Inne i det skumle huset

TREFFENDE SKREKKREGISSØRNAVN: Reinert Kill. Foto: John Berge, KINOMAGASINET ©

Det skjer skumle ting i et hus. Premisset er velkjent og oppbrukt «til de døde». Eller kanskje ikke? Regissør Reinert Kill (33) mener definitivt at det ikke er det.

Kills nye film – Huset – er en norsk spøkelsesfilm/grøsser lagt til andre verdenskrig, der vi følger to tyske soldater med en norsk soldat til fange.

Den skandinaviske vinteren kan være ugjestmild, men heldigvis dukker det opp et hus i isødet. Det som ved første øyekast virker som en varm og kjærlig redning, viser seg ikke overraskende å være noe helt annet.

– Vi er leken i det nordnorsk filmmiljøet, sier Reinert Kill til KINOMAGASINET.

– Vi tar ikke ting så høytidlig, gir litt f… og tøyer gjerne strikken.

Kill hadde lyst til å lage en film om et spøkelseshus og mente eksorisme og nazisme gir den perfekte skrekkfilm. Kill har produsert og regissert egne kortfilmer og langfilmer siden han var ni år.

Han er mest kjent for rape/revenge-filmen Hora (2009) og metafilmen Inside the Whore (2012). Han har jobbet som produksjonsdesigner og rekvisitør på over 70 filmer og TV-serier i både Norge, ute i Europa og USA.

Også Huset er laget på minimale budsjetter, men denne filmen får en mye større sjanse til å nå et bredt publikum ettersom Another World Entertainment (AWE) kinolanserer filmen.

– AWE gjort en god jobb for meg før og fått ut tidligere filmer på Blu-ray og DVD og solgt de internasjonalt. Huset er den første som lanseres på kino. Jeg gleder meg veldig.

Kill er lite lysten på å snakke om nettopp dette om penger. Huset har kostet rundt fem millioner kroner, en anseelig sum.

– Lavbudsjett? Ja, da tenker folk ofte negativt. Men hva er lavbudsjett? Jeg har sett filmer som koster 100.000 kroner som er mye bedre enn filmer til 15 millioner kroner. Lavbudsjett er et skummelt begrep å bruke, spesielt når du skal presentere en ny film. Så får man heller skryte av det i etterkant.

– Er skrekk favorittsjangeren din?

– Jeg har ingen favorittsjanger. Filmfortellinger kan kommer i alle sjangre. Men jeg er veldig glad i skrekk.

– Hva er så vrien din på spøkelseshussjangeren?

– Det vil jeg ikke snakke om! Det røper for mye. Det som gjør filmen unik er at den er satt til andre verdenskrig. Det har ikke betydning for historien. Jeg er så lei av historiene om tenåringsgjengen som drar på hytta, blir drept, dreper og slåss. De er helter uten grunn til å bli helter. Men her tar jeg to elitesoldater innenfor tysk hær. En er oberstløytnant med erfaring fra første verdenskrig, mens den andre er en yngre soldat som er nyutdannet.

– Hvordan balanserer du mellom sjangerklisjeer og originalitet?

– Hvis klisjeer brukes i noe originalt og nytt, vil det fungere. Hele ideen er veldig original, mener jeg, men klisjeene er der. Det er skrekk. Jeg har virkelig jobbet med å få den til å skille seg ut alt vi har sett i norsk film. Jeg har valgt bort «jumpscare»-hendelser. Det er atmosfære. Dette grepet har jeg savnet helt frem til The Conjuring kom. Nyere skrekkfilmer tør ikke å dvele, men det du ikke ser er det skumleste.

Kill tror filmen kan utover det tradisjonelle skrekkfilmpublikummet, som gjerne er unge mennesker.

AWE sier at de markedsfører Huset mot en yngre målgruppe, men retter seg også inn mot et voksent publikum med interesse for sjangerfilm og norsk krigshistorie.

– Jeg tror filmen har mulighet til å nå et større spekter. Det er drama, det er to personer vi følger, som sliter psykisk, sier Kill.