Festivalrapport fra Ramaskrik 2016

OPPDAL: 2016-utgaven av Ramaskrik er igjen over for denne gang, men jeg ser allerede virkelig frem til neste års festival og hva den kan tilby.

Ramaskrik er så mye mer enn bare en masse skrekkfilmer. Selvfølgelig er det et tett program med masse skrekkfilmer og undersjangre, men det er kun en brøkdel av hva Ramaskrik egentlig tilbyr.

Det er mye mer som skjer i omgivelsene og rundt om i Oppdal hvor festivalen holder til. Hvis det ikke er en av de mange ulike filmene du ser på så er det bl.a. quiz du kan være med på, det er en egen skrekkfil-lounge hvor det blir vist gamle klassikere på VHS-formatet og på gamle fjernsynsapparater. For de som har etablert seg på Skifer hotellet, som festivalen samarbeider tett med, kan du få oppleve god service og en utrolig god atmosfære. F.eks. foran ved peisen kan du slappe av og roe nervene litt etter intense økter med skrekk og gru hvis man føler for det, eller hva med å nyte litt spa, eller kanskje bare nyte noe å drikke ved hotellets bar. Mulighetene er mange og det er flere opplevelser og få med seg underveis.

Det kommer skrekkfilmentusiaster og folk fra hele landet til festivalen. Det var gjester fra både fjernt og nært, nasjonalt og internasjonalt som vi skal gå nærmere innpå litt senere i artikkelen. Det er en passende periode å ha festivalen på: Det er høst, mørket faller på tidligere og løvet fyker avgårde med den kjølige vinden. Helt ypperlig tid å se en rekke gode skrekk filmer.

For de som er interessert i det kan man ta Ramaskrik toget fra enten Oslo, eller Trondheim og til Oppdal alt ettersom hvilket ende av landet du/dere kommer fra. På toget for man truffet på andre festivaldeltagere og likesinnede og hvor man kan bli bedre kjent. Det er en rekke gjengangere som kommer år etter år og festivalen kan vise til en jevn økning siden oppstarten i 2010. Underveis på reisen ble vi fortalt noen skrekk historier av ulike fortellere fra midtnorsk fortellerforum. Det var en artig opplegg og mange flerd enn kun Ramaskrik-deltagere fikk hyggen av deres historier. Alle deltagere fikk hver sin goddiebags. Det ble holdt quiz ved et par anledninger hvor man kunne vinne premier. Imponerende nok vant laget vårt. Med hyggelig selskap og forskjellig type innhold under reisen gikk tiden rimelig kjapt. Før vi viste ordet av det var vi vel fremme i Oppdal.
Her kommer en oppsummering på hvordan det var under årets Ramaskrik festival, for sjette året på rad, og mitt tredje visitt:

TORSDAGEN:
Som årets åpningsfilm ble det den Sør-Koreanske skrekkthrilleren Train to Busan. Før visning av filmen fikk vi vist en liten videohilsen fra selveste regissøren Yeon Sang-ho hvor han fortalte hvor lei han var seg for å ikke rekke årets festival, men hadde ønsker om å komme ved senere anledning. Det er kult og viser til festivalens bredde, kunnskaper og muligheter.

Neste film samme kveld ble The Autopsy of Jane Doe, regissert av Andre’ Øvredal (Trolljegeren) som kom og presenterte filmen før visning. Etter visning var det mulig med Q&A’s. Denne filmen er noe av det bedre som er laget i sin sjanger. Her ble det lekt med sjangerstilen og det går fra thriller til mer grøss. Faktisk gav denne filmen meg gåsehud opptil flere ganger med sin bruk av stil og kameraføringer. Med disse to god filmene en og samme kveld satte festivalen sin standard allerede da og var offisielt igang. Andre Øvredal hadde forøvrig enda en film å vise til under festivalen, kortfilmen Tunnelen, som er en fremtidsvisjon. Også en flott produksjon.

