Hvordan finne lyset i tunnelen? Kanskje kan en dokumentarfilmfestival hjelpe?
Pandemien har gjort at vi har mistet muligheter til å møtes, besøke hverandre, krysse landegrenser og dørstokker.
Men det betyr ikke at vi ikke kan bli kjent med nye mennesker og livssituasjoner.
Og kanskje finne noen ledetråder til det som kan være lyset vårt i tunnelen, i en verden som i tillegg til pandemien er truet av politisk polarisering, ulike oppfatninger av klimaendringer, og en økende økonomisk ulikhet.
HUMAN internasjonale dokumentarfilmfestival ( tidligere Human Rights Human Wrongs), som starter 1. mars 2021, gir deg historier fra Norge og hele verden.
Noen filmer tar opp store globale utfordringer, andre tar deg med inn i nære og personlige fortellinger.
Noen kan glede, mens andre konfronterer deg med vanskelige temaer.
I tillegg blir det det arrangøren lover er «spennende samtaler om filmer og aktuell tematikk».
Hele festivalprogrammet blir tilgjengelig på nett – som en digital filmfestival.
Blant gjestene på årets festival treffer du Pankaj Mishra, Ben Wizner, Dag Nylander, Benedicte Bull, Nora Sveaas, Anders Hammer, Camara Lundestad Joof og mange flere.
(Artikkelen forsetter nedenfor.)
LES OGSÅ:
Festivalpremiere under dokumentarfestivalen Human for ny Utøya-dokumentar
Dokumentarfilmen som sjanger har vært gjennom en rivende utvikling gjennom mange år, der fortellingsformer stadig utvikles og utfordres og filmene utforsker hva en dokumentarfilm er og hva den kan handle om.
Filmskapere balanserer elegant mellom det å benytte spennende dramaturgiske grep og å formidle en faktisk og sannferdig virkelighet.
Norsk dokumentarfilm henger svært godt med i denne utviklingen og får velfortjent oppmerksomhet og internasjonal anerkjennelse.
Norske filmer har de siste årene vunnet flere av de største prisene i dokumentarfilmverdenen, fått strålende anmeldelser og blitt internasjonale snakkiser.
Alt det jeg er, en film og et endringsprosjekt. Om å skape et liv etter seksuelle overgrep i barndommen.
Årets norske konkurranseprogram er solid. Det inkluderer Radiograph of a Family som var vinneren på verdens største dokumentarfilmfestival IDFA i november 2020.
Kunsten å være syndig handler om å stå fram som homofil i Sudan og finne sin identitet i Norge,
Bilde fra filmen Vinden snur som handler om hvorfor Norge har så høye overdosedødsfall.
Vinden snur tar for seg behovet for en rusreform.
Den originale og kreative Kodenavn Nagasaki dreier seg om hovedkarakteren Marius’ forsøk på å finne sin mor som forsvant fra han da han var liten.
Odelsgut og fantefølge handler om hvordan et kunstverk kan snu en bygd på hodet.
Jakten på tonetreet tar oss med på den spennende og risikofylte jakten på det perfekte treet for å bygge en fiolin med akkurat den rette klangen.
Alt det jeg er dreier seg om modige Emilie som må skape seg et liv etter en barndom med seksuelle overgrep.
Generasjon Utøya om fire av de overlevende etter terrorhandlingen i 2011, og hvordan det har formet dem som mennesker og samfunnsaktører.
Gunda: Det dypt personlige portrettet av grisen Gunda, en film som har gått sin seiersgang på store festivaler rundt i verden.
Tro kan flytte fjell om en gruppe gresk-ortodokse nonner som kommer til en liten bygd i Norge for å bygge et kloster på en utilgjengelig fjellhylle.
Nordlands Jeanne D’Arc som forteller historien om en av de glemte kvinnelige heltene fra andre verdenskrig.
Årets festival har også et sterkt, internasjonalt program for beste menneskerettighetsfilm.
