Filmanmeldelse: «The World’s End»

«The World's End».

«The World’s End» er herlig, med sitt lekne filmspråk, kultfilmreferanser og et fengende soundtrack. Ja, og timingen av replikkene er upåklagelig!

The World’s End er den tredje filmen i Simon Pegg/Nick Frost/Edgar Wright-trilogien «Three Flavours Cornetto», som ellers består av Shaun of the Dead (2004) og Hot Fuzz (2007). Filmene har gjort stor suksess blant både kritikere og publikum.

I filmen møter vi fem ungdomsvenner som gjenforenes for å gjenta en legendarisk pub-til-pubrunde, med den sagnomsuste puben «The World’s End» som siste stopp. Pub-til-pubrunden går alt annet enn etter planen. Hvordan handlingen utvikler seg, skal ikke røpes her. Men det jeg si er handlingen etter hvert tar en ganske så ellevill retning.

I rollene møter vi blant annet Simon Pegg, Nick Frost, Paddy Considine, Martin Freeman og Eddie Marsan – skuespillere som leverer replikkene sine med treffsikker komisk timing.

Som med de foregående filmene i trilogien, lykkes regissør Wright også denne gangen i å lage en herlig, heftig, energisk og fornøyelig sjangerhybrid som den hengivne fansen garantert vil sette stor pris på. The World’s End er noe så unikt som en «sci-fi-pub-til-pubrunde-actionkomedie».

Noe jeg satte stor pris på er det lekne filmspråket som har referanser til en rekke kultfilmer, slik som for eksempel The Day the Earth Stood Still (1951), Invasion of the Body Snatchers (1956), The Blues Brothers (1980), Aliens (1986) og They Live (1988), for å nevne noen.

Som en bonus, for James Bond-fans som undertegnede, medvirker en tidligere Bond-tolker i filmen. Selveste Pierce Brosnan dukker nemlig opp i en mindre, men svært minneverdig, rolle. En slik rolle har jeg aldri sett Brosnan i tidligere! (Dette er for øvrig ikke første gang en tidligere Bond-tolker medvirker i trilogien: I Hot Fuzz kunne vi se Timothy Dalton i rollen som Simon Skinner.)

Jeg må også legge til at The World’s End byr på en fengende soundtrack, med låter som Loaded (Primal Scream), There’s No Other Way (Blur), I’m Free (The Soup Dragons) og Do You Remember the First Time? (Pulp).

Opprinnelig skulle ikke The World’s End vises på kino i Norge. Jeg er svært glad for at distributøren UIP likevel valgte å sette den opp. Wright runder av trilogien med en aldeles herlig film.

The World’s End, en av 2013s aller mest etterlengtede filmer i min bok, innfrir så absolutt forventingene!