De lystige skurkene i Sherwood-skogen

Robin Hood-myten har vært en konstant kilde til nye fortolkninger blant filmskapere i over 100 år.

På begynnelsen av 70-tallet fikk den legendariske bueskyteren en aldri så liten renessanse med Disneys helaftens tegnefilm. Filmen, ganske enkelt kalt Robin Hood, ble lansert 8. november 1973 i hjemlandet USA. Det ble den til da mest suksessrike Disney-film på kino. Det var den 21. Disney helaftens tegnefilmen i rekken og den første studioet laget på «egenhånd», etter at Walt Disneys død.

Selv om enkelte kritikere mente at filmen i seg selv ikke brakte studioet videre så mye rent kunstnerisk, ble den en folkefavoritt fra dag én. Og for mange er filmen fortsatt en kjær favoritt. Den foreligger selvsagt på både Blu-ray, DVD og på Disney+.

Kjente elementer
Årsakene til vedvarende affeksjon for vår 50-årsjubilant, blant Disney-fans er nok mange, men foruten det kjente og kjære med Robin Hood-myten, var det klart at Disney her benyttet seg av en suksessformel de hadde lykkes med tidligere.

Spesielt likhetstrekkene med The Jungle Book (Jungelboken) var flere. Ikke så rart heller, da teamet bak filmen – under ledelse av regissør Wolfgang Reitherman – var de samme.

Stemmen til bjørnefiguren Little John ble utført av Phil Harris, akkurat som i The Jungle Book, og bjørnens personlighet var veldig lik forgjengeren i 1967-filmen. Prince Johns stødige rådgiver, slangen Hiss, ga også visse assosiasjoner til slangen Kaa fra forannevnte film, mens både gribber og elefanter hadde samme karaktertrekk som i The Jungle Book. Visstnok skal deler av andre animasjonssekvenser fra foregående filmer også ha blitt brukt i Robin Hood.

Lystig og mørkt
Filmen er både lett og lystig, men samtidig dristig og tidvis skummel – i alle fall for de aller minste. Når filmfortellingen er på sitt mørkeste ser det virkelig dystert ut for folkene i Nottingham. Hvordan skal Robin Hood klare å berge de fra elendigheten?

Å skulle fremstille den klassiske Robin Hood-figuren i alle sine fasetter, med å ta fra de rike og ti til de fattige, ble en utfordring for Disney-studioet. De måtte altså klare seg heretter uten grunnleggeren Walt Disney. Men de gjorde som Walt ville ha ønsket. De gjorde det lysere og lettere enn kildematerialet.

Walt Disney døde i 1966, men drømmen om å lage en Robin Hood-film hadde han hatt helt siden 30-tallet. Enn skjønt: opprinnelig var idéen å lage en film om reven Reynard. Dette ble etterhvert frafalt.

USA vs. Storbrittania
Det er hanen Alan-a-Dale som er filmens forteller. Han er noe så pussig som en country & western-artist i den britiske middelalderen, men av en eller annen merkelig grunn så fungerer det likevel.

I fokus står selvsagt vår helt, Robin Hood, som fremstilles som en snill og omtenksom rev. Han og bjørnen Little John er i denne versjonen av historien alene om å skaffe penger til de fattige innbyggerne i Nottingham. Vi ser ikke noe til de andre medhjelperne, som ofte er med i andre fortolkninger av myten. Den skjønne jomfru Marian drømmer om sin barndomskjæreste Robin, mens Prins John (mesterlig spilt av Peter Ustinov) desperat forsøker å fange den grønnkledde helten med en pil og bue-turnering som lokkemiddel. Broder Tuck er selvsagt også med, samt flere bedårende barnefigurer – som harer og en skilpadde.

I filmens sluttsekvenser skjer det et dristig natteangrep på slottet til Prins John, hvor Robin og Little John forsøker å redde Broder Tuck fra galgen neste morgen.

Hiss!
Filmens store fortrinn er og blir Sir Hiss, den ærgjerrige slangerådgiveren til Prince John, med originalstemme fra Terry Thomas.

Ollie Johnson, en av Disneys «nine old men» av animatører, forteller i boken «The Illusion of Life» at Hiss var smartere enn sin sjef, prinsen, og ikke likte vold – noe både prinsen og Sheriffen av Nottingham hadde en forkjærlighet for. Men herlig tegnefilmvold er stikkordet for Hiss’ opplevelser i filmen: han blir sittet og tråkket på, snurret rundt som en taustump titt og ofte, og endatil lukket inne i et ølfat. «Prince John nøt forholdet til Sir Hiss, siden det ga ham muligheten til å uttrykke seg på en måte få andre ville ha tolerert», forteller Johnson i boken.

Animatørene hentet faktisk inspirasjon til slangen Hiss hos ekte mennesker. Opp gjennom årene hadde mange forsøkt å innynde seg hos Walt Disney med en overdreven ydmykhet. Det i seg selv var et yndig skue og lett å hente ideer fra, fortalte animatøren Ollie Johnson. «Historien var mindre viktig enn karakterene i filmen», sa han videre. «Det var ingen ekte spenning i prinsens forsøk på å fange Robin.» Johson mente at jo flere desperate forsøk de utførte på å fange helten, ble de to sjefsskurkene i historien enda mer underholdende. Karakter med fysiske begrensninger kan være vanskelige å fremstille med menneskelige karaktertrekk, men i Hiss’ tilfelle ble løsningen enden av halen. Den kunne brukes som hånd til en rekke formål: å ta på seg brillene, skrive, holde et ark, en paraply osv.

Med blanke ark
Ollie Johnson nøt arbeidet sitt med Disney-tegnefilmene når han endelig skulle realisere alle ideene til alle filmskaperne. Han hadde lydsporet og musikken. Skissene var på plass. Nå skulle det tegnes: «Jeg må få publikum til å føle det jeg føler. Det er ikke ofte vi har en sympatisk skurk, som Hiss. Det gjør han annerledes og en rikere karakter. Jeg liker å tenke på hva han føler om Prins John. Jeg vet han ikke liker ham. Jeg synes ofte synd på Hiss og hans miserable tilværelse. Er det noe vi kan gjøre for å gi han noe mer selvrespekt, men så innser jeg at han er det han er, og at hans forhold til prinsen blir svakere om vi gjør Hiss til en sterkere personlighet. Det beste jeg kunne gjøre for ham var å la ham ha sine flyktige øyeblikk av lykke, disse øyeblikkene hvor hans verden var riktig. Dette er den delen som gjør animasjon til noe annet enn andre medier. Å kunne spille med følelsene til karakterene og vite at jeg kan få de til å le eller gråte eller bli veldig sinte, er å erfare animasjon på sitt beste. Det er vanskelig å forklare gleden jeg får ut av å se tegningene mine vise forandringene i uttrykk og følelser, på en måte som gir de den mystiske kvaliteten av liv.»

Tegnefilmlegenden Ollie Johnson elsket å få frem hva karakterene tenkte med ørsmå detaljer i tegningene sine.