Filmsjefjubilanten Øyvind Berge

Filmsjef Øyvind Berge i kjent driv foran datamaskinen og med hodetelefonen på øret i samtale med en av landets kinosjefer. Foto: John Berge, KINOMAGASINET ©

Nordstrandsgutten Øyvind Berge (62) har jobbet i SF Norge helt siden selskapets opprettelse i 1989. Nylig ble 25-årsjubilanten hedret av sine egne.

Etter en tøff periode, hvor Berge ble utsatt for det han mener er urettmessig kritikk, er han nå tilbake i god form.

– Det var kake, blomster og gavekort – veldig hyggelig, sier Berge om den interne feiringen sommeren 2014.

Berge hadde faktisk enda et jubileum, i 2013 – da hadde han nemlig vært i bransjen i 30 år.

– I forbindelse med omorganiseringsprosessen nå i SF snakket jeg med et par amerikanske konsulenter. De sa de aldri hadde møtt en ansatt som hadde jobbet i samme selskap så lenge.

Og denne sensommeren var han selvsagt på plass i Haugesund, faktisk for 30 år på rad. 1984 var den første festivalen han opplevde.

– Det er tankevekkende at jeg totalt sett har tilbrakt et halvt år av livet mitt bare på filmfestivalen i Haugesund. Jeg har hatt fast rom der de siste femten årene. Det er neste sitt andre hjem man kommer til, sier Øyvind med et smil.

SYMRA

Øyvind vokste opp på Nordstrand i Oslo. Han og kona bor fortsatt på barndomseiendommen. Det var egentlig lærer Øyvind ble, men etter fem år på Klemetsrud skole, siktet han seg inn på filmbransjen.

– Jeg husker når Symra Kino var ny. Den kinoen ble bygd mens vi bodde seks år på Vestlandet. Der var det bygdekinoen som gjaldt. Jeg har mange gode kinoopplevelser.

KRISTNE FILMER

Øyvind tok filmkunnskap, musikk og mediekunnskap som videreutdanning og siktet seg inn på filmbransjen.

– Den gang var det vanskelig å få jobb, særlig innen distribusjon, siden det var så vanvittig mange byråer og de var alle små. Jeg søkte på jobber innen produksjon og distribusjon, også kinosjefjobber. Så ble jeg spurt om å søke på jobb hos en kristen filmtjeneste, for et lite distribusjonsbyrå. Den fikk jeg. Det var informasjons- og undervisningsfilm. Da stilte jeg opp en del filmtreff og fikk kontakter i bransjen, som den gang skjedde på Klingenbergkjelleren. KKL var positive til at jeg stilte der, slik at de fikk hele bredden i bransjen. Vi forhandlet frem en del spillefilmer også – Jesus fra Nazareth, Ben-Hur, Quo Vadis, og mange tilgjengelig på 16 mm. Jeg var der i fire år og følte at det hadde stor betydning for bransjen at man fikk fokus på etiske problemstillinger. Jeg tok også initiativet til Andreasprisen, sammen med daværende informasjonssjef i KKL, Gudmund Hummelvoll. Det er artig å se tilbake på at den prisen har holdt seg så lenge.

CINEFILM

– Så søkte jeg meg over i Cinefilm, et nystartet selskap som Narvesen hadde. De hadde mye rettigheter på filmtitler, men hadde selv bare videodistribusjon i sine kiosker. De hadde kinorettigheter også, men de fikk de ikke ut. Narvesen solgte selskapet til SF, som da allerede hadde de kjøpt Mayco og Syncron. Og slik ble det SF.

STORE ENDRINGER

– Hvordan var det å være filmsjef i 1987 kontra 2014?

– Det er et godt spørsmål. Det er en helt annen setting i dag. Man er prinsipielt ansvarlig for selve distribusjonen og forhandlingene med kinoene og oppsetting av filmene. I 1987 reiste man mye rundt og presenterte vaskesedler med informasjon, og booket inn film. Du måtte prioritere de største kinoene, men jeg reiste rundt overalt. Jeg husker da faksen kom. Det var en fantastisk nyvinning. Vi kunne sende ut videreforsendelser og beskjeder, ikke bare via post. Vi hadde såpass få kopier på 35 mm den gangen at de største filmene ikke hadde mer enn 25 kopier.

DIGITALISERINGEN

Da Kino-Norge ble digitalisert ble plutselig den gamle problematikken avlegs, men samtidig oppsto nye utfordringer.

