Den opprinnelige morderklovnen

Joker i «Batman» nr. 1-1940.

Joker er blitt redefinert på film og TV nesten like ofte som hans nemesis, Batman. Men i tegneseriene har han vært den samme gjennom flere årtier. Eller har han egentlig det? Kan det til og med være flere av ham?

Joker debuterte i første nummer av Batman i 1940 (som for øvrig ikke er det første Batman-bladet; det var Detective Comics fra og med 1939).

Hvem som er opphavsmannen hans, er omdiskutert. Både Bob Kane og Jerry Robinson har prøvd å ta æren, men begge innrømmer forfatteren Bill Fingers medvirkning. Finger er mannen bak de fleste konseptene og bifigurene som gjorde Batman til Batman. Joker skulle egentlig dø på slutten av sin andre historie, men redaktøren la ned veto, fordi han mente at figuren var for bra til å bli avlivet. Og den holdningen har vedvart siden; Joker må overleve, og han må stadig rømme. Han er Batmans evige erkefiende, og kanskje tegneserieverdens mest ikoniske superskurk.

Ikke dermed slik å forstå at han alltid har vært den samme. På 40-tallet var han tilpasset noir-sjangeren, mystisk og farlig, men etter hvert som tegneserien ble mer ufarlig, ble Joker det også. Men på 70-tallet, da forfatterne søkte tilbake til Batmans røtter, passet Joker perfekt inn, og han ble den morderiske psykopaten vi kjenner ham som i dag.

Tilbake til originalen
«The Joker’s Five-Way Revenge» fra Batman #251 (1972) av Denny O’Neil og Neal Adams blir regnet som den historien som tilbakeførte Joker tilbake til sitt mørkere og mer psykotiske selv. På begynnelsen av historien får vi vite at Joker sverget hevn over eks-håndlangerne sine da han ble arrestert, og nå som han har rømt, akter han å gjennomføre dette hevntoktet. Historien etablerer hvor nådeløs Joker kan være, selv mot tidligere trofaste hjelpere, hvilken listig drapsmann han er, og i tillegg befester den figurens spesielle forhold til Batman: På et tidspunkt har han sjanse til å drepe den kappekledde hevneren, men lar være fordi han overrumplet ham ved flaks. Han er veldig bevisst på sin rolle som Batmans erkefiende, og vil ikke drepe ham hvis det ikke kan skje på en mest mulig storslagen måte.

Joker har en slags superkrefter; han har utviklet et usedvanlig sterkt immunforsvar og regenereingsevner, men det er ikke hans mest markante egenskaper. Grunnen til at han er så beryktet er hans kløkt, hans mangel på skrupler og hans totale uforutsigbarhet. Han er også en dyktig kjemiker, og hans mest beryktede hjemmelagde våpen er smilex-gassen, en giftig nervegass som forårsaker hysteriske latterutbrudd når den blir inhalert. Du kan alltid se når noen er døde av smilex-forgiftning fordi ansiktene deres har stivnet i et vanvittig glis.

Gåtefull fortid
Selv om Jokers kupp kan være lønnsomme, er det ikke først og fremst grådighet som motiverer ham, men mer et narsissistisk og sadistisk ønske om å gjøre seg til herre over liv og død for å vise hvor meningsløst livet er. Hans rykte som en sadistisk og psykotisk drapsmann gjør ham fryktet av alle. Superskurken Trickster sier det slik: «Når superskurker vil skremme hverandre, forteller de jokerhistorier.»

Ved siden av Yoda i Star Wars er det ingen figur hvis fortid er så bevisst diffus som Jokerens. Det finnes noen bakgrunnshistorier, men DC Comics har erklært at ingen av disse kan regnes som sannferdige. I albumet «The Killing Joke» (1988) av Alan Moore og Brian Bolland, sier hovedpersonen det slik selv: «Hvis jeg skal ha en fortid, vil jeg helst ha flere valgmuligheter!» Samme historien prøver faktisk å gi Jokeren en forhistorie – at han var en mislykket stand-upkomiker som ble involvert i et bankran – men antyder at han kanskje husker dette feil også. «The Killing Joke» er inspirert av historien «The Man Behind The Red Hood!» av Bill Finger fra 1951, der det viser seg at Joker opprinnelig var den maskerte tyven Red Hood. Men igjen, ikke regn dette som 100 % kanon.

For mye Joker?
Joker har i flere tiår vært en av tegneserieverdenens mest populære skurker (etter hver også film- og TV-verdenen). Det kan innvendes at han brukes for mye – Ikke bare er han den oftest tilbakevendende skurken i Batman-tegneserier, men også i DC Comics generelt (kanskje med unntak av den kosmiske tyrannen Darkseid). Han var grunnlegger av Injustice League, en gruppe av superskurker fra hele DC-universet, og i føljetongen «Emperor Joker» (2000) får han guddommelige krefter og bruker dem til å skape surrealistisk kaos over hele verden. I denne historien er det Supermann som må stoppe ham.

Sjokkfaktoren er også et problem. Joker er så amoralsk at det finnes ingen gitte grenser for hvor langt han kan gå. Barnemord er trivielt for ham. Han gir forfatterne frie tøyler til å sette sine mørkeste og mest makabre ideer ned på papiret, men når Joker-historiene så ofte fokuserer på hans grensesprengende brutalitet og sadisme, blir figuren mer overfladisk.

En kan også innvende at portretteringen av ham er inkonsistent, noe som virker uunngåelig når hundrevis av tegneserieforfattere og tegnere har jobbet med ham i årenes løp (i tillegg kommer portretteringene på film og tv), men akkurat dette har DC Comics nå bestemt seg for å gjøre noe med. Tegneserien med den megetsigende tittelen «Batman: Three Jokers» av Geoff Johns og Jason Fabok vil leserne blir presentert for den teorien at det finnes tre forskjellige Jokere!

 

Les anmeldelsen av filmen Joker (2018) her:

Anmeldelse: Joker