
CON AIR
Regissør: Simon West
Lanseringsdato USA: 6. juni 1997
Lanseringsdato Norge: 27. juni 1997
Con Air, en av 90-tallets beste actionfilmer, rundet nylig 25 år. Vi tar et nostalgisk tilbakeblikk på denne strålende actionfilmen.
Con Air handler om en fangetransport som blir kapret av dødelige kriminelle som gjør alt for å komme seg til frihet. En stakkars fange ved navn Cameron Poe (Nicolas Cage) og en U.S. Marshall (John Cusack) gjør alt de kan for å ødelegge festen.

Nicolas Cage som Cameron Poe.
Con Air er ikke som alle andre filmer som kom på 1990-tallet. Den har riktignok den samme sinnsyke viljen til å la et sprøtt konsept dominere handlingen, men den klarer å balansere dette med humor, familiedrama, interessante karakter, og mye mer. De fleste kan finne noe de liker her.
Regissør Simon West, som før denne storfilmen var best kjent for regien av musikkvideoen til Rick Astleys landeplage Never Gonna Give You Up, gjorde sin debut på det store lerretet med filmen. West etablerte seg som en kapabel regissør i etterkant, men har aldri klart å kopiere magien han skapte med Con Air.
Manuset ble skrevet av Scott Rosenberg. Rosenberg var heller ikke et kjent navn i Hollywood på denne tiden, da han bare hadde skrevet tre mindre kjente filmer. I etterkant har han derimot vist seg å være en dyktig manusforfatter. Han har skrevet manuset til filmer som High Fidelity, Venom, og nyinnspillingene av både Gone in Sixty Seconds og Jumanji. Han har også jobbet mye innenfor TV, blant annet October Road og nyinnspillingen av Life on Mars.
Con Air har en ganske fantastisk, velutfylt rollebesetning av kjente skuespillere. John Cusack og Nicolas Cage leder kampen for de gode, mens de kriminelle ledes av John Malkovich, Ving Rhames, Danny Trejo, og Steve Buscemi.

John Malkovich som Cyrus «The Virus» Grissom.
Malkovich spiller den scenetyggende morderen Cyrus «The Virus» Grissom. På papiret burde ikke karakteren fungere så godt som det gjør. Han sier rare, litt keite linjer med Malkovich sin sedvanlige overuttalelse av alt. Det passer derimot godt inn i filmens galskap.
Nicolas Cage utfylte sin ultimate action triliogi med Con Air. Han hadde tidligere vært med i den fantastiske actionfilmen The Rock (1996), mens den enda sprøere Face/Off (1997) traff kinolerretet noen uker senere sommeren 1997. (Men vi nordmenn måtte vente helt til november samme år). Cage hadde vist seg som en talentfull skuespiller som kunne levere både troverdige actionhelter og hjerteskjærende karakterer. Før han dominerte det store lerretet med actionfilmer vant han Oscar for den fantastiske Leaving Las Vegas i 1995.
Noe mange vil huske fra Cage sin presentasjon i Con Air, er derimot den ganske forferdelige sørstatsaksenten han gir rollen sin. Det er sånn cirka like stereotypisk sørstatsaksent man kan få til, men Cage gir allikevel rollen sin klassiske karisma og sjarm. Det er enkelt å like hans karakter, Cameron Poe, og han får noen artige linjer underveis.
Con Air har hatt en merkbar påvirkning på filmlandskapet, men det har ikke alltid vært åpenbart at innflytelsen kom fra den klassiske actionfilmen. Både TV-seriene Community og Brooklyn Nine-Nine har karakterer som diskuterer kvaliteten av Nicolas Cage sin filmkarriere. Her blir Con Air trukket frem som en merkbar film på forskjellige måter.

Steve Buscemi som Garland Greene.
Con Air delte kritikerene. Den legendariske filmkritikeren Roger Ebert ga filmen tre av fire mulige stjerner, mens andre slaktet den for det overdrevne konseptet og dårlige presentasjonene. Filmen ble en mindre kinosuksess da den tjente litt over 200 millioner dollar på verdensbasis. Det som overrasker mange i etterkant er at filmen ble nominert til to Oscarkategorier. Den ble nominert for beste lyd og beste sang, men tapte derimot til Titanic.
Det herlige med Con Air er at selv om ikke alt gir like mye mening, så er det alltid en film man kan gå tilbake til for litt action og humor. Det er tydelig at alle som var involvert visste at filmen var litt overdreven og ikke noe man skulle ta altfor seriøst. Det gir filmen en sjarm det er vanskelig å kritisere altfor hardt. Det er denne sjarmen som gjør at Con Air har overlevd 35 år med nye utgivelser, men allikevel står igjen som en av de mer solide actionfilmene på markedet.
For de som ikke har sett den tidligere er det bare å skru av tankene noen timer og nyte det. Bare husk å «put the bunny back in the box.»
Fakta om Con Air
• Det hadde vært interessant å se hvordan Cyrus «The Virus» Grissom-rollen hadde endt opp i hendene til en som Willem Dafoe eller Jason Isaacs. Begge prøvde ut for rollen før John Malkovich fikk jobben.
• Til tross for den milde suksessen så kom det aldri en oppfølger. Regissør Simon West (bildet t.h.) sa i et intervju i 2014 med Screen Daily at han var interessert i å lage en oppfølger hvis den lente seg inn i galskapen en slik oppfølger krevde, eksempelvis ved å sette handlingen i verdensrommet. (Selv om det allerede hadde blitt gjort i filmen Lock-Out fra 2012).
• John Malkovich var misfornøyd under produksjonen fordi manuset ble skrevet om nesten hver dag, og han hadde ingen anelse om hvordan karakterene ville ende opp å bli.
• Scenene i Las Vegas ble filmet på det legendariske Sands Hotel rett før det ble revet i slutten av 1996. Da produksjonsteamet hørte om byens intensjoner om å rasere det historiske landemerket, planla de umiddelbart et flerkameraoppsett for å dra nytte av den sjeldne hendelsen, som er det du faktisk ser i filmen.
• I sitt sted ble det berømte hotellet The Venetian opprettet.
• Sangen «How Do I Live» – skrevet av Diane Warren og sunget av LeAnn Rimes – ble nominert til både en Oscar som beste originalsang og en Razzie som verste originalsang. Den vant ingen av prisene.
• John Cusack anser Con Air som en dårlig film og hatet tiden han brukte på å jobbe med den (så mye at han knapt husker den). Cusack gjorde det kun for to grunner; på grunn av pengene, og for å bruke som innflytelse for å lage sine egne indie prosjekter.
• Dette er den første filmen som Jerry Bruckheimer produserte uten Don Simpson. Den nye Jerry Bruckheimer Films-logoen ble vist for aller første gang.
Denne artikkelen står også på trykk i KINOMAGASINET nr. 8-2022, hvor det feilaktig står at filmen er 35 år. Den er selvsagt 25 år. i driver med tidsreiser ti år på etterskudd! Eller var det forskudd? Men her i nettversjonen er det i alle fall korrigert.
Facebook
RSS