Da er 2021 omme – og konstruksjonen av topplister er i gang!
Denne listen baserer seg på norske premierer/utgivelsesdatoer og derfor vil enkelte «award season»-filmer man så på de store utdelingene ved årskiftet 2020/2021 dukke opp på denne listen, fordi disse filmene fikk premiere på nyåret 2021 i Norge i motsetning til november og desember 2020 i USA. Mye har tross alt blitt forskjøvet på grunnet pandemien. Skandinavisk film har virkelig toppet listene for min del i 2021, og jeg kan med glede si at tre norske filmer snek seg inn.
Heder og ære
The Power of the Dog
Denne Netflix-filmen er en av de store gigantene i årets «award season», og en av favorittene til å vinne den gjeveste Oscar-prisen for Beste film. Jeg var derimot ikke like solgt som mange andre. Jane Campion er regissøren og har vist oss hvor talentfull hun er i denne jobben i The Piano og den undervurderte An Angel at My Table (begge er på Netflix. Se dem!) Hun har ikke laget en film siden 2009. I The Power of the Dog viser hun hvordan hun kan fremstille en stille intensitet, sterke karakterdramaer og hendelser satt i naturen. Her blir den brautete ranch-eieren Phil (Benedict Cumberbatch) tatt på senga da han får vite at hans bror George (Jese Plemons) gifter seg med enka Rose (Kirsten Dunst). Hun flytter inn og tar med seg sønnen Peter (Kodi Smit-McPhee). Den ufyselige Phil begynner et ondsinnet, psykologisk spill rettet mot Rose og hennes sønn. Dunst viste hvor fantastisk hun kan spille i Melancholia (Trier, 2011), og endelig får hun bevist det for et litt bredere publikum. Men hun er ikke de eneste. Både Cumberbatch og birollen McPhee er helt enestående, og gir en del subtile trekk i prestasjonene. Filmen er noe mørk og kald, og jeg blir ikke helt revet med hele veien. Den er verdt å nevne, men kommer ikke på topplista.
15. Quo Vadis, Aida
Bosnia-Herzegovinas Oscar-bidrag til racet i 2020/2021 kom så langt at den ble nominert til prisen for Beste internasjonale film. Og det er ikke uten grunn. Dette mektige verket tar oss med til småbyen Srebrenica på midten av 90-tallet. Den bosniske FN-tolken Aida (Jasna Duricic) opplever at familien hennes er blant de tusenvis som leter etter ly i FN-leiren etter at den serbiske hæren tar over byen. Jobben setter henne i noen prekære situasjoner hvor hun må ta vanskelige valg og tilegne seg viktig informasjon. Men det hun bryr seg mest om er hennes familie og folk. Filmen er basert på Srebrenica-massakren hvor flere tusen bosnjaker ble drept. Brutaliteten blir ikke vist for oss, men det er spillet og politikken bak vi får et innblikk i. En skremmende og dyster film om nasjonalitet og familie.
14. The Last Duel
Ridley Scott kom ut med to storfilmer i 2021 Den ene var House of Gucci, som jeg gav terningkast 3 til. Meget skuffende. Den andre imponerte. The Last Duel er mørk og brutal, og drar deg ned i middelalderens gjørme (til vidunderlig bra lydarbeid). Akkurat som mesterverket Rashomon (Kurosawa, 1950), er filmen delt opp i tre deler og forteller en skremmende historie fra tre forskjellige vinkler. Vi blir kjent med Jean de Carrogues og Jacques Le Gris, to venner som ble bitre fiender etter at Jeans kone anklager Jacques for voldtekt. Jeg ble helt fengslet av det som utfoldet seg på lerretet. En film om kvinnehat og skjør maskulinitet, i en kjølig miks mellom det episke og det intime. Hovedrollene er spilt av Matt Damon og Adam Driver. Du har til og med Ben Affleck i birollen som grev Pierre d’Alençon og Jodie Comer (som er helt utrolig) som kona.
Man skulle tro at stjernegalleriet hadde vært nok til å invitere publikum, men det var det ikke. Filmen floppet. Det er ufattelig synd, for produksjonen er imponerende. Dessverre valgte Ridley Scott å skjelle ut milleniumsgenerasjonen (født mellom 1981-1996, som undertegnede befinner seg i) fordi vi bruker mer tid på mobilen enn å se på filmen hans. Imponerende regissør, men litt surpomp i dette tilfellet. The Last Duel kunne tjent på en annen lanseringsdato, mye bedre markedsføring, premiere på filmfestival, bygge opp buzz gjennom andre kanaler istedenfor å klage på en generasjon som faktisk ser på mye periodefilm. Det var tross alt milleniumsgenerasjonen som var hovedmålgruppen som fulgte med på Game of Thrones – en serie i samme bane som The Last Duel.