– Digitaliseringen gir kjempefordeler, helt klart, også måten å jobbe på som filmsjef. Men den største forskjellen fra 1987 til nå, er å opplevde dette med å holde igjen film, og ikke booke fritt. Det å måtte begrense distribusjonen i stedet for å selge til flest mulig, som før. Da prøvde vi alltid å få med flere kinoer og selge inn flere kopier.

– Her er du inne på et tema som opptar mange.

– Nå er det bare halvannet til to år igjen før VPF-en er nedbetalt og vår del av kaken er unna. Da blir det en hel annen situasjon. Det har også vært en periode med liten interesse for fornyelse av filmleieavtaler, som har gjort distribusjonen vanskeligere.

PERSONANGREP

– Man har også en stor utskiftning i bransjen, hvor det er mye mer kynisk forretningsmessig. Derfor har ikke alle greid å skille sak og person. Man har kjørt beinhardt på oss filmsjefer, som har fått ordre om å holde igjen bookingen. I stedet for å se på saken. Det har faktisk gått innpå meg. Det har gått såpass hardt for seg i sosiale medier, at det ble opprettet en egen lukket Facebook-gruppe, med rene mobbekampanjen. Det var personangrep, rett og slett. Jeg fikk gjengitt hva som ble skrevet. Det var i perioder ganske tøft. Det var nesten slik at jeg vegret meg for å dra på filmtreff. Det var voldsomme personangrep jeg fikk referert. De andre filmsjefene fikk også kritikk, hos de frie byråene, men det gikk mye på meg som person – da jeg hadde mest kontakt med kinoene. Det hele ble såpass heavy for min del. Jeg hadde i den perioden også tøffe perioder privat. Så fikk jeg dette på toppen. Det hele endte med at jeg fikk en fysisk reaksjon. Jeg fikk blodpropp i det ene øyet, som følge av stort psykisk press. Jeg ble sykemeldt og jobbet deretter bare deltid i en periode. Nå har jeg bare 30 % syn på høyre øye.

– Hva er status nå?

– Det verste er over. Forståelsen har økt. Jeg prøver å forklare at noen filmer er små, også med tanke på våre kostnader. Ofte er det slik at vi ser på filmleien at en del kinoer ikke greier å levere høyere filmleie enn våre kostnader er. Da blir det dårlig butikk, rett og slett, vi har budsjetter som produsenten må godkjenne.

BEHANDLER ALLE LIKT

– Hvordan forholder du deg til kinosjefene nå?

– Jeg behandler de som kunder og synes det er viktig å gi små kinoer like god service som store. Jeg vet hvor sårbart det kan være med kun én sal. Det er mye tøffere enn de som har fire saler og kan sjonglere. Jeg har vært i branjsen så lenge at jeg er blitt venner med mange av dem etterhvert.

– Hvordan er en vanlig arbeidsdag for deg?

– Ingen dag er lik, det er det som er spennende med bransjen. Men det man ofte er mest spent på om morgenen er hvordan filmene har gått dagen før og å få inn tallene, i forhold til konkurrentenes filmer. Det er veldig mye e-post det går på nå, med forhandlinger med kinoer, og en del møter hvor man foretar vurderinger, drøftelser, tidspunkter, om de skal på kino eller ikke – og for ikke å snakke om å se film. En del av arbeidsdagen går med på det. Mange misunner meg den delen av jobben! Det er også en del av filmsjefenes jobb å holde seg orientert om konkurrentenes filmer. Det er dessuten mange kinosjefer som ikke har hatt sjansen å se filmer på forhånd, så de må passe på at det ikke blir for mange like type filmer samtidig.

– Hvoran har du taklet endringene i bransjen?

– Det har vært mange forandringer opp gjennom årene, Det er spennende at det har vært en levende bransje. Så har man mistet distribusjonsavtaler og fått nye, fra tid til annen. Det er slik bransjen er. Jeg føler at det er en levende og sosial bransje, som det er spennende å jobbe i. Men endringene skjer så raskt at man må henge med når det skjer.

Opprinnelig publisert i KINOMAGASINET 1•2014 (BRANSJEUTGAVEN). I etterkant ble Øyvind Berge kåret til Årets filmsjef av Norske kinosjefers forbund. Les artikkelen om dette ved å følge lenken under.

LES KINOMAGASINET 1•2014 (BRANSJEUTGAVEN) NEDENFOR