«Thor: The Dark World» treffer på alle de «riktige» punktene, men føles ut som en altfor kalkulert «blockbuster» vi har sett så altfor mange ganger tidligere.
Det sies jo at det bare finnes sju typer historier, og at Blake Snyders tipsbok, Save the Cat!, gjør at så å si alle filmer fra Hollywood blir mer og mer like.
Ikke vet jeg hva alle de talentfulle menneskene bak denne nye Marvel-filmen har lest og tenkt, men jeg vet i alle fall at tross solid håndverk innenfor filmfotografering, klipp og effekter – og tydelige skuespillere – er ikke Thor: The Dark World en film som jeg legger i favorittmappen.
Regien denne gang er ved Alan Taylor, som virker som en som har fått jobben fordi han vil gjøre som studioet ønsker. Han har en bunnsolid CV å vise til – innenfor TV – med mye bra som Mad Men, Lost, Rome, Big Love, Boardwalk Empire, Game of Thrones, The Sopranos, Sex and the City, med flere – mens film-CV-en er noe tynnere. Men nå skal han også lage The Terminator (2015) og Thor: The Dark World blir sikkert en kassasuksess, så det er opp og frem i Tinseltown i vente for Mr. Taylor.
Vel, Thor: The Dark World opplevdes for undertegnede som en «mishmash» mellom Ringenes Herre/Hobbiten-filmene, en dose Star Trek slash Star Wars, en porsjon Game of Thrones, og selvsagt en solid andel Marvel – for dette er jo en Marvel-film, inkorporert i den store helhet som den er, ikke bare med forrige (og første) Thor-filmen, men også The Avengers, Captain America, Iron Man – og så videre …
For å ta det positive: Som nevnt er det mye bra skuespill her. Annet forventes ikke med storheter som Anthony Hopkins som selveste Odin (igjen, selvsagt), og solide mennesker som Tom Hiddleston (Loke) og Stellan Skarsgård (Dr. Erik Selvig). Dette er selvsagt Chris Hemsworth store show, som Tor med hammeren, og Natalie Portman som hans jordbundne kjæreste, Jane Foster. Ikke mye tid til romanse, naturlig nok, men kjemien mellom de er upåklagelig. Thor-figuren har glimtet i øyet, humoren og igjen er Hemsworth prikkfri med sin stoiske engelskuttale. Vakkert!
Alltid moro i Marvel-filmene, er scenen hvor serieskaper Stan Lee – som nå er 90 år (!) – dukker opp. Også i denne! Et trofast høydepunkt. Måtte han være med også de neste ti årenes Marvel-filmer!
Men hvor mange ganger skal man lide seg gjennom en film hvor en ond kraft ødelegger – ikke bare jorden, men alle de ni (!) verdener som er i dette fiksjonsuniverset – og til hvilket mål og hensikt? Jo, slik at de onde alvene igjen skal få herske i det totale mørke. Ledet av Malekith (Christopher Eccleston) – å, så ond han er. Og Eteren, den onde kraften, skal han suge til seg. Som tilfeldigvis Jane Foster blir infisert med.
Det blir bare for dumt, synes jeg.
Det hjelper altså ikke at hele Jorden er i fare, eller som i Star Wars, en planet om gangen.
Så er det kanskje ikke denne Thor-filmens «skyld», men når alt skal bli større og «bedre», så blir altså alt utvidet også historiemessig.
Det hele ender med at jeg i alle fall synes filmen bokstavelig talt ikke ble jordnær nok. Jeg faller fra, det pøses på med effekter og actionsekvenser, men det føles bare ut som en tegnefilm med ingen reell fare.
Og døden, om noen faktisk «reelt sett» dør? Vel, jeg skal selvsagt ikke røpe noe – men døden er enda mindre evig enn i Star Wars-filmene.
Det faktum at jeg heller ikke har sansen for all sjangerblandingen, ref. listen alle filmene filmen minner om, gjør at jeg dessverre er noe lunken til Thor, del to!
Men for all del, for den yngre garde kanskje og for de (uansett alder) som er klar for en action&effekt-fest, er det ikke mye annet den neste måneden som kan gjøre krav på kinotronen. Før Smaug kommer!
FILMPLAKAT: «Thor: The Dark World». FILMPLAKAT: «Thor: The Dark World».
Facebook
RSS