Her er høydepunktene fra filmverdenen i 1990 og syv anbefalinger av filmer som fyller 30 år i 2020.
Året begynte med en fusjon mellom nyhetsgiganten Time Inc. og Warner Bros. Studio, som sammen ble til Time Warner. Det ble beskrevet som et vennlig overtakelse, selv om selskapet visste at de kom til å stå med en del gjeld inn i 90-tallet.
25. januar måtte Francis Ford Coppolas Zoetrope Studios erklære konkurs. Coppolas filmer slet med å tjene inn nødvendige summer for å holde studioet gående. Da studioet gikk konkurs var han i Italia og filmet The Godfather Part III. Etter to strålende mesterverk på 70-tallet valgte Coppola å vende snuten tilbake til Corleone-familien. I denne filmen er ikke Michael Corleone (Al Pacino) lenger den unge i familien og han er plaget av skyldfølelse for en tidligere hendelse. Filmen er ansett som en epilog til de to foregående filmene.
Luc Besson ønsket at hans neste film etter The Big Blue skulle være mørkere og mer voldelig. Nikita ble resultatet. Den handler om en 19 år gammel kvinne med narkotikaproblemer, før hun havner i fengsel for mord og deretter blir drapskvinne for det franske Secret Service.
Den 62. Oscar-utdelingen fant sted 26. mars og gav ekstra rom for USAs mørkhudede både foran og bak kamera. Selv om Spike Lees Do the Right Thing ble utelatt fra flere kategorier, som kritikerne mente den hadde fortjent en nominasjon i. Denzel Washington vant for beste mannlige birolle i Glory, hvor han spilte en slave som blir med i borgerkrigen. Glory var ikke årets sensasjon. Dette var året for Driving Miss Daisy – en film som skildrer vennskapet mellom en gammel hvit dame (Jessica Tandy) og taxi-sjåføren (Morgan Freeman).
Festlig nok var ikke den hvite regissøren, Bruce Beresford, nominert for Beste regi i det hele tatt for Driving Miss Daisy. Oliver Stone gikk av med den prisen med den intens Vietnam-veteran-skildringen Born on the Fourth of July. Det faktum at Driving Miss Daisy vant Beste film uten en nominasjon for regissøren er veldig sjeldent og hadde i 1990 ikke skjedd siden Grand Hotel (1932). Men i løpet av de siste 30 årene har dette faktisk hendt hele to ganger (Argo og Green Book).
Driving Miss Daisy var også historisk for Jessica Tandy. I en alder av 80 ble hun den eldste kvinnelige Oscar-vinneren i skuespillerkategoriene. Daniel Day-Lewis vant beste skuespiller for My Left Foot, som også var den første irske filmen nominert for Beste film.
En idé som kom fra en fastfood-kokk og illustratør ble en sensasjon i 1990. Teenage Mutant Ninja Turtles traff hjertet til barn og tenåringer i reisen fra tegneserier til animasjonserie til kinolerretet. Filmen hadde da den største indiefilm-åpningen noensinne.
15. april døde Greta Garbo. Den svensk-amerikanske filmstjernen debuterte i The Atonement of Gösta Berling (1924) regissert av Mauritz Stiller – en pionér i svensk filmindustri, som akkompagnerte henne med til Hollywood hvor hun oppfylte drømmene sine hos MGM. Filmene hennes bestod blant annet av Anna Karenina (1935), Camille (1936) og Ninotchka (1939).
Greta Garbo under ankomst til Göteborg. Foto: AP.
Årets Cannes-festival gav den gjeveste prisen til en film av en mye omtalt regissør. David Lynch var en stor snakkis grunnet TV-serien Twin Peaks, som fengslet mange med spørsmålet om «hvem drepte Laura Palmer?». Nå hadde hans nyeste film til og med vunnet Gullpalmen, nemlig Wild at Heart. Den har Nicolas Cage som en Elvis-aktig kjekkas og Laura Dern som hans kjæreste i en film om et kjærlighetspar på flukt.
Det hadde gått tre år siden Dirty Dancing og Patrick Swayze trengte en ny slager. Svaret var den tårevåte Ghost. I en overnaturlig romantisk film blir Swayzes karakter drept og før han kan tre inn i himmelen blir han igjen på jorden – som et spøkelse – for å hjelpe sin kjærlighet (spilt av Demi Moore) og en klarsynt (Whoopi Goldberg) for å oppklare mordet hans. Filmens mest kjente scene med fire hender rundt en keramikkbolle og «Unchained Melody» som bakgrunnsmusikk. Filmen er enda tristere nå som Patrick Swayze er død.
