Den vanskelige tredjefilmen

Wendyeffekten har kinopremiere 11. september 2015. Foto: SF Norge.

Etter flere seriesuksesser (NAV, Etaten, Lilyhammer) og to filmer – Kong Curling (2011) og Jakten på Berlusconi (2014) – er regissør Ole Endresen klar for den vanskelige tredjefilmen.

Den heter Wendyeffekten og har kinopremiere 11. september 2015.

– Det ble mye styr rundt forrige film – Jakten på Berlusconi – og ingen stor kinosuksess. Hva er status nå?

– Heldigvis er jeg forbi den vanskelige andrefilmen. Nå over på den betraktelig enklere tredjefilmen! svarer Ole Endresen sprudlende.

– Men for å være ærlig så tror jeg tallene hadde mer med tiden vi er inne i enn noe annet. Det er kun et par norske filmer som har kommet etter har klart å komme seg særlig forbi 20.000 besøkende. Bunnen har ramlet ut av mellomsjiktet i norsk film, og det har skjedd i løpet av det siste året. Trist, men litt sant, ser det ut til. Men Wendyeffekten skal selvfølgelig snu det, sier han optimistisk.

Endresen er i samme sjanger som de to foregående filmene: lettbent, folkelig humor og et stjernelag av norske skuespillere. Vi nevner Linn Skåber, Morten Ramm, Christian Skolmen, Jon Øigarden, Kristofer Hivju, Nils Jørgen Kaalstad, Bjarte Tjøstheim, Jan Fares, Kåre Conradi, Hege Schøyen, Mariann Hole og Nicolaj Kopernikus.

Det er Skåber som har hovedrollen som sjarmbomben Wendy. Den eneste luksusprostituerte i bydelen Bøler i Oslo.

– Du har jo med deg «all-stars» denne gangen. Er det noen rollefigurer og tolkninger som vil overraske, tror du?

– Jeg tror og håper at Christian Skolmen vil falle i smak. Jeg synes han leverer til applaus her, må innrømme det. Mener også at Linn Skåber er en av Norges mest undervurderte skuespillere. Dama er rå både på og utenfor lerretet.

– Hvordan fikk du ideen til Wendyeffekten?

– Jeg begynte å leke med en tese om et slags norsk svar på Kypros. Altså en egen, uavhengig bydel med sin egen selvstyrte, svarte økonomi som fungerer perfekt på siden av hovedstadens hvite. Bøler var verdens skumleste sted da jeg vokste opp på Kolbotn. Var du bedt dit på fest dro du ikke alene, for å si det sånn. Jeg liker å tro at tiden har stått litt stille på Bøler. Noen topper i bydelen har forsøkt å freshe opp ryktet med Don Quixote som ikonisk samlende figur i senterlogo og som statue på torget, men sannheten er vel at de færreste på Bøler bryr seg. Så Donen, han står der alene, mer som et ikon for lovløshet, fordi ingen bryr seg. Fint å bygge fiksjon på i hvert fall. Så begynte jeg å leke med en slags komiversjon av Eirik Jensen, altså en poltimann som har operert så lenge i gråsonene at de er blitt hvite. Og omvendt. Christian Skolmen fikk oppgaven med å gestalte dette mennesket og jeg synes det kler ham godt. Han er også den eneste i filmen som anerkjenner Donen på torget. Han adopterer fiosofien til sin egen. «Et opplyst enevelde, med seg selv som hersker … »

– Hva var det mest utfordrende under innspillingen?

– Vi hadde en scene der vi skulle grave ned en av karakterene i jorda, så han ble helt borte. Det viste seg å ikke være spesielt enkelt. Jorda er alltid hardere enn det man tror, tiden er alltid knappere enn det man tror og slike ting. Og så skal jo alt være så forbasket gjennomklarert av HMS-ansvarlig og slikt. Jeg ble utålmodig og faktisk litt småamper under den scenen, må jeg innrømme. Til mitt forsvar hadde vi vridd døgnet på femte dagen og sovepillene hadde sluttet å virke!

– Tenker du målgruppe når du skriver et manus?

– Nei, da er det bare å gi opp. Skriver det jeg selv blir forført av, innenfor sjangere jeg selv liker.

– Hva gjør dere annerledes med lanseringen denne gang?

– Kjetil Omberg i Superfilm er på saken. En mann jeg har over middels troen på.

– Kan du tenke deg å lansere en film rett på VOD/digitalt?

– En kombinasjon av dette tror jeg absolutt er fremtiden, under en modell der VOD kan gi kinovisningene vind i seilene.

Saken er hentet fra KINOMAGASINET 5•2015. Les magasinet nedenfor!