En kinosjefs dom over Passengers

Aurora (Jennifer Lawrence og Jim (Chris Pratt) i Passengers.

Passengers føyer seg pent inn i de siste årenes science fiction-trend, mener kinosjef Jørgen Søderberg Jansen. I dette leserinnlegget redegjør han for sine meninger om filmen og den anviste trenden.

I likhet med Gravity, Interstellar og The Martian er Passengers en film hvor du har noen wow-opplevelser og trenger litt tid på å komme tilbake til landjorden når du forlater kinosalen.

Samtidig skiller Passengers seg ut med en vri som gjør litt vondt (og som har skremt noen anmeldere) og mer rom (advarsel: ordspill!) for kjærlighet enn de andre, mens Michael Sheen bringer inn litt humor i en herlig birolle.

Noe annet som Gravity, Interstellar, The Martian og Passengers har felles er at alle fire handler om folk som er ekstremt ensomme i vanskelige omgivelser, mens de bør sees under helt omvendte omstendigheter: Alle er storslåtte filmer som er skapt for å oppleves sammen med mange andre på det store kinolerretet!

Slik jeg ser dette er dette en del av en fin trend vi har sett fra Hollywood i fire år nå.

Science fiction-filmer med store budsjetter og imponerende effekter, som både appellerer til «popcorn-publikummet» som vil se store blockbustere, og det voksne drama-publikummet.

Popcorn møter Oscar i verdensrommet!

Det startet med Gravity, så fulgte Interstellar og The Martian, og Passengers er bidraget fra 2016-filmmenyen.

Høye besøkstall og mange Oscarnominasjoner hører ikke alltid sammen, men noen filmer klarer å kombinere det.

Blockbusterne får ofte sin andel av «tekniske» Oscarnominasjoner, som lyd- og effekt-kategoriene, men de siste årenes storslåtte sci-fi-filmer har også fått nominasjoner i de «store» kategoriene. Det henger selvfølgelig sammen med at de har hatt både store skuespillere og kjente regissører.

Alfonso Cuarón hadde gjort både Shakespeare og Harry Potter før han fikk regissere superstjernene George Clooney og Sandra Bullock i Gravity.

Christopher Nolan kom fra tre Batman-filmer og Inception da han regisserte Interstellar med Matthew McConaughey, Anne Hathaway og Jessica Chastain.

Ridley Scott viste at han fortsatt er på topp med The Martian, med Matt Damon, Jessica Chastain (igjen) og Aksel Hennie. (Vi må jo ta med Aksel, selv om vi nesten bare ser Matt Damon i filmen.)

I år er det en norsk regissør som har fått levere Det Store Science Fiction Dramaet.

Morten Tyldums forrige film var Oscarvinneren The Imitation Game, og også hans største norske film Hodejegerne gjorde suksess i utlandet, så det er ikke overraskende at han har fått leke med store budsjetter og store stjerner.

Chris Pratt er en av Hollywoods hotteste etter Guardians of the Galaxy og Jurassic World, og snart er han klar igjen i Guardians of the Galaxy Vol. 2. Oscarvinner Jennifer Lawrence har en fantastisk CV med The Hunger Games-filmene, X-Men-filmene, Joy, American Hustle, Silver Linings Playbook og Winter’s Bone. Hun blander store franchiser, Oscarfillmer og independent-filmer uten problemer.

Passengers har fått en mer blandet mottagelse enn de tre siste store sci-fi-dramaene. Det kan nok skyldes at filmen er litt mer «europeisk» enn de tre foregående.

Felles for Matt Damon i The Martian, Matthew McConaughey i Interstellar og Sandra Bullock i Gravity er at vi vet helt klart hvem vi heier på, og vi håper de skal komme seg trygt hjem mot alle odds. Interstellar har riktignok litt flere vendinger og overraskelser, men vi har en helt som skal hjem i alle tre.

Her skal man være forsiktige med å røpe filmens handling, men la oss i hvert fall si at hvem som er helten i Passengers er mer uklart, man vet ikke nødvendigvis hvem man skal heie på her.

Det er mange likheter også, nok en gang er det et begrenset antall mennesker i en fortvilet situasjon i verdensrommet, med lave odds for å komme hjem i live.

Passengers kan nok sies å være nærmere Interstellar enn Gravity og The Martian, de to sistnevnte har et «enklere» plott, selv om alle er store filmopplevelser.