30. august var premieredatoen til bokadapsjonen Døden på Oslo S, som med tiden har blitt til en norsk klassiker for sin tenåringskildring. Eva Isaksen regissererte Håvard Bakke og Tommy Karlsen i rollene som Pelle og Proffen. De bor i Oslo og blir kjent med den kriminelle baksiden til hovedstaden, fylt med stoffmisbruk og prostitusjon. Pelle forelsker seg i Lena, men en dag forsvinner hun sporløst. Ingvar Ambjørnsens bok skulle være en mørkere utgave av Hardy-guttene, og dette kommer frem i detektiv-instinktet til Pelle og Proffen.
En annen norsk film som fyller 30 år (og er etter min mening enda bedre enn Døden på Oslo S) er Herman, basert på boken av Lars Saabye Christensen ved samme navn. Før Anders Danielsen Lie spilte Anders Behring Breivik i 22. July (2019) og Anders i Oslo 31. August (2011) debuterte han som elleveåring i Herman. Det er en film om det å være annerledes. Herman blir mobbet på skolen. Han snakker også i tredjeperson. Denne underfundige gutten får attpåtil en sykdom som gjør at han mister håret. Herman er utrolig vakker og en med en alldeles strålende skuespillerdebut for Anders Danielsen Lie.
Under Venezia filmfestival 1990 vant Rosencrantz & Guildenstern Are Dead Gulløven, men det er definitivt ikke den filmen i festivalprogrammet som har festet seg i historiebøkene. Den hederen går til filmen Goodfellas. Martin Scorseses biografiske, voldelige slager. Historien om Henry Hill, som vokste opp inn i mafialivet. Ray Liotta spiller Henry Hill og mentoren er spilt av Robert De Niro. En av filmens mest kjente scener er Joe Pesci som den agressive Tommy DeVito.
Da juletiden nærmet seg var det John Hughes‘ manuskript og Chris Columbus‘ regi som satte stemningen i Home Alone. I denne juleklassikeren finner vi den åtte år gamle Kevin (Macauley Culkin) alene i huset sitt som ser seg nødt til å forsvare det mot to banditter, da familien har dratt på juleferie. Home Alone var en morsom slager for alle aldre og Macauley Culkin ble kalt for den største barnestjernen siden Shirley Temple.
Mine syv favorittfilmer som fyller 30 år i 2020 er som følger:
An Angel at My Table
Jane Campions mest populære film er The Piano (1993), men en annen film som er like god er An Angel at My Table. Campion ønsket ikke å vise denne filmen i kinosalene og mente den egnet seg best som en miniserie. Det var popularitetsprisen under Sydney Film Festival som fikk henne til å ombestemme seg. Filmen er basert på Janet Frames selvbiografier og tar for seg de første 40 årene av livet hennes, gjennom tre stadier (barn, tenåring og voksen). Man kan undre på om Barry Jenkins‘ Moonlight var inspirert av denne, da det er lignende struktur også i den filmen. Janet kom fra fattige kår, men lærte å skrive poesi i tidlig alder. Det å følge henne på livsreisen er utrolig engasjerende, fra sosialt avvik til å bli feilaktig innlagt på mentalsykehus. Det er en fantastisk kvinnelig stemme i et mannsdominert miljø og man blir dypt investert i protagonistens liv. Ta frem lommetørklene. Denne emosjonelle fortellingen vil rive hjertet av deg.
Total Recall
Når de fleste tenker Paul Verhoeven + science-fiction, så er nok RoboCop det første man ser for seg. Total Recall fortjener like mye – om ikke mer – respekt. Doug Quaid (Arnold Schwarzenegger) drømmer om å bo på Mars. En dag blir han koblet til en VR-maskin som kan simulere hans reise til denne planeten, men noe skjer med maskinen som gjør at Doug nå tror at han er en hemmelig agent. Hverdagen hans blir annerledes når han plutselig blir forfulgt av diverse mennesker. Paul Verhoevens unike stil skinner i denne filmen når han kaster oss ut i 2075 og det spesielle produksjonsdesignet som rommer dette forbløffende verket. Dette er et skoleeksempel på strålende bruk av praktiske effekter. Han makter å fortelle en historie fylt med subtekst, som kan like gjerne nytes av tenåringer sammen med voksne litteraturelskere. Det er actionscener med hestekrefter satt i en dystopisk framtid, som tematiserer det virkelige og det oppdiktede. Total Recall er som å spise en futuristisk sjokoladekake på rekordtid.
Close-Up
Abbas Kiarostami gir oss en uforglemmelig film. Halvveis en dokumentasjon og halvveis en dramatisering. I Close-up møter vi den arbeidsledige faren Hossein Sabzian, som blir feilaktig tatt for å være Mohsen Makhmalbaf (en kjent iransk regissør) av en dame på bussen. Hossein blir med henne hjem og møter familien, som tror Hossein er den kjente regissøren. Han innbiller dem om at hvis de hjelper ham økonomisk, så skal de få være med i hans neste film. Dette leder selvsagt til en rettsak, som er presentert som dokumentaropptak. Her bryter filmen den fjerde veggen ved å ta i bruk regissøren Kiarostami selv. Dette er en film om en mann og hans kjærlighet til kinoen. Den er innovativ og bringer mange gråsoner ved sannheten. Hvor går grensen mellom det observerende dokumentarfilmkameraet og fiksjonen? Close-Up er en tankevekkende nedbryting av dokumentaren som vi kjenner den.
