En skrekkelig interessant samtale med André Øvredal

Guillermo del Toro (t.v.) og André Øverdahl.

Når André Øvredal nå er aktuell med Scary Stories to Tell in the Dark er han uten tvil i sitt rette element.

Det er nemlig ikke vanskelig å forstå at André Øvredal har et stort hjerte for skrekkfilm.

André Øvredals skrekkfilmfavoritter? Blant annet Poltergeist (Tobe Hooper, 1982), Drag me to Hell (Sam Raimi, 2009) og The Ring (Gore Verbinski, 2003).

I 2016 hadde Øvredal regi på skrekkfilmen The Autopsy of Jane Doe som ble godt mottatt av kritikere, men kanskje enda viktigere; av sjangerentusiaster. En annen av hans filmer, den norske spillefilmdebuten fra 2010 – Trolljegeren – befant seg også i et univers krydret med både humor og skrekkfilm-elementer.

Scary Stories to Tell in the Dark er en adapasjon av de amerikanske ungdomsbøkene med samme navn. Bøkene ble utgitt i tidsrommet 1981–1991 og har en solid fanskare i USA og Canada. Det er bekreftet at hele fire historier fra bøkene er med i filmatiseringen, samt en god del referanser, som trolig vil tilfredsstille fansen. Øvredal forteller at de har valgt ut de historiene som er favorittene blant fans, videre påpeker han at det slettes ikke bare dreier seg om nostalgiske fans fra bøkenes tid.

– Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått entusiastiske kommentarer fra ungdommer som kjenner til bøkene, dette er altså ungdommer på rundt tjue år med veldig god kjennskap til historiene.

Øvredal selv kjente ikke til bøkene før produksjonen, de er ikke oversatt til norsk og han er nok ikke alene blant det europeiske publikummet. Det tok likevel ikke lang tid før han hadde satt seg inn i Alvin Schwartz og illustratør Stephen Gammell sitt univers. 

– Historiene er morsomme, spennende og underholdene, ikke minst er illustrasjonene rett og slett fryktinngytende.

Tegningene har hatt stor innflytelse på arbeidet med figurene i filmen. Øvredal forteller KINOMAGASINET at det var viktig å være tro til bøkenes visuelle minne, men likevel skape en film som sto på egne ben. En stor del av å skape et delvis gjenkjennelig univers har ligget i bruk av praktiske effekter, med kun digitale finjusteringer. Avanserte praktiske effekter og kostymer var helt nødvendig for å sette den riktige tonen. Dette er likevel ikke en vond skrekkfilm, Øvredal ønsket å skape en eventyrlig og hjertevarm grøsser.

– Dette er ingen barnegrøsser, men det er heller ingen vond film. Det er en ungdomsfilm, men også en voksenfilm. Den skal være like underholdende for de som ikke har lest bøkene som for de som har lest dem.

Det er ikke nytt territorium for Øvredal å adaptere litterære eventyr, heller ikke å måtte forholde seg til fantastiske illustrasjoner. I arbeidet med Trolljegeren (2010) fikk han den store oppgaven av å bringe kjære folkeeventyr til live på kinolerretet, en oppgave han mestret med glans. KINOMAGASINET er slettes ikke overrasket over at det var nettopp denne lekenheten, men samtidig respekten ovenfor originalmaterialet, som sørget for at Scary Stories to Tell in the Dark havnet i Øvredals hender. Skaperne har altså måtte forholde seg til to målgrupper og begge har vært like viktige for produksjonen: Et nytt og ungt publikum samt de eldre voksne som har lest bøkene. Sistnevnte har han jobbet særdeles tett med, i form av produsent Guillermo del Toro, en hardbarket fan av bøkene og ikke minst Gammels illustrasjoner. Den anerkjente produsenten har likevel gitt vår landsmann nærmest frie tøyler, et samarbeid Øvredal virkelig verdsetter.

– Det var en stor opplevelse å jobbe med Guillermo. The Shape of Water er en av de fineste filmene som er laget i nyere tid. Guillermo var involvert på alle plan, men sørget for at dette var min film. Jeg har aldri jobbet med noen med så god oversikt og øye for detaljer, med evnen til å skape sitt helt egne univers.

Anmeldelse: The Shape of Water

Øvredal er godt kjent med Del Toros tidligere univers og trekker frem nærmest alle filmene i hans repertoar. Felles for mange av disse filmene er et fokus på barn og ungdom og deres opplevelse av turbulente omgivelser i form av for eksempel krig.

– Scary Stories to Tell in the Dark er en slags «coming-of-age»-film. Den foregår i 1968, et turbulent år, som setter sitt preg på filmen og dens hovedkarakterer. Denne tidsepoken bidrar også til å gi filmens visuelle utrykk noe unikt.

Dette intervjuet ble opprinnelig publisert i den trykte utgaven av KINOMAGASINET.

Les KINOMAGASINETs anmeldelse av filmen her:

Anmeldelse: Scary Stories to Tell in the Dark