Harald Zwart er klar med Lange flate ballær III: «I midten av filmene er det et stort hjerte»

LOV Å LE: Det må være lov å lage god komedie, sier Harald Zwart. Det er også viktig for ham at en film har et hjerte. Her fotografert under innspilling på Revebukta camping foran turnétraileren til Samantha Fox. Foto: Zwart Arbeid AS.

– Det må være lov å lage god komedie, og dét er kjempevanskelig.

Ordene tilhører regissør Harald Zwart, som er tilbake i Norge for å lansere den tredje filmen om kællane – og damene – i Lange flate ballær. Han er også snar med å understreke at Lange flate ballær III er en kjærlighetshistorie, og også en historie om vennskap og svik blant gode venner, og ikke minst en historier om ærlighet. Som Kai (Kai Helge Hansen) sier i filmen: Du kan ikke stave «kjærlighet uten ærlighet». Det handler også om spritsmugling, fotball, livet på et bilverksted og heftig bilkjøring – men ærlighet og kjærlighet er filmens røde tråd.

Det er lange tradisjoner for komedie i den norske og skandinaviske filmbransjen, fra Leif Justers klassiske filmer til Olsenbanden– og Selskapsreisen-filmene. En gang etter 80-tallet skjedde det noe, og en stund var det ikke helt akseptert å lage filmer som bare skulle være morsomme. Det kom fortsatt komedier, men da var det helst drama-komedier, svarte komedier og lignende. Det var lov å le, under en viss tvil, men det måtte være litt mørkt. Lange flate ballær (2006) og Lange flate ballær 2 (2008) ble kanskje filmene som gjorde at det igjen var lov å lage rene komedier? Åpnet den dørene for norsk komedie på kino igjen, og dermed for filmer som Tomme tønner, Kill Buljo og Børning?

– Jeg vil ikke sammenligne filmene direkte, svarer Harald, og fortsetter:
– I midten av Lange flate ballær-filmene er det et stort hjerte. Jeg leste en kronikk en gang, jeg tror det var i Morgenbladet, hvor det sto at filmene faktisk handler om moderne menn i midtlivskrise. Jeg elsket å lese den, skribenten så forbi alt pratet om Østfoldhumor – som egentlig ikke finnes, det er bare humor – og så at filmene har noe mer ved seg. Det har jeg opplevd selv også, når folk i kinosaler over hele landet satt med klump i halsen når Norge vant VM og Petter skulle bli pappa i slutten av første film, og det samme i film nummer to i scenene mellom Petter og datteren Mie.

Harald vender tilbake til noe som er viktig for ham, at en film skal ha et hjerte:

– Når en film har både hjerte og humor fungerer det. Lange flate ballær-filmene er fylt med ekte mennesker og ekte følelser, og da ler man enda mer. Det trenger ikke være noe flaut og tragisk i bunnen. Vi har bare satset på at folk skal le masse, og de skal føle seg glade, og de skal ha blitt fortalt noe. I Lange flate ballær 3 er spørsmålet: Er det å ikke fortelle hele sannheten, det samme som å lyve?

Regel nummer 1 for å få laget en film er å ha kjente skuespillere som kan trekke investorer og publikum. Å basere filmen på kjent materiale, som en bok, er heller ikke dumt. Lange flate ballær var riktignok basert på noe kjent, men det å bruke en reklamefilm som utgangspunkt for en film hadde ingen gjort før – og heller ikke etterpå. Bedre ble det ikke av at alle skuespillerne fra reklamefilmen var ukjente amatører, her var det ingen store navn å friste med. Å ha nye ansikter i en liten dramafilm kan kanskje gå, men å forsøke å lage en stor publikumsfilm med seks kællær fra Fredrikstad i de bærende rollene ble nok av mange regnet som ren galskap.

– Noen må ha prøvd å fortelle dere at dette kan dere ikke gjøre?

– Ja, det har vi hørt hele veien. Dere kan ikke lage film med bare amatører. Besøkstallene viser heldigvis at de tok feil. Spørsmål om hvordan jeg tør å satser på amatører får jeg hele tiden. Jeg elsker å gjøre uventede castinger og finne frem talenter som andre ikke har oppdaget. Jeg måtte jobbe for å få produsentene med på å gi Thomas Gullestad hovedrollen i Den 12. mann, i stedet for å velge en av de «vanlige» skuespillerne som brukes i alle filmer. Vi hadde noen av den typen skuespillere inne på test også, men Thomas overbeviste alle. Den lille jenta som han møter i Den 12. mann var egentlig ikke på audition, hun bare var med søsteren sin, men til slutt var det hun som fikk rollen. Da vi skulle finne jenta som er venninnen til Jaden Smiths karakter i The Karate Kid kom det mange jenter som snakket perfekt engelsk og var virtuoser på fiolin, men jeg valgte en som aldri hadde tatt i en fiolin før og knapt kunne engelsk. Hun hadde noe ved seg som jeg så ville fungere.

– Hvordan får du disse amatørene til å levere på lerretet? Til og med i tre filmer, når det gjelder kællane?

– Mange snakker om at de ikke er skuespillere, men det kan man ikke si lenger. Kællane er fantastiske skuespillere, de er naturtalenter. Folk tror i blant at kællane improviserer, men hvis du ser hvor intrikat manuset til Pål Sparre-Enger er, så ser du at det er ikke mulig å improvisere. En vits kan starte nesten ti replikker før, og så settes den opp linje for linje frem til en punchline. Hvis én replikk blir feil så faller hele vitsen, det hele er mye mer komplisert enn man er klar over. Det er ingen som kan improvisere seg frem til det. Dette er gjort gjennom mange leseprøver, mange opptak, mange tagninger, og til slutt så finner du den egne ektheten hos disse kællane, og da blir det morsomt.

