Å se tilbake på filmåret som var er en hyggelig tradisjon og man blir påminnet en rekke gode filmer man har sett og kanskje ønsker å se igjen.
For denne skribenten må det nevnes at filmåret 2018 gikk forbi uten de veldig store filmene som gjorde utrolige inntrykk. Utenom én som troner på topp. De resterende filmene er gode filmer i form av at de skapte god underholdning. Noen på overraskende vis og andre på de beste feelgood-måtene man kan tenke seg.
Three Billboards Outside Ebbing, Missouri.
Three Billboards Outside Ebbing, Missouri gjorde stort inntrykk og er en film alle burde se. Historien er i og for seg er god, men ikke nyskapende. Det er dog innblikket i filmens karakterer og deres utvikling som virkelig skaper filmen. Aldri før har en så stor drittsekk i en film klart å skape så mye sympati når slutten kommer. I tillegg presterer alle skuespillerne på Oscar-nivå.
Filmen hadde premiere i 2017 i USA og ble med i Oscar-kampen for 2018. Her vant to av hovedrollene, Frances McDormand og Sam Rockwell, beste kvinnelige og mannlige hovedrolle. Filmen var også nominerte for beste film, beste støttende skuespiller, beste originale musikkspor, beste originale manus og best regi.
Filmen vant også Golden Globe for beste dramafilm, beste manus, samt beste mannlige og kvinnelige hovedrolle.
Three Billboards Outside Ebbing, Missouri ble anmeldt til terningkast seks av min kollega Bjørn-Harald L. Sønsthagen.
Resterende filmer listes opp uten noen form for rangering.
Wonder
Wonder er en sår og god film med Julia Roberts og Owen Wilson i hovedrollene, sammen med Jacob Tremblay. Tremblay spiller gutten Auggie som er født med en visuell misdannelse i ansiktet.
Filmen tydeliggjør hvordan det å være annerledes kan være et handikap, ikke bare for de med handikappet, men også for de rundt. Filmens fokus rundt inkludering og at det virkelig er det indre som teller gjør dette til en viktig film og kan overføres til en rekke lignende situasjoner. Dette er en film alle burde se, og som barn fra tiårs alderen absolutt burde se og snakke om med foreldrene sine.
The Greatest Showman
Musikalen med Hugh Jackman i hovedrollen inntok norske kinoer i januar 2018 med brask og bram og imponerte spesielt med et musikkrepertoar kinopublikumet nynnet på i lang tid. The Greatest Showman har musikken i fokus.
Filmen i seg selv er av gjenkjennelig art, men filmens musikkelementer både i form av show og lydmiks er av imponerende art. Det er musikken som skaper filmen og treffer rett i sjelen, både på de såre sangene, men enda mer på de store sangene som drønner ut av høyttalerne. Filmen burde sees med god og høy lyd.
The Greatest Showman ble anmeldt til terningkast fire av min kollega Stina Ueland.
Ready Player One
Steven Spielbergs hyllest til sine egne filmer kom med Ready Player One og for meg som et barn av 1980- og 1990-tallet var dette en gavepakke for barndomsnostalgien. Filmen fungerer godt i seg selv, men forhøyes med alle dens referanser til alle de andre filmene. Underholdende og feelgood.
Ready Player One ble anmeldt til terningkast fem av min kollega Aleksander Koren.
Solo: A Star Wars Story
Star Wars-universet har blitt med i mengden filmserier som tilsynelatende utnyttes av en noe dømmesvekket drømmefabrikk i USA. Denne skribenten er ingen hardbarket Star Wars-fan, men har sett filmene og har sine meninger.
Det positive med Solo: A Star Wars Story, var at fortellingen føltes som om den var tilbake til opprinnelsen. Det er en start og ett mål, veldig A til B-struktur. I stedet for å legge inn en hel rekke andre historier lar Solo: A Star Wars Story hovedhistorien reise sin tur på galaxen, med en hel del problemer som oppstår underveis og skaper kronglete, men underholdende omveier.
Solo: A Star Wars Story ble anmeldt til terningkast tre av min kollega Aleksander Koren.