Filmen In my blood it runs ligger nært opp til spillefilmformatet. En hjertevarm og samtidig provoserende opplevelse
Dette består blant annet av Sundance-suksessen Flukt som gjennom animasjon forteller den sterke historien til Amin som flyktet fra Afghanistan som barn, The Devil’s Advocate om tre advokater som forsvarer terrortiltalte i USA, Reunited om en syrisk familie på flukt som blir splittet i tre forskjellige land, den gripende In My Blood it Runs om hvordan rasismen fremdeles er til stede i det australske samfunnet og former livet til elleve år gamle Dujuan, Hunger Ward som nådeløst trekker oss inn i de mest hjerteskjærende konsekvensene av krigen i Jemen, den sterke Welcome to Chechnya om forfølgelsen av homofile i Tsjetsjenia, In My Skin om hvordan den nedarvede rasismen i Brasil fremdeles preger samfunnet og den argentinske Niña Mama der vi kommer tett inn på livene til noen altfor unge mødre i et land som til nå har hatt en svært streng abortlovgivning.
Fra filmen Niña Mama, som handler om når barn får barn. Fra Argentina.
JUST HUMAN – et program av både hardtslående politiske filmer og nære og varme historier.
I det store og brede Just Human-programmet finner du hardtslående politiske dokumentarer som The New Corporation, som stiller skarpe spørsmål ved multinasjonale selskapers forsøk på å framstille seg som miljøvennlige og samfunnsbyggende og Totally Under Control som forteller om Trump-administrasjonens håndtering av Covid-19-krisen, samt varme feel-good-filmer som Bitter Love – om folk som søker kjærligheten på et elvecruise på Volga – og visuelt spektakulære filmer som Silence of the Tides.
I dette programmet finner man også den over fire timer lange City Hall av 90 år gamle Frederick Wiseman, en levende legende innen dokumentarsjangeren. Filmen viser at det tross alt er mye igjen av grunnfjellet i det amerikanske samfunnet ved å ta oss med på en fascinerende observasjon av det lokalpolitiske livet i byen Boston. Jeg har selv sett to av Wiseman sine filmer og anbefaler de virkelig. Selv om fire timer høres mye ut så flyr tiden og man koser seg!
Filmen Ophir gjør oss kjent med samfunnet i Bougainville som i tiår har kjempet for å slippe en destruktiv gruvevirksomhet på øya si, en kamp de for 20 år siden vant mot alle odds men som de nå må kjempe på nytt, denne gangen ved å frigjøre seg fra Papua New Guinea og bli en selvstendig stat. I filmen The Coconut Revolution fra 2001 kan du se hvordan de kjempet krigen med våpen.
I A Song Called Hate møter vi gruppen Hatari som overraskende vant det islandske Melodi Grand pPrix og reiste til finalen i Tel Aviv med mål om markere støtte til palestinernes kamp, mens filmen Mayor tar oss med inn i hverdagen til Musa Hadid, borgermesteren i Ramallah.
Bandet Hatari fra filmen A song called hate.
I tillegg til disse og en rekke andre filmer blir det også samtaler om den autoritære vendingen i Polen, om framtidens utenriksjournalistikk, om klimasorg og mye mer.
Når pandemien endelig går over vil det fremdeles være store utfordringer å takle. De kan virke uoverstigelige og det kan være vanskelig åbeholde troen på heltene. I filmen The Magnitude of All Things sier en av grunnleggerne av Extinction Rebellion at vi kanskje må miste alt håp før vi faktisk klarer å handle for å bremse klimakrisen. Kanskje han har rett. Må vi innse hva vi har tapt før vi klarer å redde det som er igjen? I så fall så finner vi ikke lyset i tunnelen ved å lete etter det, men ved å tenne det selv. For på Human festivalen møter man helter både foran og bak kameraet.
Jeg håper årets Human-festival kan være med å inspirere til å tenne et lys i mørket.
Facebook
RSS