Filmer som griper oss som mennesker, er ofte de vi liker best. Men med årene blir det stadig vanskeligere å få dette «kicket». Vi har sett mye film, mange historier, det skal «mer til» for å bli grepet.
Men den norske dokumentaren Optimistene ikke bare griper, den røsker tak i hjerteroten. Og hodet spinner med.
Forventningene mine var meget store. Traileren til Optimistene var den som grep meg mest av alle norske høstlanseringer under arrangementet Filmhøsten i Filmens hus i Oslo på sensommeren. Ikke verst, da jeg vanligvis ikke har dokumentarer som favorittsjanger på kino.
Men jeg må medgi at Optimistene ikke innfridde 100 %. Det kan både ha noe med nettopp forventningene mine å gjøre, og en del grep i filmen som for meg føles for mye manipulert, uansett hvor mye «sannhet» regissør Gunhild Westhagen Magnor hevder hun har ønsket å få frem. Det er en dokumentar med et klart mål – og noen scener virker, slik jeg ser det, litt for konstruerte.
Likefullt kan man bare krysse av for alle «de riktige» punktene:
Man blir rørt, beveget, litt lattermild til tider, gir fra seg en hjertelig latter fra tid til annen, man trekker på smilebåndet, og noen ganger blir man litt forundret. Den gode følelsen som Optimistene gir er i alle fall dette med at det aldri er for sent å i alle fall forsøke, ha det moro så lenge man lever, og i det minste gjøre noe – bruke kropp og hode.
Det er mange gode karakterer i denne 40 år gamle volleyballklubben, som man følger med lyst og forventninger, og flere særegne personligheter. Damene i volleyballklubben byr så absolutt på seg selv, de enser knapt at de er filmet i noen scener, mens de i andre virker mer bevisste eller skal jeg si, instruerte.
Men de er til enhver tid mindre opptatt av hvordan de fremstår. Akkurat her synes jeg kanskje filmskaperen har tatt flere modige valg. Burde alle personlighetene bli fremstilt slik? Ja, det kan hende at nettopp de bør det, for å vise mangfoldet med alderdommen. På den annen side kan fremstillingene kanskje være litt for direkte. Men igjen, det er sjangerens vesen.
Aller mest glad ble jeg i Goro (98), som nok må karakteriseres som filmens hovedperson. Dessverre døde hun sommeren 2013, og fikk ikke oppleve filmlanseringen, men hun fikk i alle fall sett klipp fra filmen.
Gunhild Westhagen Magnor (regi, foto, manus) skal også få pluss i boken for meget god dialoglyd. Alle høres tydelig.
Så blir det store spørsmålet – vil Optimistene fenge det store publikum? Vil den varme, gode følelsen filmen gir spre seg og skape et godt grunnlag for et høyt kinobesøk. Den som lever får se!
Facebook
RSS