FREDAGEN:
Denne dagen startet med visningen av Rob Zombies etterlengtede 31 som viste seg å være en middelmådig film. Helt grei og dessverre ikke den store overraskelsen ettersom jeg selv er en fan av mannen både når det gjelder hans filmer og musikk.

Neste film ble Red Christmas, med visning av en forfilm og kortfilmen, Night of the Slasher.

Red Christmas er en australsk produksjon hvor Craig Anderson står for regi.

Deretter ble det den Sør-Koreanske animasjonsfilmen, Seoul Station, som også er regissert av Yeon Sang-ho. Den er laget i kjent stil og kan uten å røpe for mye si det omhandler atter en gang om en zombie apokalypse. Overraskende kul film.

Dagen er godt igang og folk følger med på hva som er det neste på programmet. Det ble til slutt den Argentinske Dario Argento inspirerte-filmen Fransesca (2015). Den er en hyllest til skrekkfilmproduksjonen på 1960- og 70-tallet og leverer virkelig til dens undersjanger og stil. Filmen overrasket meg positivt og ble en fryd for øyet, men vil nok bli for spesielt interesserte.

Så ble det å løpe til neste sal og få med presentasjonen av The Rezort hvor regissøren, Steve Barker, var tilstede og det var mulig å stille spørsmål etter visning. Filmen ble en morsom og positiv opplevelse med kjent stil fra bl.a. Jurassic Park. Tenk dere den filmen miksa opp med en rekke zombier. Det ble en salig kombinasjon, og det funka. Det funka veldig bra.

Etter en liten do pause ble det festivalens siste visning og den største overraskelsen av dem alle, ihvertfall for min del, nemlig The Greasy Strangler (USA). Regissert av Jim Hosking og produsert av bl.a. Elijah Wood og hans selskap SpectreVision. Det var et par andre representanter fra USA som presenterte filmen for oss og var der under visningen av filmen. Direkte fra LA, kom produsent og partner Josh Waller, CEO Lisa Whalen og Head of Digital Kyle Mccullough. Det var selvfølgelig mulig med spørsmål etterpå. Hva skal man si om selveste filmen? Den er allerede en kultfilm. Den er fylt med fett. En masse fett. Derav navnet – «Greasy«! Den har mer enn nok kroppsvæsker og kroppsdeler. Den var utrolig bra og kan anbefales på det sterkeste hvis du vil ha deg en god latter for livet og sitte igjen med et merkelig ansiktsuttrykk hvor du tenker: «hva i svarte var det jeg egentlig så på nå?». Det gjorde nemlig jeg, men jeg elsket filmen for hva den er. Du er nok ikke alene om ville kanskje vaske øynene med grønnsåpe etter å ha sett filmen.

LØRDAG:
Dagen startet med en skrekkfrokost hvor forfatter, Jørgen Brekke, leste fra forskjellige korte skrekk relaterte noveller. Det møtte opp en god samla gjeng og lesningen ble godt mottatt. Første film ut denne dagen ble Blair Witch med forfilmen Spikkjipærs. Kortfilmen er produsert av gjengen bak Ramaskrik-TV, en lokal produsert kort film.

Filmweb var også tilstede i anledningen nye filmen av Blair Witch hvor flere som hadde lyst fikk prøve seg på å være redd foran kamera. Alle som ville kunne entre et knøtt lite kott med minimalt av plass og dermed gjøre sitt beste tolkning av frykt foran kamera i bekmørke.

Neste film ble den meksikanske produserte The Similars med forfilmen og kortfilmen Hunden. The Similars overrasket noe veldig. Denne filmen ble blant de store favorittene under festivalen og jeg var ikke alene om å mene det. Dette er en film verdt og få med seg for de som for muligheten til det. Den har både sci-fi, fantasy og skrekk i en og samme film.

Det ble enda en meksikansk produsert film med den norske tittelen Det Fremmede. Etter og ha sett denne i tillegg og fått positivt inntrykk av meksikanske filmer må jeg si jeg har blitt interessert i å se hva mer dekan ha laga som treffer bra og da gjerne i ulike sjangre. De har ihvertfall fått bevist at de kan lage gode filmer.

