjeder. Det relevante markedet er for kinofilm og det er lokalt.
De lokale kinomonopolene i Norge er en arv fra det gamle kommunale systemet hvor det var kommunene som eide og drev kinoene. Da Oslo Kino ble privatisert ifjor, fulgte det lokale monopolet med på kjøpet, og det viste seg veldig fort at monopol og private eiere er en dårlig kombinasjon da storfilmer først fra Disney og så fra UIP forsvant fra Oslos kinotilbud.
Det som har utløst elendigheten er mislykkede filmleieforhandlinger. En filmleieavtale er i bunn og grunn en begrenset lisens for kinoen til å vise en film, og betalingen til distributør – filmleien – beregnes som en andel av billettinntektene. Oslo Kinos nye eiere var ikke villige til å fortsette praksisen med å betale høyere filmleie, altså en større andel av billettinntektene, enn kinoene utenfor byen, og dermed brøt forhandlingene sammen. Når en kjøper og selger ikke blir enige om pris, blir det ingen avtale og ingen handel. Selv om det i utgangspunktet er greit nok, blir det et problem for samfunnet når kjøper, som Oslo Kino her, er en forhandler med monopol som dermed blokkerer kundenes tilgang til produktene. Når det medfører at man blokkerer kulturelt konsum, blir det spesielt problematisk.
De mislykkede filmleieforhandlingene kan i noen grad også bygge på arven fra det gamle kommunale kinosystemet hvor filmleien ble avtalt gjennom kollektive forhandlinger. Det ga et ekstremt rigid regime hvor det enkelte kinoselskapet og distributøren kun forholdt seg til gitte fordelingsnøkler i stedet for å forhandle pris. Sett utenfra synes dette rigide tankegodset å henge igjen når Oslo Kino nå forsøker å senke filmleienivået.
Situasjonen i Oslos kinomarked minner om et nitrist drama hvor alle er tapere. Publikum får ikke tilgang til filmene de ønsker å se, distributørene (samt de som har laget filmene) går glipp av leieinntekter, og Oslo Kino taper både billettinntekter og omdømme. Markedet har sviktet, slik det ofte gjør når en part har monopol.
Løsningen på situasjonen kan delvis ligge i at partene strukturerer bedre standardiserte men fleksible avtaler. Ser vi på det internasjonale filmmarkedet, er det ofte slik at vi finner mer kreativitet i avtaleverkene enn i selve filmene. Denne type kreativitet mangler kanskje i det norske markedet, men aller viktigst vil det være å få nye aktører inn i Oslos kinomarked slik at Oslo Kino mister sitt monopol. Et stort og rikt marked som Oslo burde være interessant for konkurrerende kinokjeder, og Oslos konsesjonsmyndigheter bør gjøre hva de kan for å legge til rette for at Oslo Kino får konkurranse så snart som mulig.
Terje Guastad, førsteamanuensis ved Institutt for kommunikasjon og kultur, Handelshøyskolen BI
førsteamanuensis ved Institutt for kommunikasjon og kultur Terje Gaustad, førsteamanuensis ved Institutt for kommunikasjon og kultur, Handelshøyskolen BI. Foto: BI. (Gjengitt med tillatelse.)
Facebook
RSS