–Etter flere filmer i USA, Karate Kid i Kina og Den 12. mann i Nord-Norge er du tilbake i hjembyen med Lange flate ballær 3. Hvordan var det å komme hjem til Fredrikstad og lage film igjen?

– Det er alltid gøy! Samarbeidsviljen her fra kommunen, lokale bedrifter og alle som bor her er fantastisk. Det er helt rørende hvordan alle stiller opp. De gjør mye mer enn de trenger og alle synes det er gøy å være med på dette! Det er en gave. Vi har lyst til å ha en stor annonse i Fredriksstad Blad hvor vi takker ALLE som har stilt opp!

(Intervjuet fortsetter nedenfor.)

LES ET EGET SPESIALBILAG MED ALLE LANGE FLATE BALLÆR III-ARTIKLENE:

SPESIALBILAG: Lange flate ballær III

Noen filmer foregår i en fiktiv by eller i en nøytral by, eller så man kjenner seg ikke igjen fordi mye er filmet i studio og ikke på location. Det ser ut som det er hvor som helst i verden, fordi produsentene tror det skal fungere for alle. I Lange flate ballær-filmene er det aldri noen tvil om hvor man befinner seg. I film nummer tre ser vi blant annet landemerker som Fredrikstadbrua og Fredrikstad Stadion, og i likhet med de to andre filmene ledsages åpningssangen av drone-bilder fra byen som vil få turistsjefen til å rødme av stolthet.

Harald er helt klar på at det er viktig at ting er ekte og lokalt:

– Den «det skal fungere for alle»-greia er helt feil, det er jo det motsatte. Det er en helt fullstendig misforståelse. Netflix (som produserte TV-serien Post Mortem hvor Harald hadde regi, red anm) har oppdaget det nå, at «local is international». Da vår tidligere distributør så Lange flate ballær første gang sa de «Jaja, men dette er vel en film som bare fungerer i Østfold?» Da svarte jeg «Så dere mener altså at Fargo av Coen-brødrene bare ble sett av folk i Fargo?» Strømme-tjenestene har også forstått nå at jo mer ekte og lokalt og nært du gjør det, jo mer kjenner folk seg igjen. Ellers lager du bare en sånn grøt av «liksom-ting».

Harald understreker igjen at man må lage en film med hjerte, en film man brenner for:
– Hvis du prøver å lage noe som alle skal like, så går det ikke. Du må aldri starte der. Jeg får ofte høre det, at jeg bare lager «kommersiell» film. Nei, jeg gjør ikke det. Jeg lager en film som jeg elsker, og som jeg tror at publikum også vil elske. Det gjelder uansett om det er en dyr Hollywood-produksjon eller en norsk film. Jeg har alltid brukt min barndomsvenn Petter Jørgensen, som spiller Petter i Lange flate ballær-filmene, som en kompassnål. Det har jeg gjort siden jeg laget Hamilton i 1998. Det har jeg sagt så ofte, så Veslemøy siterer meg på det. «Hvis Petter liker det, så fungerer det».

LES OGSÅ:

I filmfestivalbyen for å promotere Lange flate ballær 3

Nå er Harald tilbake der det hele startet, på Fredrikstad Kino, for å slippe sin nye film Lange flate ballær 3. En film han har fått spørsmål om i fjorten år nå.

– Uansett hvor jeg drar, så spør folk: Når kommer treer’n? De sier ikke Lange flate ballær en gang, de kaller den bare treer’n. Karate Kid og Den 12. mann og så videre er de ikke så opptatt av. Det var det som til slutt gjorde at vi bestemte oss for å endelig lage tredje film, når en dame i kassa på en kafé på fjellet spurte, og vi innså at dette venter folk over hele landet på.

Harald har alltid vært opptatt av kinoen i hjembyen. Det var her han vokste opp med store opplevelser på lerretet og her han viste sine studentfilmer. Her hadde han premiere på sin første spillefilm, og siden har alle hans filmer hatt festpremiere i Fredrikstad, med store navn som Will Smith, Jackie Chan, Don Johnson, Lili Collins, Jonathan Rhys Meyers, Peter Stormare og mange flere stjerner som har satt byen på hodet.

– Du satt i største sal på Fredrikstad kino på 80-tallet og så Star Wars, og bestemte deg for at du skulle bli filmskaper. I 1998 satt du i samme sal og så din debutfilm Hamilton, med salen fullsatt av gjester. Hadde du alltid det som mål, visste du at du kom til å nå dit?

– Jeg hadde alltid en drøm om å bli filmskaper, men det var jo en litt håpløs drøm. Nå er det jo en reell mulighet for mange, man kan gå medielinjer og filmskoler. Nå er det ikke så koko, men da jeg var 12 år her i Fredrikstad på 80-tallet og sa jeg skulle jobbe med film, var det like tullete som å si at jeg skulle bli…

– Astronaut?

– Selv dét kjentes ikke så urealistisk, det var faktisk mulig å bli astronaut. Å bli filmskaper kjentes bare helt umulig. I dag kan du filme i 4K-oppløsning med mobilen, og klippe filmen på mac hjemme med gratis software. Jeg måtte spare lenge for å få råd til tre minutter med Super 8-film.

– Har du et råd til den kommende Harald Zwart, den filmelskende ungdommen som sitter på kino nå og drømmer om å lage film?

– Når folk spør meg hvordan de skal komme i gang med å lage film så sier jeg alltid: Det er bare å starte!

LES SPESIALBILAGET HER: