«Rush» er årets adrenalinkick på kino. Samtidig er det et sjeldent vakkert drama om et elsk/hat-forhold mellom to rivaler.
70-tallet har sjeldent sett så heftig og bra ut på film, spør du meg, som i Ron Howards dokumentariske hyllest til tiårets racerbilepoke.
Her er det meste nær perfekt: Scenografer, rekvisittansvarlige, produksjondesignere og kostymeansvarlige må ha hatt drømmeuker på jobben, og skuespillerne ser ut til å kose seg gløgg ihjel med både settingen og historien.
Ikke rart!
Formel 1, piker, vin og sang, er definitivt gjennomgangstonen.
Australske Chris Hemsworth (mer kjent som Thor), spiller britiske James Hunt, og spanjolen (!) Daniel Brühl hans tyske motstykke Niki Lauda. Dette er basert på et sant rivaleri, men hvor mye av historien som er ekte i detalj, aner jeg ikke. (Men det frister sannelig å se en dokumentar om virkelighetens Hunt og Lauda.)
De to er absolutte motstykker på det meste, men begge kan såvisst å kjøre racerbil. Med årene oppstår det også – skal man tro filmfortellingen – en slags gjensidig respekt mellom dem. Der Hunt er partyløven som jobber for å leve, lever Lauda for at jobben skal skaffe ham den rikdommen hans velstående far nektet ham. Han bryr seg ikke om festing, er inneforstått med at han ikke ser ut som en gud (som jo Thor … eh, unnskyld Chris i rollen som James Hunt gjør, hehe) – og verre skal det bli … Uten å røpe noe!
Rush lykkes på de fleste plan. Det eneste jeg savner er flere bilscener. Det er ikke mange nok av dem! Men denne filmen er ganske sikkert også skreddersydd for at flest mulig skal få glede av den, ikke minst damene som nok vil sette pris på kjekkasen Chris Hemsworth, som virkelig får hygget seg både i de raske bilene og ellers.
Hemsworth spiller gnistrende. Aksenten hans er i seg selv verdt en pris. Herlig! Manerer, mimikk, kroppspråk. Det er som vi virkelig tror han er James Hunt. Medspillerne spiller med i førstedivisjon. Det er rett og slett vakkert.
Ron Howard er som en guttunge i en lekekasse. Utstyrt med digitale kameraer har han også lekt seg mye i post-produksjonen, men feelingen er definitivt den av analog film.
Det drysser solbleket 8mm-gnister av det hele.
Filmfotograferingen av Anthony Dod Mantle er det bare å ta av seg hatten for! (Mannen har en bra CV fra før av, bl.a. Slumdog Millionaire, Dredd og rett-på-video-tittelen i Norge, Trance).
Selv Hans Zimmer skal få ros denne gang. Her har han virkelig gjort en fantastisk jobb. Musikken er innvevd og drivende god, melodisk og stemingsskapende. Ikke fyllmasse og uten spenningspunkter (ref. Man of Steel). Zimmer er et arbeidsjern. Her har han endelig fått et filmprosjekt han åpenbart har elsket høyt selv, det høres nemlig.
Det finnes i det hele tatt ikke noe som helst negativt å si om Rush. Filmen lever helt enkelt opp til navnet. Her er det bare å rushe til kinoene!
Facebook
RSS