Filmanmeldelse: Taken 3

Taken 3 får terningkast tre av KINOMAGASINETs anmelder.

Med Taken 3 forsøker filmskaperne prisverdig nok å vende franchisen i en ny retning, men særlig original er filmen – som forventet – dessverre ikke.

Det er jo begrenset hvor mange ganger «det samme» kan skje samme mann, ikke sant?

I den andre Die Hard-filmen ble dette skøyeraktig adressert av både John McClane og hans kone Holly Gennaro.

Med unntak av James Bond-serien da, hvor få synes det er det spor merkelig at verdens mest kjente agent gang på gang møter gærne skurker og av og til eks-kolleger som vil drepe ham. Og en gang i tiden var faktisk Liam Neeson (nå 62 år) aktuell i rollen som James Bond. Han «screentestet» endatil.

Det er lett å se hvorfor. OK, han er ikke akkurat blendende kjekk som Roger Moore og Pierce Brosnan er – i manges øyne – men iren har virkelig taket på actionscener, og han har en tilstedeværelse og troverdighet i sin skuespillerstil.

Og det var nettopp med den første – og svært gode – Taken, at Neeson for virkelig slo an som actionstjerne, da i en alder av 56 år.

Men der man gang på gang, år etter år, kan finne frem en Bond-film, en Die Hard-film eller en Indiana Jones-film, og virkelig kose seg, tviler jeg på at verken Taken 2 eller Taken 3 blir noens actionminner fra ungdomstiden. Originalen setter jeg dog atskillig høyere, som nevnt!

I Taken 3 tar de franske actionmestrene seg god tid på å etablere konseptet for handlingen.

Nå skal nemlig ingen «ta» familien, men nå skal Bryan Mills «tas».

Eller i alle fall forsøker filmskaperne å lure oss til å tro det, uten at jeg skal røpe så mye mer.

Luc Besson skapte figuren og regisserte den første filmen fra 2008. Han lot protegeen Olivier Megaton regissere toeren og Megaton gjør også denne tredje og siste filmen.

Men de burde innsett det. Konseptet er oppbrukt. Vel, hva hjelper det. Pengene taler.

Det hjelper heller ikke med all verdens karakteroppbygging. De første ti minuttene ble jeg faktisk sittende og tro at det var en kjærlighetsfilm jeg skulle se, om den aldrende agenten, hans eks-kone og deres felles datters store problemer med å tilpasse seg et rolig liv i Los Angeles. Som om det er mulig!

Frykten var ubegrunnet. Selv om anslaget tok sin tid, så forsto jeg urovekkende kjapt hvem som var den virkelige skurken, og så var det bare å gruglede seg til hvorvidt filmen ville være mange hakk verre enn det The Fugitive med Harrison Ford i sin tid var. For å si det slik: The Fugitive står som en påle.

Realismen i filmens konsept er selvsagt et kapittel for seg selv. Men om man aksepterer rammefortellingen og karakteren Mills, aksepterer ikke jeg at dette er en mann som har flere liv enn en katt. At Mills kan overleve å kjøre ned frivillig ned i en heissjakt med en bil – eller komme levende fra en meget kjapp og dramatisk «bilulykke».

For ikke å snakke om at han for å unnslippe fra «fangeskap» i en annen bil og dermed forårsaker enormt med materielle ødeleggelser og setter veldig mange uskyldiges liv i fare på motorveien. Out of character og ganske enkelt fordummende filmatiske påfunn.

Om man klarer å legge irritasjonen til side, så er filmen heller aldri virkelig spennende. Det finnes ikke en eneste storslagen actionscene man ikke har sett før i allskens varianter. Her følges oppskriftsheftet også hva gjelder bruk av våpen vs. nærkamper og de selvsagte oppgjørene med hovedskurken, mann mot mann.

Det hele virker ganske så uinspirert på alle vis. Fotograferingen, klippingen, musikken – det føles samlebåndsaktig. Det er ikke gjort noen som helst forsøk på litt mer spennende scenografi, mer original lyssetting og å skape en unik atmosfære. Det hele virker repeterende, ikke bare i forhold til egen serie, men sjangeren generelt.

Den opplagte muligheten til endring man her hadde, ved å flytte handlingen fra Europa til USA, er forspilt og siden vi har sett så mange actionfilmer med handling fra Los Angeles, blir det ingen endring i seg selv.

Og selv om skuespillerensemblet er spritet opp med solide navn, så sier det ikke «pang!»

Det hele blir en sur kinaputt, selv om det alltid er gøy å se Forest Whitaker i aksjon med sine rare øyne og skjeve, underfundige smil og rare replikker – i rollen som politimannen som skal fange «rømlingen», og Dougray Scott som Stuart St. John – mannen til Mills’ ekskone (fortsatt helt greit spilt av Famke Janssen). Ja, la oss ikke glemme ungdomsalibiet – Maggie Grace som Kim Mills.

«It ends here», heter det på filmplakaten og det er enda godt, for nå tror jeg verken publikum eller Liam Neeson orker mer.