13. Lille jente
Noe av det som kan være utrolig ved dokumentarfilmer er når de føler og ser ut som fiktive spillefilmer. Når de ikke tar i bruk de klassiske konvensjonene eller et gammelt kamera med DV-tape i kassettrommet. Opplevelsen av Lille jente er sterkest på grunn av dette. Denne dokumentarfilmen om Sasha ødelegger deg emosjonelt. Dette er et nydelig og skremmende portrett over hvor tøft det kan være for et barn som ikke kjenner seg igjen i kjønnet man er født i. Sasha er bare åtte år gammel, men allerede da hun var fire fortalte hun til sin mor at hun vil bli jente når hun blir stor. Biologisk er hun en gutt. I en slik alder forskyver de voksne dette som en fase, men i Lille jente får vi forståelse over hvor hjerteknusende det er for Sasha. Det finnes mange filmer om transseksuelle, men det var et friskt pust å få en dokumentarfilm gjennom øynene til et barn.
12. CODA
Som CODA (Child of Deaf Adults) er Ruby den eneste hørende i familien hennes. Hennes store drøm er å bli en sangerinne – et yrke de døve foreldrene ikke vil oppleve fullt ut. Familien driver en fiskevirksomhet og den står truet i det Ruby må velge mellom å følge musikken eller sitt ansvar til familien. Dette er en nyinnspilling av den franske The Bélier Family (Lartigau, 2014), men skuespillet i CODA synes jeg var hakket bedre. Vi blir mye mer tilknyttet karakterene, godt hjulpet av regien til Sian Heder som har greid å kombinere humor og drama uten at det blir en klissete, pretensiøs tenåringsfilm. Dette er en amerikansk nyinnspilling som får det til. CODA er en hjertevarm film som trekker på smilebåndet og gir en tåre i øyekroken.
11. Dune
Sannsynligvis den filmen jeg har hatt høyeste forventninger til i 2021. Den innfridde kanskje ikke alle, og jeg har flere problemer med filmen, men de positive aspektene er såpass suverene at dette science-fiction-eposet greide å klatre seg opp til topp 15 i 2021. Boka som har vært vanskelig å adaptere blir nå gjort av Denis Villeneuve (Prisoners, Arrival, Blade Runner 2049) og handler om en familie som reiser til planeten Arrakis. Sønnen Paul har profetiske visjoner og er forutbestemt til å gjenopprette freden mellom de adelige familiene. Det er strid mellom dem, om et verdifullt krydder som kan forlenge liv, og som finnes på ørkenplaneten de har landet på. Det negative ved denne filmen er at det er en film uten klimaks. En halv film, hvor man ikke kommer helt under huden på karakterene, som gjør at de føles noe tomme. Heldigvis får vi andre del i 2023, som (forhåpentligvis) retter opp noe av problemene. Det fantastiske ved denne filmen er hvordan den makter å skape dette enestående universet. Et fenomenalt galleri av nydelig foto, storslåtte effekter, imponerende produksjonsdesign, en utenomjordisk lydmiks og et strålende score av Hans Zimmer. Dune er en åndelig opplevelse.
10. Pleasure
Alle kjenner til den klassiske historien om en ung og lovende protagonist, som reiser til et nytt sted – ulikt hjemmet – for å gjøre det vedkommende er ment til å gjøre. Pleasure gjør dette, men temaet er noe mer grafisk. Den 20 år gamle Bella kommer fra en småby i Sverige og drar til Los Angeles for å bli den neste, store pornostjernen. Det er ikke en film som skyr vekk fra eksplisitte scener. Om du har sett Lars von Triers Nymphomaniac, så befinner denne i samme bane når det gjelder pikk, pupp og porno. Den største motsetningen er at Pleasure er ufattelig engasjerende. Den er ikke sexy. Den er mye mer elektrisk og stilisert, og gir et blikk på dagens pornoindustri etter eksplosjonen av sosiale medier. Det er en film om samtykke, med solid regi av Ninja Thyberg, som ikke passer for alle.
