Filmleieavtalene fornyes i tur og orden

Administrasjonssjef Roar Svartberg i bransjeorganisasjonen Film & Kino. Foto: John Berge. Montasje: Per Mork. © KINOMAGASINET.

Enkelte av filmleieavtalene mellom Film & Kino og byråene har vart siden 2003. Nå skjer det en fornyelse, men arbeidet er tidkrevende.

Administrasjonssjef Roar Svartberg i bransjeorganisasjonen Film & Kino redegjorde sammen med to kolleger nylig for status for filmleieavtalene under filmtreffet på Kosmorama i Trondheim.

I en samtale med KINOMAGASINET forteller Svartberg om hva som er status for disse viktige avtalene.

NOEN FORNYELSER

I korte trekk ble en ny avtale forhandlet frem med United International Pictures i 2013, som i år er fornyet. Og i år er nye avtaler på plass med Nordisk Film, Arthaus og den nye, uavhengige distributøren KontxtFilm.

Film & Kino forhandler på vegne av kinoene med under 130.000 besøkende per år, med hvert enkelt byrå. Hvorfor det ble slik, henger sammen med at ESA-dommen fra 2003 satte dette som en akseptabel grense for en fellesavtale.

ESA står for EFTA Surveillance Authority. De besluttet for elleve år siden at hovedavtalen som Film & Kino hadde med alle filmbyråene ikke var lovlig. Filmleieavtalen hadde eksistert som en særordning i Norge, med unntak fra konkurranseloven. Bakteppet var at daværende Oslo kinematografer (OK) ville ut av avtalen. Selskapet ville ikke finne seg i at de betalte høyere filmleie enn andre og at konkurrentene fikk fordeler. OK klaget avtalen, Norske Filmbyråers Forening og Film & Kino inn for ESA, i 2001.

Enden på visa ble så at Film & Kino fikk lov til å forhandle kun for de mellomstore og små kinoene, med den nevnte grense på 130.000 kinobesøk. De øvrige kinoene – herunder kjedene – må forhandle med hvert enkelt byrå, og slik har det vært de siste ti årene.

Men de gamle filmleieavtalene – som ble laget etter ESA-dommen i 2003 mellom Film & Kino og byråene – har altså vedvart, med årlige fornyelser. De gamle avtalene er dog udaterte på et viktig område. De er laget i en analog virkelighet – med 35 mm filmkopier.

– De er noe udaterte, ja, og det er et gjensidig ønske om å fornye avtalene, forteller administrasjonssjefen til KINOMAGASINET.

– Nå skal vi forhandle med de resterende byråene, i tur og orden. Og forhåpentligvis blir vi ferdigforhandlet med noen flere ila. året, sier Roar Svartberg til kinobransjens fagblad. Men prossesen er tidkrevende, medgir han.

Svartberg poengterer at filmleien ganske enkelt er en prosentsats av billettprisen, og at filmleieinntektene dermed har økt jevnt og trutt i takt med økte billettpriser.

Filmleien er en ting. Et annet viktig aspekt i den digitale kinovirkelighet er VPF – Virtual Print Fee-avgiften, som hvert byrå skal betale for hver film.

MYE FRUSTRASJON?

Svartberg innrømmer at det er veldig mye frustrasjon blant kinoer som ikke får satt opp filmene de ønsker. Flere småkinoer nektes å sette opp filmer de ønsker. På møtet i Trondheim ville Film & Kino ta livet av noen hardnakkede rykter i bransjen og berolige kinosjefene med at Film & Kino gjør alt de kan for å endre situasjonen.

– Hva kunne dere love dem å gjøre?

– Vi kan ikke love dem noe, men vi skal gjøre det vi kan for å redusere vanskelighetene. Problemet er at distributørene sier de får for høye kostnader med VPF. Vi mener de bør ta VPF-kostnaden før de regner på hva de skal sitte igjen med. Hadde de fått ut flere filmer ut til flere kinoer og betalt mer VPF er det klart det hadde gått raskere å betale digitaliseringen også. Det er poenget med VPF – byråene skal betale sin prosentandel.

– Vi hører kinosjefer som sier de føler seg lurt, og at de ble lovt flere og mer film med et digitalt kinonorge?

– Noen kan vel si slikt. Men vi må huske at dette er et forbigående stadium, om noen få år er VPF-en borte. Når nedbetalingen er ferdig, blir verden en annen.

– Vi har hørt at enkelte byrå tilbyr filmene, hvis kinoene betaler VPF-en selv.

– Ja, det stemmer at enkelte distributører presser med dette. Det synes som om distributørene har glemt at VPF skal være deres bidrag fordi de har store innsparinger ved å slippe å lage 35 mm kopier.

– Byråene regner bare VPF som en kostnad for hver kino og for mange av de små kinoer dekker ikke inntektene deres utgifter. Vi er i en endeløs dialog med byråene om dette og forsøker å minne de på historien.

– TABBE?

– Det er blitt hevdet at det var en tabbe av Film & Kino å kun inngå VPF-avtaler med Hollywood-studioene først og ikke de lokale og nordiske byråene?

– Dersom Film & Kino ikke hadde fått til avtaler med studioene, hadde det ikke blitt noen digitaliseringsordning i Norge, poengterer Svartberg.

– Da hadde bare de kinoene med økonomisk ryggrad til å finansiere digitaliseringen selv blitt digitalisert og vi hadde fått en rasering av det norske kinomarkedet, hevder han.

– Det satt tre representanter i Digitalkinoalliansen. Byråene fikk peke ut disse. Det var Guttorm Petterson fra SF, Liv Jacoben fra UIP og Inger Warendorph fra Disney. Distributørene satt ved bordet hvor modellene vi gikk til Hollywood-studioene og forhandlet om, ble laget. Da vi kom tilbake ble det ramaskrik, og de uavhengige sa at de ikke ville være med. Etter mange runder med de uavhengige, laget vi en avtale og de aksepterte modellen sammen med opppsettingsstøtte, som distributørene kunne søke om. Den løp i en periode, men er nå stanset grunnet mangel på penger.

I etterkant er det enighet om at distributørene og Film & Kino er uenige om distributørene kjente til VPF-modellene de gikk til Hollywood med eller ikke.

– Vi mener at de gjennom sin deltakelse i D-kinoalliansen må ha visst det, de sier at de ikke gjorde det. Det ble ikke skrevet referat fra møtene, så de kan ha vært borte fra flere møter uten at dette huskes i ettertid, forteller Svartberg.