En elegi for filmkritikken 2.0

Anne Gjelsvik er professor i filmvitenskap ved Institutt for kunst og medievitenskap NTNU (Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet). Foto: John Berge, KINOMAGASINET.no ©

BERGEN: – Inntrykket jeg får av studentene mine er at det ikke er så viktig med filmkritikk. Kanskje vi rett og slett ikke trenger det.

Professor Anne Gjelsvik ved NTNU kan mer om norsk filmkritikk enn de fleste her til lands.

Hun innledet dag to under Filmkonvent for filmformidling, med tittelen «En elegi for filmkritikken 2.0» – en oppdatering av en bekymringsmelding fra 2012.

Gjelsvik viste til historiske artikler fra både Norsk Filmblad og Aftenposten som både før andre verdenskrig og på 1960-tallet uttrykte bekymring for filmkritikken. Det er altså ikke noe nytt at noen er bekymret for akkurat tingenes tilstand innen feltet.

Og Gjelsvik har også erkjent at det ble ropt «ulv, ulv« for mange ganger, også i moderne tid. For filmkritikken døde ikke.

Anno 2019 blomstrer den kanskje mer enn noensinne, med blogger, videoblogger, uavhengige nettsteder og ikke minst brukeranmeldelser via IMBb.com, Rotten Tomatoes og all verdens Facebook-sider. Men hos massemediene har filmkritikken trangere kår og en hel generasjon av veteraner er enten avgått med pensjon eller døde.

Da Gjelsvik skrev 1.0 av sin elegi i 2012 var følelsen at det var større grunn til bekymring enn tidligere, og sju år siden er hun enda mer bekymret.

– Min konklusjon pr. i dag er at det ikke er noe tvil om at filmjournalistikken er truet av fanvideoer, blogger, en overflod på nettet, og manglende anmeldelser i store medier, sa Gjelsvik.

Hun mente at filmkulturstoffet siden 2012 har hatt sju magre år, hvor mange journalister har mistet jobben.

Gjelsvik sa at kinoene – til tross for fine tall og en bedre utvikling enn pessimistene forutså – har fått en betydelig degradert betydning for filmdistribusjon og filmopplevelse.

– Vi ser mer og mer her hjemme at vi snakker og skriver mer om mer om hva som er på Netflix og HBO og mindre om filmkunsten på kino. Det er mye lengre mellom mesterverk som The Wire og The West Wing enn hva podcaster og Facebook-innlegg skal ha oss til å tro. Samtalen om audiovisuelle medier har endret seg på kinokunstens bekostning, sa Gjelsvik.

Hun viste til et spesialnummer av filmklubbforbundets tidskrift, Z, for en tid tilbake som handlet om nettopp filmkritikk. Der skrev mange av kritikerne at de gjør det de gjør «fordi de elsker film». Et hovedaspekt fra Gjelsviks analyse av uttalelsene var at hun har inntrykk av at alle anmelderne «tar film på alvor».

– Og vi trenger filmkritikk fordi noen må ta filmen på alvor. Det betyr forskjellige ting: å se filmen på sine egne premisser, å yte filmen rettferdighet. Noen er mest opptatt av form, hvordan filmen er skapt og fungerer, mens andre er opptatta av innhold og betydning, og å plassere filmen i kontekst, i en filmhistorisk- og samfunnsmessig kontekst.

Anne Gjelsvik kom også inn på noe som opptar mange av filmtidskriftene for tiden, nemlig hvis Norsk filmintstitutt (NFI) kutter filmskriftstøtten. Dette skjer ikke for 2020, da NFI ga tidskriftene mulighet til å søke høsten 2019. Og hvis den «forsvinner», så skal den havne hos Norsk kulturråd, understreket NFIs representanter på konventet for filmformidling.

Gjelsvik påpekte at Wuxia er forsvunnet. (Det samme er den trykte utgaven av Cinema, tidligere bladet Film & Kino. Magasinet er nå nettbasert. Red. anm.)

– Siste nummer av Z handler om den norske kortfilmen, sa Gjelsvik og holdt frem magasinet.

– Hvor skal vi lese om disse filmene om Z er borte. Rushprint (nå kun nettbasert. Red. anm.) er et viktig organ for hele bransjen og for filmhistoriske ting. Montages har et prosjekt, kalt Analysen, jeg vil løfte frem. Dette er et viktig forum. Jeg er inhabil – fordi jeg er med selv – men meg og mange kolleger har bidratt til disse tidskriftene over tid. Vi som er ansatt i akademia, vi skal selvsagt undervise,men det viktigste er å skaffe forskningsmidler og pulisere i akademiske tidskrifter. Analysen gir verken penger ,prestisje eller poeng. Men vi får noe annet – følelsen av å bidra til noe viktig, sa Gjelsvik.

NTNU-professoren avrundet med sju punkter om hvorfor profesjonell filmkritikk fortsatt trengs:

• Fordi film er vår tids viktigste kulturuttrykk.

• Fordi filmkritikk gir mer en en Twitter-post:

• Fordi det finnes andre verdier enn penger.

• Fordi den nye, kommende NFI-direktøren bruker ord som «produkt», «kunde», «forbrukeradferd» og «konsum».

• Fordi nylig gikk 15.000 og så på Rambo: First Blood, mens 1.700 så mesterverket Barn. «Det er nesten så en får lyst grine blod selv,» sa Gjelsvik.

• Fordi filmkritikk kan fortelle om hva vi er opptatt av, hva slags verdier vi deler, hva som fascinerer og rører oss og er en del av historien om hvem vi er:

• Fordi det kan hjelpe oss å finne det vakre.

Etter Gjelsviks elegi fikk utvalgte filmkritikere selv komme til orde. (Reportasje kommer.)