
For femten år siden kom det ut det som for denne skribenten kanskje er den vakreste filmen jeg kjenner til, Guillermo del Toros Pan’s Labyrinth.
Vi befinner oss i fascismens Spania. Året er 1944 og det er fem år siden den spanske borgerkrigen fant sted. Filmens hovedrolle er den unge jenta Ofelia, spilt av Ivana Baquero. Til nå har det kun vært henne og hennes mor Carmen (Ariadna Gil), men moren har funnet seg en ny mann og er nå blitt gravid. Barnefaren Kaptein Vidal (Sergi López), er dog alt annet enn en god stefar, men er heller en forferdelig og brutal leder.

Filmens handling utspiller seg i fascismens Spania i 1944 – fem år etter den spanske borgerkrigen.
Pan’s Labyrinth er på mange måter et brutalt eventyr, men blir også enda vakrere mot den mørke og brutale virkeligheten Ofelia må leve i. I fortellingen finnes det nemlig en annen verden, selveste dødsriket. Moanna, datter av dødsrikets konge og dronning, besøker en dag menneskeverden. Hun blendes av sollyset og minnet hennes forsvinner. Kongen er sterk i sin tro om at hans datter en gang vil vende tilbake og bygger derfor en labyrint som fungerer som vei tilbake til der hun hører hjemme.
At hovedrollen skal vende tilbake til dødsriket er i seg selv et dystert utgangspunkt, men det er virkeligheten som gjør dødsriket til et bedre, vakrere og mer tilhørende plass for Ofelia. For i hennes nye stefars hjem har ikke Ofelia noen plass. Vidal ønsker seg kun en sønn, og Ofelia er en brysom last som kom med hennes mors graviditet. I det den virkelige verden utstøter Ofelia mer og mer, finner Ofelia en helt annen verden å delta i. En spennende verden med feer, fauner, oppdrag og fristelser.

Mystiske monstre trigger en ung jentes nysgjerrighet i Pan’s Labyrinth.
Guillermo del Toro er en utrolig spennende filmskaper som kan jobbe med store generiske blockbustere, men som også utfolder seg på et annerledes vis enn andre når han får friere tøyler. Spesielt med barn i hovedrollen er han god, og han klarer å hente ut både det magiske og det skumle med barn i sentrale roller. Del Toro jobber også med mange forskjellige sjangre; skrekk, superhelt, science fiction og drama. Men det er kanskje denne friheten som gjør hans fantasifilmer til noe enda mer spektakulært. For fantasi har han.
Har du muligheten så anbefales det også å se bakom skapelsen av Pan’s Labyrinth. Del Toro hadde en veldig spesifikk visjon for hvordan denne filmen skulle bli seende ut. Filmen hadde vært planlagt i fantasien til del Toro siden 1993. Det var da han begynte å alltid ha med seg sin notatbok. Han tegnet ned bilder og skrev ned ideer, og var sterkt inspirert av skrekken som lurer i filmen. For faktum er at Ofelias liv stadig er truet enten hun befinner seg i vår verden med krig og stefaren, eller i fantasiens verden med livstruende oppgaver som må gjennomføres.
I Pan’s Labyrinth jobbet han sammen med Guillermo Navarro som ledet filmens kinematografi. De to har jobbet sammen siden Del Toros første langfilm Cronos (1993). Det virker som om det Del Toro har designet i sitt eget magiske sinn, klarer Navarro å bringe til skjermen. Dette samarbeidet er nok den store grunnen til at Pan’s Labyrinth og Navarro vant Oscar for beste kinematografi. Denne skribenten er også enig, dette er en utrolig vakker film, uten å på noen måte være filtrert gjennom dagens illusjon av hva vakkert er.
Pan’s Labyrinth er noe annet enn mange andre filmer. Kanskje noen oppfatter den som rar eller merkelig. Selv oppfatter jeg den som et mesterverk av del Toro. Han er denne skribentens absolutte favorittregissør, nettopp fordi han tenker annerledes enn andre. Han skaper en film ut ifra ingenting og i fantasi skal man i praksis skape et helt nytt univers. Han er en regissør og en filmskaper som alltid har fokus på det visuelle, og selv om han ikke er en films regissør alltid vil du stort sett kunne se visuelle grep som går igjen i filmene han er med på å skape.
Har du sett Pan’s Labyrinth tidligere og ikke likt den, sett deg ned å se den igjen. Dette er en film som bare blir bedre og bedre, og ikke kommer til å gå ut på dato på noe vis. Er du som denne skribenten og elsker denne filmen, har du helt sikkert sett den mange ganger og vi kan være enige om at vi gjerne ser den igjen … og igjen … og igjen.
Artikkelen er opprinnelig publisert i KINOMAGASINET nr. 2-2021, som kan leses her (krever abonnement).
Facebook
RSS