Da er 2020 omme – og konstruksjonen av topplister er i gang!

Denne listen baserer seg på norske premierer/utgivelsesdatoer og derfor vil enkelte «award season»-filmer man så på de store utdelingene i januar og februar 2020 dukke opp på denne listen, fordi disse filmene fikk premiere på nyåret 2020 i Norge i motsetning til november og desember 2019 i USA. Enkelte filmer fikk festivalpremiere i Norge i 2019 og kommer ikke på denne listen.

(Eksempelvis ble Parasite vist på filmfestivalen Film fra Sør i Oslo høsten 2019, selv om den fikk premiere i 2020. Parasite fikk dermed en plassering på 2019-listen).

Det har vært et meget pussig kinofilmår. I 2019 fikk vi en ny film som overtok box office-tronen. Avengers: Endgame omsatte for cirka 2,8 milliarder dollar på verdensbasis. En rekord som Avatar hadde i nesten et tiår. Store kinofilmer som har samlet ufattelige mengder publikummere har vi ikke hatt i 2020.

Den mest innbringende filmen på verdensbasis i 2020 er verken en superheltfilm eller en annen form for storfilm fra USA. Det er den kinesiske The Eight Hundred. Den ble kinolansert i Norge i desember 2020.

Dette var et særdeles uvanlig år, som har allerede fått innvirkninger i både filmene som enten ble vist på kino, havnet på strømmetjenestene eller flyttet til senere tid. Men det har også vært et år som vil stå i fremtidige filmhistoriebøker. På godt og vondt. Det betyr derimot ikke at filmåret har vært svakt. Det er de mindre filmene som har fått skinne i år. Her er femten gode tips til filmer som kom ut i 2020.

Heder og ære

Ikke alle kom med på listen. Enten det var Polens Oscar-nominerte Corpus Christi (som ble først vist på Kosmorama internasjonale filmfestival i Trondheim før den rullet ut på kinoene i mai, kort tid etter at gjenåpningen), Chadwicks Bosemans strålende skuespill i Ma Rainey’s Black Bottom, Netflix-kontroversen Cuties (Mignonnes), Riz Ahmeds fantastiske prestasjon i Sound of Metal eller The King of Staten Island. Alle gode filmer, men som falt ut av tronen. Her er to filmer som får heder og ære:

Tenet

Tenet var kanarifuglen i minesjakten. Storfilmen som alle studioene holdt et øye med, da det var en av de eneste gigantfilmene som ikke rikket seg fra juli-premieredatoen sin. Så sent som i juni ble filmen flyttet. Etter litt fram og tilbake kom Tenet ut på kinoer (der det var åpent) i slutten av august 2020. Forståelig nok, så satte pandemien en brems for filmens box-office, som ikke kunne måle seg med Christopher Nolans tidligere filmer. Tenet var derimot verdt kinobesøket. En film som er verdt det store lerretet. Og nå som filmen er ute som leie- og kjøpefilm (også som 4K UHD-fysisk plate), er det ikke noe du bør se med mobiltelefonen din. Her er det hjemmekinoanlegg, god sofa og stor TV som gjelder! Nolans evige fascinasjon av tid, ikke-lineær narrativ og Bond-inspirert action kommer til skue i en heseblesende spenningsfilm. Det er den mest Nolan-aktige filmen han har kommet ut med. Både på godt og vondt. Hans sterke sider er gjennomført til punkt og prikke, med stødig kontroll på praktiske effekter, interessante idéer, kinematografi, score og actionsekvenser. Hans svake sider er også veldig fremtredende. Den overdramatiske eksposisjonen av dialog (som druknes i lydmiksen), hvordan han skriver replikkene, hans klisjéfylte karakterer og hvor lite emosjonell tilknytning vi har til dem. Det er derfor den ikke kommer med de femten beste for 2020.

Borat: Subsequent Moviefilm

Året bød på noen overraskelser og før vi visste ordet av det, så kom det en oppfølger til Borat. Den faller ikke tilbake på den samme strukturen og vitsene fra forgjengeren, men klarer å utforske denne karakteren og komedien videre på nye måter. I denne filmen reiser han til USA igjen, men uten å vite det, så har hans datter greid å følge etter ham. Karakteren får enda flere dimensjoner gjennom far-datter-forholdet. Det er en ekstremt solid oppfølger som gir ny kritikk til amerikansk kultur, pandemien og presidentvalget. Maria Bakalova får mye awards-buzz i disse dager, og det er ikke så rart. Hun stråler i denne filmen! Uten henne, så hadde dette vært en meningsløs oppfølger, som hadde tråkket i de samme fotsporene til originalen. Min kritikk er at den vil ikke få like stor gjensynsglede som originalen har. Det store fokuset på pandemien, Donald Trump og amerikansk politikk (særlig i forskjellene mellom republikanerne og demokratene), gjør at denne filmen kommer nok til å føles datert allerede om et par år, som om den kun eksisterer for å se i 2020.

Nå over til de femten beste.

15. Feels Good Man

Feels Good Man er en film som gled rett inn i strømmeverdenen (Den finnes blant annet på Filmoteket). Det som er forfriskende i denne filmen er hvordan filmskaperne forstår seg på meme-kulturen. Animasjonen og dokumentarstilen blandes på en helt fantastisk og morsom måte. Det er enorme mengder arbeid som står bak slike glidende overganger og engasjerende tempo. Feels Good Man handler om frosken Pepe. Gjennom en fengslende historie gir den et detaljert perspektiv på både en tegnet figur, den rasistiske forestillingen om Hvit makt, nettstedet 4chan og en uskyldig illustratør som er blitt fanget i dette virvaret. Det går til og med så langt at en uskyldig tegnet figur blir til og med brukt i presidentvalget 2016. Feels Good Man gir deg både en festlig filmopplevelse og en dokumentasjon av noe sært.

 

14. Mank

Jeg hadde skyhøye forventninger til denne filmen, så den landet ikke blant de ti beste, men på en solid 14. plass. Oppskriften lyder som en fabelaktig dessert. Gary Oldman har hovedrollen i en film av David Fincher, som endelig har tatt tilbake registolen etter seks år med pause fra spillefilmene. Nå er han tilbake for å fortelle historien om manusforfatteren bak klassikeren Citizen Kane. I motsetning til de andre Fincher-filmene, så borer ikke denne inn i minnene mine like mye som The Social Network eller Gone Girl. Amanda Seyfried skinner i rollen som Marion Davies og rent teknisk er filmen helt nydelig. Jeg har heller ingenting å utsette på Oldman i rollen som den alkoholiserte Herman J. Mankiewicz. Trent Reznor og Atticus Ross‘ musikk er noe helt annet enn det de har gjort før. Det elektroniske blir byttet ut med jazz og storbandsmusikk, som setter farge på denne svarthvittfilmen.

13. Soul

Pixar vrir om tårekanalene igjen i deres nyeste film. Joe Gardner (Jamie Foxx) jobber som musikklærer. En dag får han en spillejobb han har drømt om siden han var liten. Den dagen han skal spille, faller han ned i kloakken og han sjel er på vei mot Det Store Utenfor. Han er ikke klar for å dø, så han forviller seg i Det Store Før, hvor han møter andre sjeler som snart skal begi seg ut mot livet på jorda. Han har et race mot tiden for å rekke tilbake til sin egen kropp og til spillejobben som er senere på kvelden. Pixar har lekt med en del eksistensielle temaer i filmene sine. Jeg synes utforskingen av døden i Coco var meget voksent. Her er hele premisset bygget rundt spørsmål rundt døden og meningen ved livet. Det virker som om dette er en animasjonsfilm for voksne, men filmen makter å appellere til alle målgruper. Soul er nok et fantastisk verk i porteføljen deres. Den er tårevåt, original og lærer oss om å sette pris på de små tingene i livet.

12. Om det uendelige (Om det oändliga)

Det finnes ikke noe annet produksjonsdesign som likner på Roy Anderssons filmer. Det er virkelig noe helt eget. Den får frem det skjøre, banale og tragikomiske i mennesket. Slik som hans tidligere filmer, er Om det uendelige en sekvensbasert studie av det miserable mennesket. Tagningene er kalde og sterile, uten bevegelser, og viser kontrasten mellom det åpenbart falske og det naturalistiske. Det er en deprimerende refleksjon av livet. Denne filosofiske filmen fikk mye oppmerksomhet i 2019 og fikk omsider premiere her til lands i oktober. Hvis man ikke er så interessert i så lumske temaer, er det visuelle noe særegent og verdt å oppleve.

11. Uncut Gems

Dette er den rake motsetningen fra Om det uendelige. En film som setter pulsen i halsen og lar svettedråpene dryppe ned nesen. Adam Sandlers gjøre en karriereprestasjon i denne filmen. Til og med bedre enn hans dramatiske rolle i Paul Thomas Andersons Punch-Drunk Love. I Uncut Gems spiller han en juveler i New York. Han selger diverse edelstener til sin farlige krets, samtidig som han har en spillegalskap ute av styr. Det er en ufyselig kokainkavalkade med torpedoer, basket og lånehaier. Safdie-brødrene har kommet med nok et mesterverk. Den vrir om magesekken din gjennom hele filmen. Dette er angst på film!

10. Da 5 Bloods

Paul, Otis, Eddie og Melvin er fire veteraner fra Vietnam-krigen som returnerer til Ho Chi Minh-byen. De er på jakt etter åstedet hvor deres troppsleder døde. Under krigen greide de å lokalisere en rekke gullbarer, som de gjemte, så de kunne hente det senere. Nå er tiden inne for å hente det gjemte gullet. Da 5 Bloods er regissert av Spike Lee, og jeg forstår at filmen kan ha problemer med å nå alle. Den oser med merkverdige og stilistiske grep Lee har hatt tidligere i karrieren, som hindrer filmen fra å være like konvensjonell som plottet tilsier. Jeg digger det! Man ser veldig tydelig at Lee har en stor lidenskap for denne historien, og den lidenskapen overføres til hans solide regi. Lee har også hatt en humpete karriere, men både BlackKklansman og denne er to filmer som virkelig havner høyt i hans filmografi. Den kommer med nervepirrende sekvenser og en karriereprestasjon av Delroy Lindo (som kan lukte på en Oscar-nominasjon på nyåret).

9. The Trial of the Chicago 7

Aaron Sorkin er mest kjent for hans dialogscener med snert og tempo, men i nyere tid har han prøvd seg i registolen. Resultatet er The Trial of Chicago 7 på Netflix. Du føler at du kanskje har sett alt som er av rettsalsdramaer, men Sorkin greier å skape en dialogdrevet beist av en film ut av en sak jeg hadde ingen forkunnskaper om. Han gir oss et festlig galleri av skuespillere. Eddie Redmayne med amerikansk aksent. Sacha Baron-Cohen i en ufattelig god dramarolle (i et år hvor Borat er på alle lepper igjen). Joseph Gordon-Levitt er tilbake, etter noen år unna storfilmene. Men den mest fryktinngytende rollen går sannsynligvis til Frank Langella som dommeren, som gjør at man nesten har lyst til å kaste fjernkontrollen på TVen grunnet hans personlighet. Det at det finnes mennesker som han, gjør meg trist, og denne filmen belyser lov, orden og kaos i USA. Her er det mye følelser på spill, som genuint framstilles av et cast med enormt kjemi. Årets ensemblefilm!

8. 1917

1917 var en av storfavorittene under årets Oscar-utdeling. Roger Deakins som fotograf i det som ble til en simulert entagningsfilm under første verdenskrig. Det er filmer som 1917 som har fått meg til å savne opplevelsen av å gå på kino i år. Vi har ikke hatt en IMAX-kino lenge her i Norge, så det er ikke mye konkurranse, men den filmen troner som en av de beste IMAX-opplevelsene undertegnede har hatt. Plottet er enkelt. To soldater må krysse fiendens område for å levere beskjed til en tropp, for å forhindre at 1600 soldater går rett inn i en felle. Her er det filmopplevelsen som trumfer filmens andre elementer. Den tekniske gjennomføringen er alfa omega. Trengte denne filmen å være i en simulert tagning, slik som Birdman? Nei, kanskje ikke. Det kan debatteres. Men det gav en nervepirrende opplevelse som gjorde at man ble kastet ned i skyttergravene og krøp gjennom gjørmen sammen med karakterene. En liknende følelse kunne man se i entagningsfilmen Victoria, som tar for seg et bankran. Det er en annerledes spenningsfølelse av å ha en lang tagning i en actionsekvens (i motsetning til mange klipp) og dette greide 1917 til punkt og prikke.

7. Lyset fra Sjokoladefabrikken

Den korteste filmen (65 minutter) på denne lista, men den mest interessante norske filmen i år. Det er en novellefilm, som er del opp i fem samtaler, og tar for seg noen venninner som møtes for å lage en sang i forbindelse med et bryllup. Ingrid har spurt Maria, som har takket ja til prosjektet. Det viser seg å være litt vanskelig, særlig når andre temaer dukker opp. Verket er som en symfoni i strukturen sin, men det er en samklang i dialog og ikke noter. Det er et eller annet magisk som skjer i dialogen til regissør og manusforfatter Dag Johan Haugerud. Det er ikke bare realismen i skuespillet, men pausene og setningstrukturen. Filmen er en dans mellom mange temaer, uten å være påtvunget, klisjéfull eller overflatisk. Du blir tatt med til lett humor, men også dypt eksistensielle spørsmål. Du blir tatt med til dårlig samvittighet, men også egoisme. Haugerud tar ting på kornet på en måte jeg ikke ser så ofte i norsk film.

6. Monos

Monos ble først vist på Bergens internasjonale filmfestival i 2019, men da undertegnede ikke fikk reist til andre delen av landet, kommer denne filmen på årets liste. Etter å ha hoppet fra filmfestival til filmfestival fikk den kinopremiere på nyåret i 2020. Denne filmen følger perspektivet fra noen barn i et guffent myrlandskap. I et sted bak fjellene i Sør-Amerika. Dette er som en fusjon av romanene Lord of the Flies og Heart of Darkness, i en brutal studie av konflikt. Barna i denne filmen (åtte totalt) passer på en amerikansk fange og en melkeku. Jevnlig mottar de instruksjoner fra en dunkel organisasjon i denne nervepirrende situasjonen. Mica Levis hypnotiske musikkspor, strålende kinematografi og regien til Alejandro Lendes griper virkelig tak i deg. Han får frem noe eventyrlig og fantasifullt, samtidig som han trekker frem det absurde i krig.

5. Bacurau

Bacurau kom ikke på norske kinoer i år, men ble en stor snakkis både på festivalene i 2019 og da den ble utgitt som strømmefilm i år. Filmen The Hunt kom også ut i år, men den manglet en del spør du meg. Bacurau er alt det The Hunt prøvde på, bare spissere og nyansert. Dette er en eksplosiv thriller! Bacurau er en knøttliten landsby i Brasil. Befolkningen der har nettopp begravet en av deres eldre og mest kjære innbyggere. Kort tid etter begynner en del mystiske ting å skje. Bacurau forsvinner fra Google Maps og noen underfundige mennesker ankommer landsbyen. Resten er neglbitende spenning med blod og gørr! Filmen er Tarantino og Sergio Leone kastet inn i City of God. Man er på en vill reise, uten å ane hvor filmen fører deg videre.

4. Et glass til (Druk)

Kombinasjonen mellom Thomas Vinterbergs regi og Mads Mikkelsens skuespillerprestasjon ble til magi i Jagten (2012). Nå er Mikkelsen hovedrollen i en ny film av Vinterberg, i nok en strålende prestasjon. I denne spiller han en tørr lærer som sliter med å nå ut til elevene. Karakterene deres er heller ikke noe å skryte av. En kveld treffer han tre av hans kollegaer (som også underviser) og en legger fram en teori om at mennesket er født med en halv promille for lite. De setter opp et system. Ikke noe alkohol etter klokken åtte på kvelden og heller ikke noe i helgene, men kun en halv promille under arbeidstiden. Filmen blir både et morsomt og tragisk blikk på alkohol og dansk drikkekultur. Filmen er ingen moralpreken. Den viser svart på hvitt hvordan alkohol kan føles som både løsningen og problemet.

3. The Lighthouse

Det er nesten skammelig at det tok så lang tid for at denne Cannes-elsklingen fra 2019 fikk premiere i Norge (24. januar). The Lighthouse finner sted på slutten av 1800-tallet og handler om isolasjonen på New England-fyrtårnet hvor fyrvokterne Thomas Wake (Willem Dafoe) og Ephraim Wilson (Robert Pattinson) jobber. I denne filmen utforsker vi forholdet mellom disse to individene og bekjenner om legender og myter når en stor storm er på vei mot øya. Bilderammen er 1.19:1, som var et bildeformat mest brukt på slutten av 1920-tallet. The Lighthouse er  i tillegg skutt i svart-hvitt, som gir den en unik og visuelt slående bildegalleri, som er tatt rett ut fra den tyske ekspresjonismen under stumfilmtiden. Regissør Robert Eggers og kinematograf Jarin Blaschke fikk til og med tak i noen gamle kameralinser (så gamle som 1912), som er tatt i bruk i produksjonen. Resultatet er en trollbindende opplevelse.

2. A Hidden Life

Terrence Malick har vært noe rotete siden mesterverket The Tree of Life, som kom ut for nesten ti år siden. A Hidden Life, som kom til norske kinoer i januar, er en hjemkomst til hans regimagi. Noen filmer har et kamera som fungerer som en «flue på veggen», men for ham er det som «en ånd på gulvet», og i de forrige filmene hans (To the Wonder, Knight of Cups og To the Wonder) kan det bli litt for mye (samt fortellerstemmen), men her traff han en mye mer behagelig balanse. I denne filmen klarer han å fortelle en hjerteskjærende historie om pasifisme- om en far som nekter å sverge en ed til Hitler og lever et landlig liv med sin sjelefrende og to døtre. De religiøse elementene som ligger over andre verdenskrig bidrar til den nydelige og sanselige filmopplevelsen.

1. I’m Thinking of Ending Things

Charlie Kaufman som auteur er en stemme som virkelig snakker til meg, og særlig minnet meg om det lengste og tristeste albumet jeg har hørt: Everywhere at the End of Time, som er en seks og en halv time lang simulering av alderdom og demens. Å beskrive plottet er litt meningsløst, men på overflaten er dette historien om et kjærestepar som er på en biltur på vei til svigerforeldrene. I’m Thinking of Ending Things har ikke en konvensjonell filmstruktur. Denne filmen gir oss glimt av ens liv. Som et menneske på vei mot døden, som oppkonstruerer minner om livet sitt med både virkelige og fiktive elementer. Det er en oppfinnsom måte denne filmen også leker med hovedpersonen. Er disse karakterene i filmen ekte eller ei? Hvilke rom representerer underbevisstheten? Er det hovedkarakteren som setter seg inn i fantasier? Dette er Kaufmans mest drømmeaktige (nesten David Lynch-aktige) verk. Det er en perfekt, deprimerende, underfundig og melankolsk film, som passer godt med 2020 som et år. Kaufman har virkelig gitt oss en impresjonistisk refleksjon over livet og fylt det med ambisjoner, anger og snodige forhold.