9. De uskyldige
Eskil Vogt kom ut med en av de beste filmene fra 2014: Blind. De uskyldige er ikke like vidunderlig, men har den brutalistiske atmosfæren Ekil Vogt har begynt å mestre. I motsetning til mange andre «Oslofilmer», så er handlingen satt til drabantbyen på Oslo øst, nemlig Romsås. En familie flytter inn. Barna Ida og Anna blir kjent med to andre barn i samme nabolag. Men uskyldig lek blir til noe mer dramatisk. Kameraet svever over de kalde blokkbygningene og skaper en oppsiktsvekkende stemning. Denne intense skrekkfilmen benytter seg av barnets blikk for å illustrere lek med superkrefter som får brutale konsekvenser. Pianomusikken, kinematografien og skuespillet er topp! De uskyldige er vedvarende spenning fra start til slutt.
8. Supernova
En ufattelig sterk og undervurdert film, som falt litt i skyggene i 2021. Filmen handler om det homofile paret Sam (Colin Firth) og Tusker (Stanley Tucci) som reiser gjennom England for å besøke kjente og kjære. Tusker har fått vite at han har en tidlig form for demens, som henger over forholdet deres som en kommende orkan. Dette er en av de mest konvensjonelle filmene på denne lista. En real tåreperse, med hjerteskjærende dialogscener og fantastisk skuespill. Firth og Tucci skaper et ømt og nydelig bånd sammen.
7. Gritt
En tour-de-force av en prestasjon fra Birgitte Larsen! Den organiske klippingen og nære kameraet forteller om en kvinne som desperat prøver å holde hodet oppe. Hun ønsker å sette opp et radikalt stort teaterstykke, men sliter med å få støtte og midlene til det. Attpåtil mister hun leiligheten sin. Boligmarkedet er tross alt vanskelig i Oslo, og Gritt makter å få frem hvor vanskelig, rar og ugjestmild denne byen er, samtidig som det er her det blomstres av kulturprosjekter. Gritt (eller Gry-Jeanette som hun egentlig heter) er en vanskelig person. Hun er et kaotisk og selvsentrert individ, og regien her får frem det uflatterende og vimsete ved henne på en engasjerende måte. Den bryter ned både stereotypiene rundt moderlige og godhjertede kvinner på film, men også den klassiske historien om en kunstner som streber etter å gjøre sitt drømmeprosjekt. Hun er en isolert narsissist, som jeg likevel kommer under huden på. Gritt er en av de mest interessante og komplekse studiene av kvinnekarakterene vi har fått de siste 20 årene på norsk film.
6. Titane
Jeg likte Raw av Julia Ducournau, så da jeg hørte om Titane spisset ørene mine. Særlig filmens beskrivelse. Den er helt spinnvill! Her blir Alexia skadet i en bilulykke som ung og som resultat må hun få en titanplate operert inn i hodeskallen. Som voksen avskyr hun foreldrene og selger biler ved å posere på toppen av deres motorpanser. Etter å ha drept en mann får hun et såpass ømt forhold med en av bilene, at hun ender med å ha sex med den. Du leste riktig. Denne beskrivelsen er helt kanakas og filmen sender deg ut på en voldsom Cronenberg-aktig kroppskrekkreise som kommenterer maskulinitet. Vi vet hvordan mannens affinitet til biler har blitt framstilt på film, men i Titane får vi symbolske scener med flammer, karosseri, metall, mord og kjønnsroller. En aggresiv Gullpalmevinner!
LES OGSÅ:
5. Flee
Jeg er stor fan av Waltz with Bashir (Folman, 2008), som er en animert dokumentarfilm. Denne kombinasjonen er veldig interessant og jeg var veldig gira på å se en dansk film som gjorde det samme. Flee (Flugt på dansk) forteller historien til Amin. En homofil flyktning som drar fra det konfliktfylte Afghanistan, gjennom Russland og fram til Danmark. Han er en mann som endelig åpner hjertet sitt om sine erfaringer, i det han skal gifte seg med sin kjæreste. Det å animere protagonisten skaper en tegnet maske for en som søker aksept, og det synes jeg er en briljant idé. Jeg liker også hvordan illustrasjonene blir refektert av temaene, slik som silhuetter i svarthvitt under de mørke og dramatiske hendelsene. Det er en ømhet i denne angstfylte filmen og står som en sterk anbefaling fra min side.
4. Drive My Car
Du vet det er en lang film når åpningstekstene skjer etter 40 minutter inn i filmen, men det er en av de mange elementene ved filmen som overrasket meg.
