Da er året omme og konstruksjonen av topplister er i gang!
Les gjerne topplistene til mine kollegaer i KINOMAGASINET, anmelderne Bjørn-Harald L. Sønsthagen og Alexander Svanåsbakken.
Jeg baserer min liste på norske premiere/utgivelsesdatoer og derfor vil enkelte «award season»-filmer dukke opp på denne lista, fordi disse filmene får stort sett premiere på nyåret i Norge i motsetning til november og desember i USA.
Strømmetjenester blir også mer attraktive og det er enkelte filmer som fortjener en listeplass, selv om de ikke har en offisiell kinopremiere i Norge.
På denne 2018-listen har jeg også rettet fokus mot en utenlandsk film, som ikke hadde kinopremiere, men ble vist under en filmfestival i Norge. Det er også flere filmer på denne listen, som jeg er litt uenig i terningkastet gitt av KINOMAGASINETs ulike anmeldere, men det er bare sjarmen ved subjektive lister.
Heder og ære gis til de filmene som ikke kom med på lista. Der vil jeg trekke fram den nydelige prestasjonen av en moderskikkelse i Tully, den festlige BlackKklansman, Ethan Hawkes utrolige rolle i First Reformed (som ikke fikk norsk premiere), storfilmen A Star is Born og den utrolige intense You Were Never Really Here. Disse filmene er fremdeles verdt å se.
Nå følger min topp 15-liste. Plass 15-11 er en sterk femmer på terningen. De siste ti er soleklare seksere.
15. First Man
Det har nesten blitt en tradisjon med en storslagen romfilm mot slutten av året. Damien Chazelle lar jazzen ligge og gir oss en mye mer personlig fortelling om den første mannen på månen. Han utretter en balanse mellom storslagne IMAX-scener i verdensrommet og dokumentariske «kjøkkenscener» nede på jorda, som er skutt med 16 mm for å gi en mer hjemmelaget følelse. Ryan Gosling gjør en god figur i tittelrollen og filmen gir oss mange intime øyeblikk, blandet inn med noen forrykende scener hvor alt kan gå galt på reisen til månen.
Les Alexander Svanåsbakkens anmeldelse av filmen her.
14. Searching
En relativ ny måte å fremstille en film på som har kommet de siste årene er «alt på det digitale lerretet»-sjangeren. I Searching blir en far oppmerksom på at hans tenåringsdatter har blitt forsvunnet. En etterforskning er på gang og alt blir observert gjennom skjermen de bruker. Google Maps, Facebook, chattetjenester, YouTube og andre plattformer brukes for alle sjangerkonvensjonene og tropene i en hardbarket thriller. Det beste ved dette er hvor gjennomført det er og at denne fortellermåten utføres helt perfekt. Skrekkfilmen Unfriended er ikke like godt sydd sammen. Alle detaljer er på plass.
Les Bjørn-Harald L. Sønsthagens anmeldelse her.
13. Annihilation
Om Tarkovskys Stalker hadde bestått av et drømmeteam av gode, kvinnelige skuespillere, så får du den interessante bokadapsjonen Annihilation. Ektemannen til biologen Lena (Natalie Portman) forsvinner og hun drar sammen med et forskningsteam inn i et katastrofeområde, som byr på en tankevekkende odyssé om selvrealisering. Annihilation er et marerittaktig, psykededelisk, symbolsk symfoni av lyd og bilder og det er synd at denne filmen gikk rett til Netflix her til lands.
Les Bjørn-Harald L. Sønsthagens anmeldelse av filmen her.
12. Phantom Thread
Paul Thomas Andersons filmer slår aldri feil, og dette sensasjonelle verket er også Daniel Day-Lewis’ siste film (påstår han) i rollen som den kvinnebedårende moteskaperen Reynolds Woodcock. En flott presentasjon av motelivet på 1950-tallet, som hjelpes av årets beste filmscore. Johnny Greenwood fra Radiohead var inspirert av Bach, og farger en overraskende engasjerende film. Her er jeg uenig i Kinomagasinets anmeldelse av filmen og mener at den usmakelige personaen vi ser i Day-Lewis er perfekt for den prestasjonen vi opplever. Den føyer seg godt inn i rekken av problematiske karakterer vi ser i Anderson filmer.
