2019 har vært et svært godt filmår, og som i 2018, er det dessverre altfor mange filmer jeg ikke har rukket å se.
Det gjelder i første rekker filmer som Barn, Håp, Marriage Story, Once Upon a Time… in Hollywood og Portrett av en kvinne i flammer. Jeg regner med at de fleste av disse er filmer jeg kommer til å like og som kanskje kunne forsvart en plass på listen, men oh well! Man kan ikke få med alt.
Jeg har valgt utifra kriteriet at filmene må ha hatt ordinær premiere i Norge i 2019, enten på kino, strømmetjenester eller på festival. Så i omvendt rekkefølge, her er mine topp 15 filmer fra filmåret 2019:
15. Scary Stories to Tell in the Dark
En skikkelig trivelig skrekkfilm for nesten hele familien var konklusjonen min da jeg anmeldte denne tilbake i august. Og joda, dette er solide saker av André Øvredal. Det lages alt for lite skumle filmer som passer for barn, men dette er en god kandidat til å vise arvingene etter at de har vokst fra The Goonies og E.T.
—
14. A Good Woman is Hard to Find
Britisk sosialrealisme, ispedd en god dose vold. Dette er en solid thriller som ikke tar noen snarveier, men som holder deg fast ytterst på stolsete. Og Sarah Bolger (Spiderwick-krønikene) er helt fantastisk i rollen som den frustrerte alenemoren som må ta noen tunge valg for å holde barna sine trygge. Denne ble vist på Ramaskrik og Tysvær Skrekkfest i oktober og kommer forhåpentligvis på VOD iløpet av ikke så alt for lang tid.
—
13. Koko-di Koko-da
Denne svenske godbiten splittet publikum voldsomt da den dukket opp. Mange hatet den, jeg digget denne forstyrrende og merkelige filmen. Regissør Johannes Nyholm har tidligere gitt oss Kjempen og kortfilmen Las Palmas (som du bare må se! Ligger i sin helhet på youtube.)
—
12. Tønes
Et nydelig portrett av artisten Tønes. Jeg hadde hørt svært lite om denne musikeren før jeg så denne, men ble så betatt av den snedige stilen og de opplagte tekstene at jeg har siden hatt flere av albumene hans gående på repeat. Dette er et fint, varmt og lunt portrett av en litt sjenert, men folkelig artist. Ganske sikkert den triveligste filmen på denne lista!
—
11. Memory: The Origins of Alien
Ingen liste er komplett uten en dokumentar! Dette er en mytologisk tilnærming til Alien og tar utgangspunkt i en film som var planlagt på et mye tidligere tidspunkt av manusforfatter Dan O’Bannon. Filmskaper Alexandre O. Phillippe har fått unik tilgang til Dan O’Bannons arkiv og filmen viser oss ting som aldri før har vært sett offentlig. En skattekiste for oss som elsker Alien!
—
10. Birds of Passage
En spektakulær gangsterfilm fra et miljø man aldre ser film fra ellers. Vi befinner oss hos Wajuu-stammen i Guajira-ørkenen i det nordlige Columbia. Stammens tradisjoner møter motstand fra det moderne Columbia. Hvorfor skal man gjete dyr og dyrke kaffe når man kan tjene ufattelig mye mer på å selge narkotika?
—
9. Come to Daddy
Prisen for årets styggeste frisyre går til Elijah Wood! I tillegg kan vi dele ut prisen til årets mest ubehagelige karakter til Stephen McHattie (pontypool). Herregud så intenst og fryktinngytende han spiller her! Dette er blodig, forstyrrende og til tider ustyrtelig morsomt! Filmen holder på å gjøre seg ferdig med festivalrunden nå og skal ifølge alle solemerker komme på kino i løpet av mars.
—
8. The Furies
Australia har levert store mengder slem og voldelig film til genrefestivaler de siste årene. Årets klart grimmeste film er THE FURIES. Regissør Tony D’Aquino har laget en oppskriftsmessig slasherfilm, men med en twist; Hva skjer hvis du har hele åtte mordere og åtte ofre? Filmen har forøvrig vunnet priser over en lav sko for et av de mest oppfinnsomme og brutale drap jeg kan komme på å ha sett på film de siste årene. Stikkordene er øks, ansikt og svært god tid! Og ja, så og si alt man ser av slemme ting i filmen er praktiske effekter. Pokker det ser bra ut!
