Filmanmeldelse: Mr. Turner

Mr. Turner får terningkast fire av KINOMAGASINETs anmelder.

Mr. Turner er en kunstnerisk film om en gryntende, vraltende, men dog sårbar kunstner.

Regissør Mike Leigh sin nyeste film er om den berømte landskapsmaleren Joseph Mallord William (J.M.W.) Turner.

Allerede under filmens intro vises en kunstnerisk og treffende grafikk. Duse, lekre farger dekker skjermen som etterlatt av fjærlette penselstrøk. Deretter blir vi kjent med den ruvende og nokså pussige Mr. Turner.

I hele filmen byr Timothy Spall, som spiller Mr. Turner, på en utskutt underleppe, grynting og vralting.

Spall har virkelig klart å gi Mr. Turners væremåte, uvaner og personlighet liv og energi i denne filmen.

Filmen tar for seg slutten av Mr. Turners liv, hvilket betyr at vi nærmer oss midten av 1800-tallet i tid.

Denne tidsepoken har blitt grepet med begge hender både da det kommer til kostymer og scenografi. Både mennesker, kjøretøy, bybildet, hjem, møbler og alt annet er tidsriktig, og setter meg som seer inn i en helt egen stemning.

Historien i Mr. Turner er følsom. Turner selv kan virke som en noe kald mann som ikke bryr seg, men man skal ikke grave langt under overflaten før man finner Mr. Turner sine følelser og tanker.

Det kommer i små doser at vi får ta del i Mr. Turner sitt følelsesliv, og han forsøker stadig å opprettholde en mur rundt seg som beskyttelse. Dermed kan hans nokså sensitive karakter til tider virke steinhard. Innerst inne virker det som Mr. Turner er en redd og skjør mann som ofte foretrekker fornektelse.

Redselen for å vise indre følelser kommer også fram i forholdet til faren, og scenene mellom disse to byr både på glede, humor og sårhet. Gleden finnes i det fellesskapet de har. Humoren glimter fram til stadighet da J.M.W. Turners far er tilstede. Sårheten finnes i sønnen sin avhengighet av faren; både innen sitt arbeid, kunsten, men også i livet for øvrig.

Men også Mr. Turner alene, uten faren, byr på humor. Mike Leigh har fått en lunefull og naturlig tone til å ligge der gjennom hele filmen, og med jevne mellomrom kommer vittige kommentarer eller hendelser fram i lyset. Generelt byr Mr. Turners væremåte på mye humor, enten han vil eller ei, og Leigh har klart å skape noen gode og morsomme tvister med utgangspunkt i Mr. Turner.

Spesielt én scene, hvor Mr. Turner oppsøker en prostituert, men da av en helt annen grunn enn de fleste andre, skaper et overraskelsesmoment som jeg liker.

Fotoarbeidet som er gjort i filmen er en billedkunstner verdig. Dick Pope, som har vært fotograf i de fleste av Mike Leighs spillefilmer, har fått fram nydelige bilder som både fremmer stillheten og det såre, men også varme, glede og håp.

Romantikeren og bohemen i meg savner noe da denne filmen tross alt skildrer en kunstner. Mr. Turner har sine særegenheter med å spytte på lerretet, bruke bare nevene til å gni farge utover, grise med malingen, samtidig som han selv iherdig grynter.

Mr. Turner har en spilletid på 2 timer og 30 minutter. For meg ble dette litt lenge, og jeg føler at deler av historien kunne vært klippet bort eller kortet ned for å skape en mer kontinuerlig historie.

Filmen er vakker og mesterlig utført, men noe mangler for at jeg lar meg rive helt med av denne kunstnerens liv og virke.

Takk til Hamar Kino for presseadgang.