Les Aleksander Korens anmeldelse her.
11. Three Billboards Outside Ebbing, Missouri
En av de store Oscar-kandidatene hadde, som veldig mange andre «award season»-filmer, en premiere på nyåret her i Norge. Men her drives historien gjennom nyanserte karakterer med flere dimensjoner. Frances McDormand, Woody Harrelson og Sam Rockwell gir oss levende karakterer, og jeg kunne gjerne sett en hel TV-serie rundt dem og byen Ebbing. En utrolig engasjerende film.
Les Bjørn Harald L. Sønsthagens anmeldelse her.
10. Spider-Man: Into the Spiderverse
Den nyeste filmen på denne lista gjør det Ang Lee feilet med Hulken (2003) – og det var å formidle tegneserieformatet på en levende måte i et filmatisk medium. Den tar det beste ved Spider-Man, en superhelt filmskaperne har forstått, og presenterer det på en unik, fargesprakende, og ikke minst, kreativ måte.
Les Alexander Svanåsbakkens anmeldelse her.
9. Foxtrot
Foxtrot er en av de filmene som er vanskelig å plassere på en liste som dette, da den ikke hadde ordinær filmpremiere, men jeg ser en viktighet i å fremme de filmene som kommer til Norge gjennom filmfestivaler. Foxtrot ble vist under Kosmorama Filmfestival i Trondheim i 2018 (og derfor teller jeg den som en 2018-film), og det var en sterk opplevelse. Verket er delt i to og viser familien til en israelsk soldat som får noen hjerteskjærende nyheter og livet til den israelske soldaten som jobber dag ut og inn som grensevakt. Rolige kameraføringer øker oppmerksomheten til disse relaterbare karakterene. Det er en høy produksjonsverdi ved denne israelske filmen, nydelige bilder og et utrolig sterkt manus.
8. Call me By Your Name
En varm kjærlighetshistorie som finner sted en sommer i Italia på 1980-tallet. Det er umulig å ikke like denne nydelige historien om den 17-år gamle Elio, som forelsker seg i den amerikanske utvekslingsstudenten som kommer på besøk. Timothée Chalamet og Armie Hammer sjarmerer oss alle når de oppdager deres følelser overfor hverandre. Regissør Guadagnino unngår klisjéer fra romantiske filmer og gir oss en ærlig og nydelig «coming-of-age»-historie om to stykker som blir tiltrukket av hverandre.
Les Aleksander Korens anmeldelse her.
7. The Other Side of the Wind
Dette er kanskje et bidrag litt utenom det vanlige. Takket være et ambisiøst crew har en tapt film endelig blitt snøret sammen til en komplett verk. Orson Welles, som har vært død i over 30 år, har en ny film i 2018 og den kan sees på Netflix. Det er en eksperimentell film rammet inn av fortellingen om en Hollywood-regissør som skal vise sitt siste epos. Orson Welles gir oss et speilbilde av seg selv, i et slags 8 ½-type sammensurium, og forteller oss hvordan de selvsentrerte karakterene i hans liv er fortapt for alltid. Det er Welles’ satire og svanesang om både Hollywood, filmkritikere, erotiske kunstfilmer og mye mer. Årets villeste klipping!
6. Suspiria
2018 har gitt oss noen fenomenale skrekkfilmer, men Suspiria var en spesiell opplevelse. Den er flink til å distansere seg fra originalverket og bader i uhyggelige gråtoner. Det er en opptrapping utover verket som gir oss marerittaktige lag med skrekkhistorier. Suspiria er en vellykket nyinnspilling, med en unik visjon som distanserer seg fra originalfilmens visuelle språk. Verket forteller uhyggelig mye, er ekstremt tankevekkende og drar deg ned i et kaotisk «arthouse»-helvete.