—
7. Sauen Shaun-filmen: Farmageddon
Sauen Shaun er tilbake! Dette må være den ultimate familiefilmen. Både far på 40 og datter på 4 storkoste seg på kino! Det er så mange detaljer, artige påfunn og referanser at lattermusklene knapt får hvile!
—
6. The Irishman
Martin Scorseses farvel til gangsterfilmen er et verdig punktum. Et oppgjør med den machokulturen han har dyrket gjennom snart 50 år som regissør. Tilbake sitter en gammel, ensom leiemorder for mafiaen i Robert De Niros skikkelse og ser tilbake på livet sitt. Filmen klokker inn på nesten 3,5 time og ironisk nok måtte Martin Scorsese til Netflix for å få finansiert filmen. Er den like god som Mafiabrødre? Kanskje ikke, men jeg vil tro at også denne filmen er relevant tredve år fra nå. Om ikke annet så for gleden over å se De Niro, Al Pacino og ikke minst Joe Pesci glitre sammen på lerretet eller skjermen.
—
5. The Nightingale
Dette var årets vanskeligste film å se for meg. Det er så brutalt og så slemt det som foregår. Den fornedrelsen hovedpersonen må gå gjennom i starten av filmen kulminerer i en scene som er så fryktelig at filmen er vanskelig å anbefale. Samtidig er det hele så dyktig gjort at aldri blir spekulativt. Dette er rett og slett årets vondeste filmopplevelse!
—
4. Midsommar
Hvordan Sveriges turistnæring ser på denne filmen er uvisst, men jeg blir overrasket om noen finner på å legge sommerferien sin til nabolandet etter å ha sett Midsommar. Helt blottet for vanlige skrekkfilmelementer som jump-scares, monstre og overnaturlige hendelser, er dette likefullt en av årets skumleste filmer. Det ubehaget som regissør Ari Aster bygger opp er så intenst at jeg klarte nesten ikke å se bort i løpet av den relativt lange spilletiden på nesten to og en halv time. Sakte men sikkert merker vi at noe er galt på den idylliske svenske landsbygda og når våre venner skjønner hva som foregår er det allerede for sent. Store deler av filmen foregår uten dialog, og ingen av hovedpersonene sier et ord i løpet av den siste halvtimen. Likefullt er man helt oppslukt i det som foregår.
—
3. Mid90s
Jonah Hills regidebut Mid90s er en hyllest til ungdomstiden på 90-tallet. Late dager fylt med skating, dop og seksuell lengsel. Nydelig filmet på 16mm i 4:3 og med et svært tidsriktig soundtrack får man nesten følelsen av at man ser er 25 år gammel film. Med noen unntak er skuespillerne ukjente navn og samspillet mellom de fem kompisene er svært godt. Sjelden har dialog mellom kompiser virket så ekte som her.
—
2. The Favourite
En svart komedie, forkledd som kostymedrama med Olivia Colman, Rachel Weisz og Emma Stone i hovedrollene. Dette var en av oscarfavorittene i fjor, men den ble dessverre avspist med bare en pris, Olivia Colman fikk prisen for beste kvinnelige hovedrolle. Til gjengjeld leverte hun en av tidenes beste takketaler! Dette var årets artigste film, men humoren er nok ikke for alle. Mange snakket om Emma Stone etter denne filmen, men personlig vil jeg trekke frem Rachel Weisz. Hun leverer sin beste rolle siden The Fountain og det sier ikke lite! Har man sansen for kostymedrama, mørk humor og vakre bilder bør man gi denne filmen en sjanse!
—
1. Joker
Årets mørkeste film sto Todd Phillips for! Mannen som tidligere har gitt oss tre Hangover-filmer og Old School overrasket alle med denne dystre og depressive filmen om Batmans nemesis. Og da alle trodde at ingen kunne portrettere Joker bedre enn Heath Ledger i The Dark Knight leverer altså Joaquin Phoenix en rolle som er så kompleks og troverdig at man like gjerne kan dele ut Oscarprisen allerede. Fremstillingen av en syk mann som blir avfeid av samfunnet og latterliggjort er så vondt å se på at man blir bare sittende å måpe. Jeg blir ikke overrasket om Joker blir stående igjen som en like viktig film i filmhistorien som Taxi Driver og Fight Club.
Facebook
RSS