Det er svært mye som er bra og vellaget i «Pionér», men filmen klarer ikke å nå de virkelige store høydene.
Erik Skjoldbjærgs egen nye, favorittfilm er i lang tid blitt markedsført med en viss forventning om, og anelse av, at dette blir den neste store (velg fritt) Hodejegerne, Max Manus eller Kon-Tiki.
Igjen, for tredje gang av fire muligheter, er det Aksel Hennie som skal bære det hele i land, denne gang med komplett 80-talls sveis og ditto kostymer.
Vi befinner oss i 1980 og Hennie spiller «Petter» – en nordsjødykker med lyst til å teste grensene, sammen med sin bror Knut. Men noe går galt, og Petter kan ikke slå seg til ro med de offisielle forklaringene på hendelsene, og deretter følger kampen for å finne ut sannheten.
Uten å røpe noe som helst, kan det Petter til slutt finner frem til, tyde på at filmskaperne har ønsket å gitt sitt eget subtile bidrag til debatten rundt nordsjødykkerne. For selv om dette ikke er en film om deres skjebne, men heller en film om hvorfor vi ble rike i dette land, er det ikke tvil om at vi her snakker mennesker som testet yttergrensene til de grader.
Det Erik Skjoldbjærg og hans team virkelig har lykkes med er å gjenskape en tidskoloritt alle som er 40 år og eldre vil minnes godt.
Scenografi og rekvisitter er i toppklasse og bruken av digitaleffekter er sømløst integrert og virker fotorealistisk ekte.
Jeg får også virkelig følelsen av at dette er en hyllest til 70-tallsfilmene Skjoldbjærg elsker, men tross mange manusforfattere, er det nettopp historien i Pionér som ikke er fengslende og intrikat nok. Faktisk har jeg vanskeligheter for å forstå motivasjonen til «skurken(e)», og da har filmen som sådann et «problem», for å si det slik. Mer kan jeg dessverre ikke røpe rundt dette, uten å ødelegge filmopplevelsen.
Musikken til Air er også en viktig del av å bli fanget av det tidlige 80-tall. Den er ikke noe jeg ville ha lyttet til i etterkant, men som integrert del av filmspråket, er den ypperlig tilpasset.
Skuespillerne gjør en solid innsats med det manuset de har til rådighet, og som en god sjangerfilm skal, gir den oss de sjablonmessige karakterene vi forventer (offerlammet, den snille kollegaen, mobberen, en haltende morder (dermed lett å identifisere), osv.)
Det er lett å fremheve amerikanske Stephen Lang og meksikanske Stephanie Sigman, da disse skiller seg ut og er viktige rollefigurer. Men faktisk er de mye mer enn «kjente» navn. De virker meget troverdige i rollene, og fungerer som bare det. Også de norske biskuespillerne gjør minneverdige rolletolkninger.
Pionér starter og slutter med forklaringer på tidsperioden den omhandler. Allerede de første par minuttene fikk jeg en vag anelse om at filmen kanskje ikke ville være så sterk som jeg hadde forventet. Dessverre ble ikke forventningene mine – som var store – helt innfridd, og det skyldes nok helt og holdent min subjektive oppfatning av historien. Det kan godt hende hundretusener av nordmenn vil la seg fenge i enda større grad, spesielt middelaldrende og eldre, mens yngre seere kan la seg fascinere av hvor annerledes Norge var for bare 33 år siden.
Facebook
RSS