Hun spiller Amundsens siste kjærlighet i storfilmen

Katherine Waterston spiller Amundsens siste kjærlighet, Bess Magids.

– Det var morsomt å slippe å måtte bøye meg for å se motspilleren min inn i øynene! ler Katherine Waterston. Som med sine drøye 180 centimeter over havet likevel måtte se opp på Pål Sverre Hagens 197.

Men den internasjonale storstjernen, sist sett i Fantastic Beasts: The Crimes of Grindelwald, sier til NTB at høydeforskjellen “den riktige veien” også var til hjelp når hun skulle gestalte den uforferdete, pokerspillende, partyglade, hundekjørende Bess Magids, som var Roald Amundsens siste kjærlighet.

– Som skuespiller var det tilfredsstillende å være i stand til å vise at styrken til karakteren min ikke lå i det fysiske. Høyden min alene gjør ofte at jeg føler meg dominant. Å være mindre enn Pål Sverre hjalp meg til å føle at styrken til Bess lå dypt og i hennes indre.

Katherine Waterston (38) medgir at skuespilleryrket vanligvis pleier å ta henne rett tilbake til det hun kaller grusomme skoleball i barneskolen – den keitete alderen hvor alle jentene midlertidig er 30 centimeter høyere enn guttene.

– Vi er innprentet til å føle at vi bør være mindre enn mennene, noe som selvsagt er like latterlig og vilkårlig som ethvert annet fysisk ideal, sier Waterson – som også skryter av Pål Sverre Hagen for helt andre ting enn høyden hans.

– Han er en vidunderlig, leken, åpen, sjenerøs, hardtarbeidende og svært talentfull skuespiller som får alt til å se enkelt ut. Jeg elsket å jobbe med ham.

Norsk tilknytning

Amerikanske Katherine Waterston har en norsk svigerinne, som har introdusert henne til norsk kultur og lært henne favorittuttrykk som «skjegget i postkassen», forteller hun. Denne tilknytningen var blant årsakene til at hun takket ja til rollen som Bess. Espen Sandberg hadde stor tro på henne som Bess. Selv sier hun om samarbeidet med den norske regissøren:

– Jeg elsket hans rett på, men likevel optimistiske, støttende, men likevel direkte, effektive, men likevel tålmodige, måte å jobbe på. Er dette spesielt norske egenskaper, eller er det kanskje rett og slett kjennetegn på de fleste store regissører? Kanskje begge deler, funderer Katherine Waterston – som håper på å jobbe med en ny, norsk regissør til sommeren.

Om rollekarakteren sin, som er en av tre kvinner i Roald Amundsens liv, sier Waterston til NTB:

– Hun var en fascinerende person å få spille! Som Amundsen var hun en modig, eksentrisk, frittenkende eventyrer. Jeg tror hun var svært klar over at hun levde et mye mer frigjort liv enn den gjennomsnittlige kvinnen i datidens vestlige verden. Selv om det var virkelig inspirerende å lære om henne og å spille henne, er jeg ikke helt sikker på om jeg er like begeistret over hvor konvensjonelt mitt liv virker sammenlignet med hennes!

Tilgav ham feilene

Moderne som hun virker, så støttet likevel Bess Magids det at Amundsens polarinnsats var det viktigste, og unnskyldte en del av hans tidvis nådeløse prioriteringer – noe broren Leon ikke tilga ham for. Katherine Waterston sier at hun som moderne kvinne selv likevel lett kunne relatere seg til Bess’ holdning:

– Hun elsket ham, hun beundret lidenskapen som drev ham, og hun tilgav ham feilene hans. Hun mente at han var en betydningsfull person, og aksepterte at han kunne være både eksepsjonell – og feilbarlig. Jeg tror hennes store krangel i filmen med Leon er at man ikke kan dømme hverandre uten at du har gått en mil – eller i Amundsens tilfelle: Mange iskalde mil – i hans sko. Men hun kan ha hatt et litt skjevt syn på Amundsen fordi hun var forelsket i ham.

Som kjent forsvant Roald Amundsen i isødet, på leting etter Nobile. Da var Bess Magids kommet til Norge og satt og ventet på nyheter om redningsaksjonen.

– Jeg tror folk må ha vært flinke til å vente – eller i det minste mye mer vant til å vente på det meste – for 100 år siden, sier Waterston, som liker å tro at Bess og Amundsen ville giftet seg.

– Men Bess ville ikke levd et så rikt og spennende liv som hun gjorde, om hun hadde tilbragt mesteparten av tiden med å vente på menn. Selv etter at Amundsen døde, dro hun nærmest øyeblikkelig av gårde på et nytt eventyr. Jeg tror ikke hun var kald eller avstumpet, hun var bare fast bestemt på å leve – på å gripe dagen. Da hun var tidlig i 30-årene, hadde hun allerede en død ektemann og en død forlovede, så jeg tror hun ønsket å leve livet sitt mens hun hadde det.