Les min anmeldelse av filmen her.
5. The Florida Project
Det er ikke alltid man blir imponert av barneskuespillere, men her har Sean Baker gitt oss en nær observasjon av livet til de fattige som bor langs motorveien på vei mot Walt Disney World. De falne Disney-aktige husene serverer som en slags Wes Anderson-aktig estetikk, mens vi følger livet til den seks-år gamle Moonee og hennes unge, arbeidsledige mor. Det er kanskje et tøft liv på det motellet de bor på, men Moonee sjarmerer oss med hennes ville fantasi sammen med eieren av motellet (spilt av Willem Dafoe), som gir en jordnær og ekte karakter. En ufattelig søt film man vil felle en tåre av.
Les Bjørn-Harald L. Sønsthagens anmeldelse her.
4. The Shape of Water
Filmen som vant beste film under Oscar-utdelingen i år hadde norsk premiere på nyåret og kommer på en solid fjerdeplass. Guillermo del Toro gir oss en romantisk vri på The Creature from the Black Lagoon og spiller på både de klassiske sjangerkonvensjonene, samt gi oss noen festlige og nye tanker rundt dem. Hans øye for den symbolske bruken av fargene (rød og grønn) og kommentarer rundt klasse og homofili er veldig interessante, på den spesielle måten del Toro gjør det. Sally Hawkins gir oss så mye uten å si et eneste ord, og gjør det som vi trodde var umulig. Å bry oss om et kjærlighetsforhold mellom en kvinne og et amfibisk fiskemenneske.
Les Rafael Motamayors anmeldelse her.
3. Roma
Årets store Netflix-film fikk en liten runde på enkelte norske kinoer mot slutten av 2018. Alfonso Cuarón gir oss et personlig tilbakeblikk på hans barndom i Mexico i ekte neorealistisk stil. Et herlig lyddesign og kontrastfylt kinematografi er på sitt aller beste, mens han fremmer livene til kvinnene i Mexico. I denne filmen er det moren til en barneflokk og deres hushjelp. Faren forsvinner og de er nå alene. Roma sier veldig mye om hvor mannsdominerende Mexico er og hvor fanget kvinnene føler seg i sine roller, og det sier den gjennom så mange tematiske lag (særlig gjennom fallosentrisk symbolikk). Roma er en film du kan se om og om igjen, og legge merke til noe nytt for hver eneste gang. Det er en poetisk film som virkelig føles levende.
2. Savnet
Jeg ble fanget i Zvjagintsevs filmskaping i Leviathan fra 2014, og denne filmen er et steg videre. The Florida Project gav oss fantastisk skuespill fra ei jente, mens her er det den russiske Aljosja som gir oss en hjerteskjærende prestasjon. Ekteskapet til hans foreldre brister og de separeres. Men de må gjenforenes i det de innser at deres sønn har forsvunnet. Her blir vi invitert til et frosset helvete i en ufattelig blek dramafilm. Pessimisme gjennomborer hver scene mens Aljosja er det eneste lyspunktet for oss og karakterene, da han representerer den kjærlige barndomsgleden i de avskyelige omgivelsene. Det er en perfekt film om du synes desemberkulden ikke har tappet deg for nok livsglede.
Les Aleksander Korens anmeldelse her.
1. Coco
Coco er kanskje den strake motsetningen til Savnet og begge kjempet egentlig om førsteplassen. Coco er absolutt mye lettere og barnevennlig, men det betyr ikke at den ikke fortjener en plass på lista. Coco er en film jeg ikke finner noe jeg kan plukke på. Jeg er overrasket over hvor mange referanser og tilknytninger den gjør til døden i både navn på karakterer og små detaljer Pixar-skaperne har gjemt i hvert eneste bilde. Det er en av de mest voksne filmene Pixar har utgitt og en av de mest følelsesladde i tillegg. Det er et annet bilde av Mexico enn Roma, men dette er en morsom og emosjonell historie jeg ble meget imponert over.
Les Rafael Motamayors anmeldelse her.
Facebook
RSS