Filmanmeldelse: Mamma

Mamma får terningkast fem av KINOMAGASINETs anmelder Lars Johnsrud.

Fra tid til annen er det noen filmskapere som gjør seg ekstra bemerket. Xavier Dolan er i denne kategorien. Det han presterer med sin siste film Mamma er intet annet enn fabelaktig.

Kanadiske Xavier Dolan er en særdeles ung filmskaper og en av de mest spennende regissørene for tiden.

I en alder av kun 25 år har Xavier Dolan allerede hele fem filmer på sitt resume, og av disse har regissøren vunnet priser for samtlige. Mamma vant juryens pris under Cannes-festivalen i 2014.

Historien i Mamma foregår i Canada og i en nær fremtid hvor en lovfestet rett gir foreldre muligheten til å overlate ansvaret for vanskelige og krevende barn til staten.

Antoine Olivier Pilon har rollen som den 14 år gamle Steve, en ung mann diagnostisert med ADHD. I starten av historien slipper han ut av en instutisjon for å bo hos sin skilte alenemor Diane (Anne Dorval). Hun har ingen enkel jobb med å ta seg av sin utagerende, og av og til voldelige sønn. Naboen Kyla (Suzanne Clément), som er lærer, kommer inn i historien, og hjelper mor og sønn ved å gi privattimer. Så starter utfordringene for mor, sønn og nå nabo og bestevenn.

Denne filmen er filmet på 35 mm film, men formatet den blir projektert i er uventet. Det vanligste sideforholdet i projeksjonsstørrelse på en film for kino er 1.85:1 eller 2.39:1. Denne filmen starter i et format som er 1:1, det vil si et perfekt kvadratisk format.

Det gjør stemningen og følelsen som filmen gir fra starten, nesten klaustrofobisk.

Og dette er gjort med hensikt, og har sammenheng med hvordan regissør Xavier Dolan ønsker å formidle sitt budskap.

Og for en effekt det har på historiefortellingen! Men her vil jeg ikke avsløre mer, da det røper for mye om nettopp hvordan historien blir formidlet.

Uansett så snakker vi her om en provokativ måte å tvinge publikum til refleksjon da filmens innhold og i så måte innpakning tvinger deg til å akseptere noe som åpenbart ser feil ut.

Dette venner man seg til under filmens gang, og selv sitter jeg igjen og tenker hvorfor har ingen gjort dette før! Filmformater har selvfølgelig blitt eksperimentert med tidligere, men da mer med formatet 1.33:1 som ble benyttet under stumfilmperioden. I nyere tid har både Andrea Arnolds Fish Tank, og Kelly Reichardts Meek’s Cutoff blitt presentert i formatet 1.33:1.

I Mamma er det altså det kvadratiske formatet 1:1 som pakker inn historien. Og i historien regissør Dolan forteller, fremstår Diane som en utrolig modig og tøff kvinne som kjemper mot systemet for å ta vare på sin sønn. Til tider i historien og i de mer rolige partiene, får vi virkelig innsyn i hva mamma må gjennomgå i sin kamp for sønnen Steve. Både Diane sitt sosiale liv og yrkesliv blir mer og mer oppslukt av sønnen Steve, og mye står på spill.

Naboen Kyla (Suzanne Clément) er den absolutte motsetning til Diane. Hun er en stille, rolig, sjenert og stammende kvinne, som lever et særdeles tilbaketrukket liv med sin mann på andre siden av gaten. Men hun kan absolutt sette både Diane og Steve på plass, og dette gjør skuespiller Suzanne Clément med en enorm overbevisning som gjør karakteren meget troverdig. Både Clément og Dorval har tidligere jobbet med regissør Xavier Dolan, og dette er aldri et minus.

Dolan har også skrevet manuset, og i en kombinasjon med tidligere arbeidsrelasjon med skuespillerne, er utgangspunktet svært godt.

Man skulle tro at denne filmen var laget av en kvinne, da de sterke kvinneskikkelsene ikke samsvarer med det man tenker en ung mannlig filmregissør på 25 år er i stand til å prestere. Men Dolan har prestert godt før, og da vil jeg trekke frem dramafilmen Laurence Anyways fra 2012. En nesten tre timer lang fortelling om en transseksuell.

Dolan er en filmskaper som tar i bruk musikk på en svært effektiv måte i sine filmer, og Mamma er intet unntak her. På den musikalske siden møter vi blant andre Dido, Oasis, Lana Del Rey og Céline Dion. Derimot blir mitt eneste ankepunkt at Mamma er en film som kanskje eksperimenterer litt vel mye.

Historien om mor og sønn som bokstavlig talt bretter seg ut på kinolerretet skildrer en alltid aktuell problemstilling rundt barn med atferdsvansker og diagnostiseringsproblematikk. Dolan serverer ingen fasit på sin problematisering, men forteller en intens, sår og vond historie med en energi man skal lete lenge etter i filmverdenen.

Xavier Dolans velskrevne manus, fabelaktige regi og det intense skuespillet de tre skuespillerne fyller karakterene Steve, Diane og Kyla med gjør denne filmen til en av de viktigste, mest underholdene men samtidig beste filmene du kan se på kino akkurat nå.

Den inneholder så mye innestengte følelser som er i ferd med å eksplodere i fjeset ditt at du umulig kan sitte igjen uberørt av denne historien.

Filmen ble sett under «Troll i eske» i regi av Cinemateket i Oslo på Filmens hus.