Filmåret 2016: Katrines favoritter

VARIASJON I SJANGRE: Katrines fem favorittfilmer fra 2016 vitner om stor sjangerspredning.

Året nærmer seg slutten, og derfor vil deler av KINOMAGASINETs redaksjon oppsummere filmåret 2016. Først ut er med sine fem favorittfilmer fra året som har gått er Katrine.

Jeg synes filmåret 2016 har vært preget av mye god norsk film, ett hav av populære barnefilmer, superhelter i fleng og ikke minst har skrekkfilm trukket publikum til kinoene. Her er de fem filmene jeg satte størst pris på i året som har gått:

1. Hacksaw Ridge:
Mel Gibson tar for seg kampen fra andre verdenskrig om å erobre Hacksaw Ridge. Filmen er velbalansert hele veien, og Andrew Garfield er spektakulær i rollen som Desmond Doss. Dette er årets beste film for min del.

2. Jungelboken:
At klassikere dukker opp på kinolerretet på ny er ikke lenger noen overraskelse, og bringer ofte med seg en skepsis og forkjærlighet til originalen. Jungelboken imponerer likevel stort med sine effekter, sin versjon av den klassiske fortellingen og ikke minst er Neel Sethi imponerende i rollen som Mowgli. Dette er en vakker fortelling i en vakker innramming.

3. Deadpool:
Filmen vi så mange ventet på, og ikke minst filmen som er skapt for og av Ryan Reynolds personlighet. Dette var filmen jeg ventet på i over ett år, og den skuffet IKKE! Morsom, full av action, full av såkalte «easter eggs» og generelt sett det morsomste på kino i år.

4. Hush:
Hush er årets skrekkfilm i et år med mye skrekkfilm. Mens skrekkfilmen gjorde det godt på norske kinoer kom Hush kun ut på Netflix. Dette er en enkel skrekkfilm med et genialt premiss, og setter det å være alene og øde på spissen da hovedkarakteren også er døv. Absolutt en film jeg anbefaler for skrekkfansen.

5. Under kirsebærtrærne:
Under Kirsebærtrærne fikk mye god omtale, og jeg er glad jeg rakk å se denne på kino. Dette er en vakker fortelling om menneskeheten hvor det ikke legges på noe unødvendig filter for å dempe menneskers underliggende forhåndsdømming av andre. Den trenger ikke noe filter, fordi den kommer perfekt under huden på tilskuerne og hovedkarakteren i filmen. Under Kirsebærtrærne viser hva man kan gå glipp av om man kun forhåndsdømmer. En vakker film, rett og slett.