Filmanmeldelse: «Solan og Ludvig: Jul i Flåklypa»

Filmanmeldelse: «Solan og Ludvig: Jul i Flåklypa»

Solan, Ludvig og Reodor ringer julen inn i Flåklypa, men kommer snøen i tide?

Det er førjulstid i Flåklypa. Tilværelsen er omtrent som den pleier å være, bortsett fra en viktig ting: Hvor blir det av snøen? Det er ikke lenge til julaften og den som er mest bekymret for at det ikke skal bli en hvit jul i år er vår alles kjære Ludvig. Ribbe, surkål og lakrisbåter redder ikke julen alene dersom snøen ikke kommer i tide.

Og det er nettopp det filmen hovedsakelig handler om. Frimand Pløsen er redaktør i byens lokalavis, Flåklypa Tidende, og har lovet bygdas innbyggere snø til jul. Tiden går og bakken er like snøfattig som dagen før.

Solan og Ludvig forsøker å overtale Reodor til å finne opp en gigantisk snømaskin som kan sørge for at Flåklypa blir dekket med snø før julen ringes inn. «Man tukler ikke med natur’n» er svaret de får servert tilbake. Men de gir seg ikke, og til slutt må Reodor gi etter.

Munnrappe Solan Gundersen er som vanlig på vift, og redaktør Pløsen fanger opp denne nyheten som skal vises seg å sette byen ut av spill. Da Reodor forsvinner ved en feiltagelse, benytter Pløsen seg av situasjonen og får rappet til seg den enorme snøkanonen og dermed er situasjonen ute av kontroll. Nå må Solan og Ludvig hindre byen i å bli begravet av de enorme snømassene, og det skal vises seg å bli litt av et eventyr!

Regissør Rasmus A. Sivertsen, kjent for filmer som Kurt blir grusom (2008) og flere Pelle Politibil-filmer, gjør en ganske bra jobb med å presentere karakterene fra Flåklypa frem på lerretet.

Solan, Ludvig og Reodor er nok en gang animert etter stop-motion-metoden, men det blir liksom ikke helt det samme.

Denne filmen er ikke en del av Caprino-repertoaret vi kjenner så godt fra før av, men bygger på samme tegninger fra Kjell Aukrusts univers. Karsten Fullu står bak manus som er inspirert av boka Solan og Ludvigs jul, av forfatter Harald Sommerin Simonnæs.

Denne gangen er det skuespiller Kari-Ann Grønsund som gir stemme til Solan Gundersen. Stemmen er noe dypere enn vi er vant til fra Flåklypa Grand Prix, men bygger litt på samme toneart som Solan hadde i filmen Solan, Ludvig og Gurin med reverompa fra 1998.

Ludvigs vokabular er gitt av Trond Høvik, som setter seg godt inn i rollen og gjør en relativt god jobb. Avdøde Trond Brænnes stemme passet godt til Reodors skikkelse, som til tider minner litt om originalstemmen til Frank Robert fra 1975-versjonen av Flåklypa.

Selve historien og handlingen i denne filmen er godt gjennomført med flotte bakgrunner og gode prestasjoner av skuespillerne. Det er ikke det som er hovedproblemet med denne filmen. Selv om den har de essensielle ingrediensene opplever jeg at magien ved dukkene og deres sjarmerende tilstedeværelse uteblir helt.

Filmen er som sagt bygget på stop-motion-animasjon, dvs at den er filmet ved å bevege dukkene en del av gangen, men likevel føles det som man ser en nymotens dataanimert spillefilm.

Det er det som skuffer meg mest, at det virker som om produsentene lar karakterene se ut som de er med i et dataspill istedenfor en helaftens spillefilm.

Dialogen er det dog ikke noe trekke for, skuespillernes stemmeprakt redder mye av denne filmens inntrykk. Det samme gjør også filmens tema, nemlig julehøytiden, som også setter sitt preg på de flotte bakgrunns-animasjonene.

Helhetsinntrykket jeg sitter igjen med etter å ha sett denne filmen er at den har en god historie, karakterene er morsomme, men den mangler helt kvalitetsinntrykket og lunheten vi kjenner fra bygda Flåklypa fra tidligere.

Men når det er sagt vil nok den yngre garde like filmen og de tre kjente og kjære figurene som gir oss julestemning i Flåklypa anno 2013 godt likevel. I hvert fall etter opplevelsen i kinosalen å dømme.