Ryûsuke Hamaguchis Drive My Car fengslet meg, og den presenterte alltid nye ideer og konflikter gjennom hele filmen. Den har et sakte tempo og er mye avhengig av dialog, men karakterene gjorde det for meg. Hvordan vi lærer om karakterene gjennom de lange historiene de forteller. Den handler nemlig om Yusuke Kafuku, som er en skuespiller og teaterregissør. Han var lykkelig gift med en manusforfatter, men to år etter hennes død, blir han invitert til å regissere et teaterstykke på en festival i Hiroshima. Fremdeles plaget av hans kones bortgang, blir Kafuku revet inn i et annet forhold. Et vennskap mellom han og hans sjåfør. De to deler mange turer, og etter hvert som kommunikasjonen er igangsatt, utveksles hemmeligheter og tilståelser gradvis. Dette er en nydelig film om språk og kommunikasjon. Og utforskningen av språket var veldig interessant for meg i dette mesterverket. Hamaguchi kom også ut med en annen film i 2021 (Wheel of Fortune and Fantasy), som også er verdt å sjekke ut.
3. Verdens verste menneske
Julie fyller 30 år. Undertegnede gjorde det samme i 2021. Det ble derfor en mektig, relaterbar opplevelse, men det vil jeg påstå filmen er uavhengig av alder. Man blir helt revet med av Renate Reinsve i rollen som Julie, og kommer tett på hennes følelser, ambisjoner og tanker. Hun er en ung kvinne som navigerer i det urolige vannet i kjærlighetslivet sitt og sliter med å finne karriereveien sin, noe som fører til at hun ser realistisk på hvem hun egentlig er. Oppturene og nedturene i selvtilliten hennes og partneren hun vil gå for er vidunderlig. Regissør JoachimTrier er knallgod med humanistisk realisme og gjennom Renate Reinsve (samt en stjerneprestasjon av Anders Danielsen Lie) briljerer filmen. Manuset er fabelaktig og fremhever hvorfor Trier og Eskil Vogt er blant de beste nordmennene på naturalistisk dialog. Det har gjort meg så glad at denne filmen har jublet på kinotoppen. Sett av flere enn Fast & Furious 9 og Marvel-filmene er gode nyheter, samt at den sluker til seg flere internasjonale priser. Det er sånne filmer vi må fortsette å lage her til lands. Joda, Børning og katastrofefilmer trekker inn kinobilletter fra nordmenn, men hvis vi skal inn i filmhistoriebøkene, så har vi en vei å gå sammenliknet med danskene og svenskene. Joachim Trier er en riktig retning!
2. Compartment No. 6
Den unge, lesbiske studenten Laura ble overbevist av kjæresten om å dra til det snøfylte Murmansk, for å studere petroglyfene i steinene der. Hun gjør det og må ombord på en lang togtur. Uheldigvis deler hun sovekupé med en russer. Personlighetene kunne ikke vært mer annerledes. Filmen har blitt sammenliknet med Before Sunrise, men uten kjærligheten. Filmen foregår på 90-tallet i et Russland kort tid etter Sovjets fall. Regisssør Juho Kuosmanen skildrer en slags søt klaustrofobi inne i togvognen. Lukten av nikotin, kroppslukt og vodka siger ut av filmen og omfavner seeren. Den tar deg gjennom et kaldt russisk landskap, men greier å være veldig varm samtidig. Det er en nydelig film om to fortapte sjeler og viser hvordan personen du liker å henge med er ikke nødvendigvis en med samme personlighet, men et individ som du enkelt kan være sammen med i stillhet.
1. The Father
Det er kanskje lett å glemme filmer som kom ut i 2020 i statene, men tidlig på året i 2021 her til lands. Det å glemme passer godt til The Father. For en gripende film, hvor Anthony (Anthony Hopkins) bor alene og takker nei til hjelpen han får av sin datter (Olivia Colman). Temmelig kvikt innser vi at han sliter med hukommelsen, og gjør sitt beste om å gripe fast til det som er ekte. Denne filmen tok med seg flere priser i forskjellige utdelinger tidligere i 2021. To av dem var Oscarer for adapterte manus og beste mannlige hovedrolle. Jeg forventet en amerikansk Amour (Haneke, 2012), men det jeg fikk var et nervepirrende spill. Dette er Anthony Hopkins‘ beste prestasjon siden Silence of the Lambs og skildrer demens på en gripende måte. Regissøren plasserer oss i skoene hans – like desorientert av hendelsene og menneskene som våger seg inne i hjemmet hans. En inderlig angst angriper hvert utsnitt. Det er en kvelende og tragisk film, som satte meg inne i den lille leiligheten med litt hjerteskjærende historiefortelling. En innertier og velfortjent førsteplass på denne lista. (NB: Filmen fikk også terningkast seks her på KINOMAGASINET.no, av min kollega Anne Helen Houg.)
LES OGSÅ:
Facebook
RSS