Anmeldelse: Don’t Breathe

Don’t Breathe er en amerikansk skrekkfilm regissert av Fede Alvarez, som tidligere har laget nyinnspillingen av Evil Dead.

Don’t Breathe handler om tre unge venner som drømmer om å komme seg vekk fra deres ikke alltid perfekte liv i Detroit, og om å flytte til solrike California. Gruppens midtpunkt, Rocky, bor med sin mor som er alkoholiker og morens arbeidsløse kjæreste. Rocky har en liten søster som hun mener fortjener et bedre liv, og derfor er hun villig til å gjøre det meste for å få med seg lillesøsteren vekk fra det harde livet i Detroit.

En dag får Money, en av de to guttene i vennegjengen og Rockys kjæreste, vite om at det bor en eldre krigsveteran i et ellers tomt nabolag. Denne mannen skal visstnok ha en safe full av penger, og ryktene er at det kan være så mye som 300,000 dollar liggende gjemt i denne safen.

Den tredje i vennegjengen, Alex, har en far som jobber i et sikkerhetsselskap, og Alex har derfor muligheten til å bryte seg inn i andres hjem fordi han kan finne ut kodene til sikkerhetssystemene i hjemmene. Alex og Rocky er noe nølende, men etter å ha blitt overtalt av Money setter de tre ut for å rane den eldre mannen som viser seg å være blind.

Natten de bryter seg inn doper de ned den blinde mannens hund for å komme seg umerket inn i huset. De finner en dør med en stor lås på, og de antar at det er her pengene befinner seg. Money skyter låsen åpen med pistolen sin, som vekker den gamle mannen som sov når de brøt seg inn.

Som vi kan se i traileren, tar filmen en uventet vending for hovedkarakterene derifra, da den blinde, gamle mannen er av et uventet brutalt slag, og plutselig er Rocky og Alex stengt inne i en gal manns hus.

Filmen er en forfriskende sjangerfilm om et innbrudd som får stygge konsekvenser for alle de involverte. Don’t Breathe er vanvittig intens, og fra sekundet de tre unge vennene finner sin vei inn i huset starter et ellevilt spetakkel som holder taket på deg helt til siste slutt.

Regissør Alvarez og de fire skuespillerne benytter seg godt av enkle, men veldig effektive virkemidler. Musikken er veldig ekspressiv og veileder tilskueren gjennom de forskjellige følelsene som blir uttrykt. Kinematografien bærer preg av et lekent kamera, som leder oss gjennom det gamle, noe forfalte og ekle huset på en oversiktlig og frisk måte. Selve designet av huset, og spesielt kjelleren som karakterene etter hvert beveger seg ned i er også meget effektiv, og lys, eller rettere sagt, fraværet av lys, blir brukt til sin fulle effekt.

Skuespillerne gjør en god jobb. Rocky er midtpunktet her, og vi kan føle med henne basert på bakgrunnen hennes og vi forstår valgene hun tar. Jane Levy gjør en god jobb i å gjøre karakteren Rocky menneskelig. På den andre siden gjør Stephen Lang er veldig god jobb som den demoniske krigsveteranen som venter inne i huset.

Likevel blir det viet litt lite tid til karakterene her, og det kunne kanskje vært fint om vi fikk litt mer tid til å bli kjent med disse menneskene før selve innbruddet starter. Dette er dog flisespikkeri – filmen går rett på sak og er egentlig et slags stort klimaks fra veldig tidlig i filmen helt til siste slutt.

Don’t Breathe er en veldig voldelig og brutal film, men den er samtidig veldig psykisk nervepirrende. Det er veldig imponerende hvordan filmen nekter å slippe tak på intensiteten, og når man går ut av kinosalen føler man seg rett og slett sliten fordi filmen ikke har gitt deg noen pustepauser.