
Påstand: Det er norske kinosjefers skyld at dokumentarfilmene strever på kino. En rundspørring KM har foretatt viser at noen kinosjefer er litt enige. Men det er gode grunner til vegringen.
Har Fosse et poeng?
KINOMAGASINET spurte tre kinosjefer – på Hamar, Kongsvinger og i Kvinesdal.
– Nei, for meg ser det bare ut til at Fosse ikke forstår forskjellen på drift av større og mindre kinoer. Men som kinosjef er man vant til å få skylden når kinolanseringer mislykkes, svarer Espen Jørgensen hos Hamar Kino.
Jan Schou, kultursjef i Kvinesdal kommune, er enig i at det Fosse påstår, faktisk stemmer, og med god grunn:
– Jeg tror det er riktig at norske kinosjefer vegrer seg noe for å sette opp dokumentarfilmer! Ofte egner dette formatet seg best på TV og som regel er overgangsvinduet fra kino til TV ganske kort på dokumentarfilmer.
Stig Fonås, enhetsleder kultur og fritid i Kongsvinger kommune, sier seg delvis enig med Tor Fosse i hans betraktning av at dokumentarfilmene ikke har den høyeste prioritet på norske kinoer.
– Nå er det flere grunner til det, påpeker Fonås.
– Ofte taper de kampen mot de store filmene og kravet om inntjening ved kinoene. Selv ved små kinoer er det krav om besøk og inntekter. Selv opplevde jeg også at jeg ikke kunne få vise Søsken til evig tid da Tor Fosses eget selskap Tour de Force hadde nådd «taket» på 40 bookinger. Her var det avtalen vedrørende VPF som slo ut.
Fonås sier at Kongsvinger viser to til tre dokumentarfilmer i året, avhengig av tilgangen på filmer.
– Økonomisk er de fleste et tap, men filmene har et budskap, kvalitet som gjør at de bør vises. Så langt i 2014 har vi hatt to dokumentarfilmer på programmet, og det kan bli flere. For Kongsvinger er det ikke viktig å ha premiere på disse filmene, det er mer viktig at de er vist i Oslo og har fått omtale. Dette gjør at vi kan arbeide mot grupper, skoler som er opptatt av temaet, noe som gjør at filmene får et godt besøk. Det som da er viktig er at vi ikke risikerer å ikke få filmen på grunn av avtaler rundt VPF.
Kinosjefen i Hamar sier at gode dokumentarer, med publikumsappell, som ikke skal vises på TV tre uker etter kinolansering, absolutt bør kunne settes opp på kino.
– Imidlertid er det flere av dokumentarene som ønsker kinooppsetting som ikke har noe der å gjøre, sier Espen Jørgensen.
– Hvilke satte du opp i fjor?
– Hamar Kino viste i fjor Optimistene, Supervention, Søsken til evig tid og Gulabi Gang. I tillegg spesialvisninger av De andre og Min elskede.
– Hvordan blir din satsing på dokumentarfilmer i 2014?
– Det første i år var en svært mislykket oppsetting av Isac Eliot: Dream Big, neste blir Opprørske oldemødre. Hvordan det blir videre kommer an på tilbudet, vi satser gjerne på gode dokumentarfilmer med publikumsapell. Jeg har både gode og dårlige erfaringer. Det kommer an på råvaren. Noen kan man få publikum til i kraft av filmens egne kvaliteter, mens andre har ingen ting på kinoer utenfor storbyene å gjøre.
Jan Schou i Kvinesdal sier at hvis dokumentarfilmene er spennende og sterke nok, setter han dem opp på kinoen. I fjor viste han Trikken til Auschwitz, Optimistene og Springsteen & I. Slike filmer egner seg som regel best til seniorkino, den kulturelle spaserstokken, den kulturelle skolesekken og skolekino, mener Schou.
– Hvordan blir din satsing på dokumentarfilmer i år?
– Vi kommer nok til å satse mer på alternativt innhold, slik som konserter, opera, sport og teater. Jeg vet i alle fall en dokumentarfilm som jeg ikke skal sette opp og som jeg vil skåne mitt lokale publikum for, det er En prest og en plage, filmen om Børre Knudsen. Kanskje jeg setter opp Opprørske oldemødre. Jeg har ikke sett denne enda, men jeg har snakket med flere som så den på sist filmtreff og de talte ikke akkurat varmt om den. Ellers så har vi en lokal filmskaper som filmer store og små begivenheter i Kvinesdal og omegn gjennom årets løp. Han inviterer 300 personer årlig til filmfest på kinoen og årets begivenhet finner sted på førstkommende lørdag.


Facebook
RSS