Bygutter skrev bok om Bygdekinoen

Fra bygdekinoen på Kirkenær i Grue kommune. Foto: Marius Nyheim Kristoffersen.

Bygutten Sveinung Wålengen og kameraten ble nysgjerrig på Bygdekinoen og det ble det bok av.

65 år ­etter at Bygdekinoen begynte å snurre film over hele landet, er dette fortsatt en levende kulturinstitusjon.

Gjennom ett år har forfatter ­Sveinung Wålengen og fotograf Marius Nyheim Kristoffersen fulgt kinomaskinistenes ruter over hele landet. De har møtt ildsjeler og publikum som holder liv i det unike kinotilbudet.

Boken gir et historisk innblikk i hvilken rolle bygdekinoen har spilt som kulturinstitusjon. Den forteller om kinomaskinistenes hverdag og bygdekinoens betydning for folk på små plasser. Den belyser hvorfor bygdekinoen fortsatt er så populær, i en tid der kinoformatet sin fremtid debatteres.

«Bygdekinoen i Norge. En reise i utkanten av lerretet» ble utgitt høsten 2016.

Ifølge forlaget Skald er boken lettlest, underholdende og rikt illustrert med foto av visningsstedene, kinomaskinistenes arbeid, publikummere og dugnadsfolk, samt landskapsbilder fra rutene.

Boken er på 288 sider og et opplag på 1.000 eksemplarer, finansiert gjennom midler fra Fritt Ord, mens forlaget har tatt seg av finansieringen til selve utgivelsen. Prisen er 449,- pr. bok.

100-årsjubilant har fått ny sjef

Sveinung Wålengen, med bakgrunn som kinosjef i Ås og nå leder for Verdensteatret kino og cinematek i Tromsø, vokste opp i hovedstaden Oslo og Åsgårdstrand, med ordinære kinoer lett tilgjengelig. Åsgårdstrand ligger i Vestfold, som er eneste fylke i Norge der Bygdekinoen ikke har spillesteder, på grunn av tettheten av ordinære kinolokaler. Fotografvennen har på sin side vokst opp i Bodø, og dermed vant til en moderne kino i byen.

– Underveis i og etter prosjektet har jeg selvfølgelig fått et sterkere forhold til Bygdekinoen, men før dette var det for meg et nokså diffust fenomen, sier Wålengen.

– Hvordan fikk dere ideen til boken?

– Min venn Marius Nyheim Kristoffersen og jeg satt på en kafé i Oslo og begynte å snakke om Bygdekinoen, en gang i februar 2015. Vi hadde sett at Bygdekinoen opplevde økning i besøkstall og var nysgjerrige på hvorfor et slikt «gammeldags» fenomen fortsatt var så populært i dag. Vi visste heller ikke så mye om hvordan Bygdekinoen ble drevet – hvordan er det å jobbe som omreisende kinomaskinist og hvem er menneskene som bruker tilbudet? Vi bestemte oss for å søke om midler til en dokumentarbok om Bygdekinoen, med mål om å følge så mange av kinomaskinistene som mulig på deres til dels svært omfattende ruter. Jeg er opptatt av norsk film- og kinokultur, og Marius har et godt blikk for «det særnorske». Vi følte at prosjektet var perfekt for oss. Dessuten var det en fin anledning til å reise rundt i deler av Norge vi ikke kjente godt til fra før.

Boken er nå anmeldt av filmnettestedet Montages (hvor Sveinung Wålengen har vært en av pådriverne.). Bokomtalen er derfor skrevet av en utenforstående skribent, som ikke tidligere har bidratt til Montages, ingen ringere enn NFI-veteran Jan Erik Holst.

Han beskriver «Bygdekinoen i Norge. En reise i utkanten av lerretet» som en praktbok. I anmeldelsen konkluderer Holst slik:

«Et intervju med kulturministeren og noen representanter for opposisjonen om Bygdekinoens fremtid hadde også vært på sin plass – dette er tross alt en meget verneverdig, men truet kulturvirksomhet. Likevel forsvarer boken definitivt sin plass under filminteressertes juletrær denne vinteren – dette er både opplysende og underholdende lesning.»