Etter en aller så liten matpause, som idag endte på en utrolig god lokal kebab sted (turte ikke å spørre om hva som ble brukt av kjøtt disse dager), gav det mer energi for videre film. Nå ble det Night of the Living Deb (USA), altså ikke Dead, men Deb, som nesten er en parodi på klassikeren ved samme tittel. Det er selvfølgelig zombier i denne filmen også og selv om jeg har sett uttalelige zombiefilmer opp gjennom tidene ble denne svært underholdende på sitt vis. De har delvis har klart å lage enda en god zombie film med sitt eget preg. Som forfilm og enda en kort film ble det vist Dawn of the Deaf, som også har en nesten identisk tittel til en stor klassiker.

Siste film for dagen ble Pet (USA) med forfilmen og kortfilmen Death Metal. Begge var underholdende på hver sin måte. Pet overrasket veldig og Dominic Monaghan (Ringenes Herre) spilte utrolig bra i rollen som Seth. Selv om filmen er mørk så er det også en psykologisk thriller hvor du venter i spenning på hva som skjer videre og hvor dette vil ende. Pet er regissert av Carles Torrens og ble enda en stor favoritt for årets festival. Filmen er virkelig til å anbefales.

Det var andre muligheter denne kvelden og få med seg andre visninger, men jeg rakk personlig ikke å få skaffet meg billetter innen de forsvant. Det viser bare til at det er stor interesse noe som er bra for både de som arrangerer og for gjestene. Det var arrangert egne visninger av den britiske filmen Howl, regissert av Paul Hyett,  i eget togvogn som selvfølgelig stod stille på Oppdal togstasjon. Etter å skjønne fra andre heldige gjester som kunne få med seg forestillingen var det en vellykket konsept.

SØNDAG:
Dette var siste dag og det er bittert med tanke på at festivalen allerede nesten er over. Etter enda en god frokost, for Skifer hotell serverer utrolig god frokost til sine gjester, rakk jeg å få med meg nederlandske skrekkfilmen The Windmill Massacre. Den er regissert av Nick Jongerius og hvem skulle tro at vindmøller var skummelt, men joda, både regissøren selv er skremt av dem og det ble nok noen av de som så filmen også. Han presenterte filmen for publikum før visning og det var muligheter for Q&A’s etter filmen. Det kom frem at han selv alltid var skremt av vindmøller og som liten vokste opp ved en gammel og sliten vindmølle rett ved siden av huset deres ute på landsbygden. Skal man tro regissøren er ikke nederlenderne egentlig så glad i skrekkfilmer og stiller altfor mange unødvendige spørsmål rundt filmene. Denne var intet unntak. Selv om nederlenderne ikke liker filmen så godt så faller den ihvertfall i god smak både her i landet og andre steder rundt om i verden. Han har allikevel lykkes med å lage en skrekkfilm som omhandler, ja, nettopp vindmøller.

Siste filmen før videre avreise tilbake til hjemmeligle trakter ble den finske filmen Bodom. Regissert av Taneli Mustonen og basert på virkelige hendelser som skjedde engang på 60-tallet. Skuespillerne Nelly Hirst-Gee og Mimosa Willamo som har hovedrollene i filmen kom til Oppdal og Ramaskrik festivalen for å presentere sin siste film. etter visning ble det så klart muligheter for Q&A’s, men det måtte jeg dessverre kutte ut og måtte løpe avgårde for å rekke toget tilbake til Oslo.

Sittende velplassert på toget tilbake og med sporene fra Oppdal liggende bak, ble det igjen en god opplevelse med mange nye fantastiske minner, en rekke gode filmer, nye bekjentskaper og opplevelser jeg ikke kunne vært foruten. Ramaskrik leverer hvert år og har en jevn vekst i antall besøkende. Den har kommet for å bli og det blir garantert flere turer så lenge festivalen lever og bringer nye godbiter til oss her i Norge og til Oppdal. Takk for i år.