Singapore Sling
Etter den greske nybølgen på 60- og 70-tallet, men før den greske sprøbølgen («Greek Weird Wave») vi har hatt de siste tyve årene, har vi en spesiell mellomstadie i landets filmhistorie. Her kommer Nikos Nikolaidis‘ sinnsyke Singapore Sling inn, som har fått en kultstatus i Hellas. Voldtekt, strap-on-dildoer, incest, oppkast i ansiktet på en kvinne, sex-slaver, kannibalisme, pedofili og nekrofili. Det er noen nøkkelord om denne usedvanlige og groteske filmen. Ikke for sarte sjeler for å si det sånn. Dette er for de som liker den mørke undergrunnen av europeisk kunstfilm. Det er nemlig den sprø sammensetningen av klassisk film noir og exploitation-filmer som får meg til å anbefale den. Singapore Sling handler om to mentalt ustabile kvinner som spiller ut sine seksuelle fantasier med en uskyldig politimann som ankommer deres villa i søken etter en kvinne som har forsvunnet. Kinematografien er helt praktfull og bidrar til en filmopplevelse uten like. De sinnsyke damene adresserer til både seerne (i kamera) og til hverandre i en fragmentert fortelling, som blander sammen mystikk og erotikk i en pervers mikstur.
Dances with Wolves
Kevin Costners regidebut var en tre-timers ode til Amerikas urbefolkning, som vi kjenner som indianere. Mange hadde gått lei den konvensjonelle karakteristeringen av de innfødte amerikanerne. Her er det ikke lenger komiske Hollywood-indianerne. Dances with Wolves viser respekt. Filmen handler om offiseren John Dunbar (Costner) som blir skadet under et slag i den amerikanske borgerkrigen og kommer seg så langt unna krigen som mulig. Han møter på Sioux-stammen og blir fullstendig konvertert. Historien er både episk og romantisk med sine spektakulære scener på prærien. Landskapet er nydelig presentert og vekker minner til de flotte landskapsbildene i John Fords westernfilmer. Dette er høydepunktet i Costners karriere. Dances with Wolves er en naturskjønn westernfortelling om kontrastfylte kulturer.
(Red. anm: La oss heller ikke glemme John Barrys fantastiske soundtrack, som han velfortjent fikk Oscar for i 1991.)
Edwards Scissorhands
Dette er nok den mest barnevennlige filmen av mine 1990-favoritter, og kan sees på som et moderne eventyr. Skrekkfilmfanatikeren Tim Burton har en innertier på lur når han lansererer Edward Scissorhands. Her finner vi veteranen Vincent Price i en Dr. Frankenstein-rolle, som konstruerer Edward (Johnny Depp). Prices karakter dør før Edward er komplett og står igjen som et uferdig kunstig menneske med sakser istedenfor hender. En pastellfarget forstad får en forsmak og møter på denne underfundige karakteren. Dette er et vakkert eventyr med gotiske inspirasjoner. Johnny Depp bringer med seg en mekanisk sjarm og Danny Elfman trollbinder oss med et bedårende musikkspor. Tim Burtons personlige og strålende fabel utfører en kontrastfylt film ispedd romantikk, sci-fi og skrekk.
Jacob’s Ladder
I Det Gamle Testamentet drømmer Jakob om en stige som tar ham med til himmelen, noe filmens tittel spiller på. Men på norsk heter denne filmen Jacobs inferno, og viser til den uslåelige likheten med Dantes inferno – hvor man bare faller og faller ned i en helvetespiral, bare at demonlandskapet her er New York. Begge titlene er perfekte! Himmel og helvete, død og levende, engler og demoner – disse kontrastene er det som gjør denne spillefilmen beundringsverdig. I filmen møter vi infanteristen Jacob (Tim Robbins) som har kommet hjem fra Vietnamkrigen. Han prøver å finne sannheten i fortiden, da han blir plaget av vrangforestillinger og ustanselige spørsmål. Marerittene fra Vietnam hjemsøker ham og filmen tar oss med på en surrealistisk torturferd. Den handler om å tilintetgjøre hukommelsen fra den forferdelige fortiden og frigjøre sjelen sin. Jacob’s Ladder er veldig tvetydig i hva som er virkelig og ei, noe som setter virkninger på kroppen. Den er mystisk, uhyggelig, atmosfærisk og skremmende.
Gå heller ikke glipp av disse filmhistoriske tilbakeblikkene:
Facebook
RSS