Om noen hadde gitt opp håpet om at ingen i Hollywood ikke lengre tør satse på originalitet, er «Gravity» motbeviset.
På den annen side kan man si at temaet verdensrommet med jordnære astronauter ikke er et så stort sjansespill. Dette er et fengende tema, som interesserer mange.
Men straks man setter seg litt inn i hvor krevende det var for regissøren Alfonso Cuarón å få realisert prosjektet, forstår man at denne filmen var et sjansespill av dimensjoner.
Gravity tar oss til verdensrommet hvor tre astronauter jobber med reparasjoner av Hubble Space Telescope. Så blir trioen varslet om at romsøppel er på vei mot dem, og at de bør komme seg inn i romfergen. Og så skjer den ene katastrofen etter den andre …
Dette er definitivt ikke en film for sarte sjeler. Man er i verdensrommet. Og det er ulidelig spennende, nesten hele veien gjennom.
Akkurat dette er filmens aller største triumf. Følelsen av å oppleve verdensrommet, som for de fleste av oss er umulig, er så absolutt tilstede. Og å skape så mye spenning med en såpass begrenset historie.
Det er dritlekkert fotografert av Emmanuel Lubezki, for å si det rett ut. Man blir også sittende og beundre de smarte grepene med hensyn til lyd (i verdensrommet er alt lydløst), og den effektive bruken av musikk i så måte.
Som alle nå vet, er dette Sandra Bullocks store rolle på år og dag, hvor hun briljerer. Hun er den eneste figuren vi har å følge med på, og ja, det fungerer som bare det.
Når jeg likevel ikke hopper helt i taket av Gravity, skyldes det at jeg synes filmen – tross sin ekstreme realistiske tilnærming – skal ha oss til å tro på altfor mange usannsynligheter.
Men igjen, det er jo Hollywood, og de lar aldri muligheten til en spesiell type slutt gå fra seg – om den er mulig. Se, der har jeg nesten røpt alt for mye allerede!
Facebook
RSS