Boken til eks-United Artist, eks-Paramount Pictures og eks-Columbia Pictures-president David Picker forteller både om hans triumfer og fiaskoer.
Pickers bok heter Musts, Maybes, and Nevers: A Book About the Movies.
David Picker er blant annet kjent for James Bond-serien. Han signerte også Beatles i A Hard Day’s Night før de ble store i USA, oppdaget Steve Martin og Woody Allen som standupkomikere og fikk de i gang med filmer, osv.
Da Albert R. «Cubby» Broccoli og Harry Saltzman fikk nei fra Columbia besøkte de United Artists. Picker ga de grønt lys for Dr. No (1962).
– Min visjon for filmen og deres visjon var helt identisk. Alle ble rike, unntatt meg, sier han og ler i intervjuet med TV-stasjonen ET CBS News.
Picker hadde tidligere prøvd å få Ian Fleming-avtalen og Alfred Hitchcock til å regissere en Bond-film.
– Jeg har vært en veldig heldig mann. Jeg kunne jobbet med hele spektrumet av talenter, fra de beste til de ikke beste i min tid. Det var en fantastisk reise, sier han.
Spesielt hos United Artists var det grobunn for individualisme og filmskapernes visjoner. Blant filmene Picker sto bak kan nevnes Midnight Cowboy, Last Tango in Paris, Lenny og Help!. Han hyret filmskapere som Federico Fellini, Ingmar Bergman, Francois Truffaut, Louis Malle og Sergio Leone. Hos Paramount sto han bak klassikere som Saturday Night Fever og Grease. Andre filmer han er kjent for, hos andre studio, er An Officer and a Gentleman, Being There, Hope and Glory, The Last Emperor, The Crucible … Men han medgir også i intervjuet sine tabber. Han sa nei til filmer som Star Wars, The Lord of the Rings, Bonnie and Clyde, The Graduate og Planet of the Apes.
– Vi laget mange gode filmer og vi laget mange dårlige filmer og en rekke skuffende filmer, fordi det er slik bransjens natur er. Det er ingen garantier i livet. Det er moro når de fungerer og jeg bryr meg ikke om hva folk sier, det gjør vindt når de ikke fungerer. Det gjør det virkelig. Det er like mye hardt arbeid bak de dårlige som de gode. De filmene jeg verdsetter mest er de filmene som jeg ærlig talt ikke tror hadde blitt realisert, hadde jeg ikke trodd på kombinasjonen av talent og innhold.
Så var det Bond, da. Det er viden kjent at Sean Connery og EON Productions ved Albert R. «Cubby» Broccoli og Harry Saltzman etterhvert ble bitre fiender. Så bitter er skotten, nå 83 år, at han nekter å stille opp på alt som har med James Bond og den offisielle serien å gjøre. Han deltok ikke på fjorårets jubileumsfeiring for 50 år med filmserien og han har vært krass i uttalelsene omkring sine to eks-sjefer, som begge nå er avdøde. Boken til David Picker gir et bakteppe for hva som skjedde da Connery ble synonymt med Bond.
I intervjuet med ET CBS News sier Picker at Sean er kjent for å være noe gretten, men at han aldri opplevde ham som det. Det skal ha blitt sagt at den eneste studiosjefen han likte var Picker.
Det var Picker som overtalte Connery til å komme tilbake i Diamonds Are Forever (1971), etter at On Her Majesty’s Secret Service med George Lazenby ikke ble en like stor suksess som Connery-filmene.
– Det er trist å si det, men Lazenby-filmen var en fiasko, og det ville kanskje ikke blitt flere filmer om Connery ikke kom tilbake, sier Picker i ET CBS News-intervjuet.
Connery var da allerede «ferdig» med EON, men godtok en siste offisiell Bond-film på betingelsene at han slapp av snakke med produsentene.
– Det er til å le av, sier Picker. – Men på den annen side, så var han dypt såret over oppførselen deres, og han hadde all grunn til å være det, fordi de behandlet ham som møkk, sier Picker.
Mens Connery gjorde Saltzman og Broccoli søkkrikke på Bond, ga de ham bare småpenger i forhold. Hans originale kontrakt fra 1962 tok selvsagt ikke høyde for den supersuksessen som filmserien endte opp som.
I stedet for å la Connery bli deleier i EON, brukte de Connery for alt han var verdt i de fem første filmene, og gamblet på at Bond var større enn skuespilleren. Mens de selv reforhandlet kontrakten med United Artist, fikk ikke Connery en smule mer.
Connery fikk 1,25 millioner dollar for innsatsen i Diamonds Are Forever. Han ga alle pengene til The Scottish Educational Trust Fund.
Så sa han «takk for sist» med Never Say Never Again (1983), og har aldri sett seg tilbake.
Selv om Bond-rollen ga ham berømmelsen, endte han nesten opp med å hate den.
– Jeg er møkkalei av alt som har med Bond å gjøre. Jeg har alltid hatet den forferdelige James Bond, sa han til Playboy allerede på 60-tallet. – Jeg kunne tenke meg å drepe ham, sa Connery mange år senere til The Observer, i 2004.
Facebook
RSS