Love, Simon
Love, Simon er årets største feel good-kjærlighetsfilm. Filmen er politisk uten å være prekende. Den tar utgangspunkt i at filmens hovedrolle Simon (Nick Robinson) er homofil, men ingen vet det. Simon forelsker seg med noen på andre siden av en mail-korrespondanse og begynner å lure på hvem denne personen er. Hans legning blir så lekket og Simon går igjennom en berg- og dalbane av følelser.
Filmen fokuserer ikke unødvendig på legning, men legger dette som et bakteppe med fokus på ungdommens generelle problematikk som frustrasjon, hormoner, tanker, venner og alt annet som hører med ungdomslivet, uavhengig av legning.
Love, Simon ble anmeldt til terningkast fem av min kollega Aleksander Koren.
Christopher Robin (engelsk tale)
Ole Brum virker ved første øyekast å være en film for barna, men Christopher Robin er nok primært en film rettet mot voksne, eller spesielt de som vokste opp med en kjærlighet til nettopp Ole Brum og de andre i Hundremeterskogen.
Filmen ble sett med original tale, noe denne skribenten mener ofte er bedre enn den dubbete versjonen (spesielt når man ser film uten barn). Christopher Robin handler i hovedsak om den tapte barndommen, og hvordan ting ofte mistes i tidsklemmen. Voksne vil kjenne seg igjen i det å prioritere jobb, det å ha det for travelt og det at vi har mistet evnen til å leke og fantasere som barn gjør best. Filmen gjør et sterkt inntrykk og setter i kontrast voksenlivet mot det å ta seg både fri fra stresset, men også å slippe det indre barnet i seg løs.
Christopher Robin ble anmeldt til terningkast fem av min kollega Alexander Svanåsbakken.
Revenge
Fra Ole Brumm til blodig alvor med Revenge! Denne skribenten lar seg ikke stoppe av sjangerfilm. Revenge er en blodig thriller som gjør jobben sin med å lage en film på enkel og effektiv måte. Få skuespillere, ørkenlandskap og blodtap som du aldri har sett før, blandet med jaktscenarioer hvor jegeren skifter fra skurkene til offeret i god balanse.
Revenge anbefales for de som liker skrekkfilm uten nødvendigvis for mye skrekk, men med gode thrillerelementer som beholder spenningen og interessen filmen igjennom.
Revenge ble anmeldt til terningkast seks av min kollega Aleksander Koren.
Annihilation
Vi kommer oss ikke utenom filmene som lanseres på streaming-plattformer og først ut er Annihilation. Filmen skulle opprinnelig ha kinodistribusjon, men ble plutselig solgt til Netflix. Synd, mener denne skribenten da filmen absolutt holder mål og den havner nok på toppen av science fiction-filmer denne skribenten har sett i år. Spesielt det visuelle fortjente et kinolerret å bli vist på, og det auditive var også godt og spektakulært. For de som har sett den: Øyeblikket med bjørnen og den skrikende stemmen, det hadde gitt en sterk gåsehudfaktor på kino, mer enn hva man får til hjemme i egen stue.
Annihilation ble anmeldt til terningkast fire av min kollega Bjørn-Harald L. Sønsthagen.
Bandersnatch
Netflix lanserte på tampen av året filmen Bandersnatch. Eller, vi er usikker på hva Bandersnatch er. Den utgis som film, men er en episode av Black Mirror, serien som illustrerer vår fremtidige verden som særdeles dystopisk.
Bandersnatch er en interaktiv film hvor seeren gjør valg gjennom filmen og påvirker hvordan filmens narrativ utvikler seg. Det fungerer særdeles godt og er en spennende opplevelse for tilskueren og samtidig bringer filmvitenskapens voyerurisme-teorier til et helt nytt nivå. Filmen er umulig å forklare, men verdt å se og leve seg inn i. Og denne filmen må sees flere ganger, selv om denne tilskueren til nå kun har sett den én gang.
Bandersnatch anmeldes til terningkast fem av undertegnede.
Facebook
RSS