Anmeldelse:Vivarium

OBS: Inneholder spoilers!

Du har funnet det perfekte huset, men du kan aldri forlate det. Du får mat levert på døra, men den smaker ingenting. Du har en liten baby å ta vare på, men den vokser alt for fort og er vel teknisk sett ikke et menneske.

Kjæresteparet Gemma (Imogen Poots) og Tom (Jesse Eisenberg) er på utkikk etter et hjem sammen. Den bisarre og svært pågående eiendomsmegleren Martin (Jonathan Aris) tar dem med til et nytt boligområde, bestående av gate på gate av identiske, turkise hus.

Forstadsområdet befinner seg i utkanten av byen, i et område som tydeligvis alltid har pent vær og hvor skyene til en hver tid er helt perfekte. Det er nesten så det er for godt til å være sant. Når så Martin plutselig forsvinner må Gemma og Tom forsøke å finne veien ut av området på egen hånd. Men uansett hva de gjør så ender de opp foran det samme huset. Gang, etter gang, etter gang, etter gang…

Filmen åpner med scener av en fremmed gjøkunge som tar seg til rette i et reir og dytter de andre fugleungene ut av et reir. Ikke en spesielt subtil referanse til hva vi skal få se. Noe som blir veldig tydelig når Gemma og Tom får levert en eske med en nyfødt baby på døra. Lappen som følger med forteller dem at hvis de oppdrar barnet blir de satt fri.

Barnet vokser fort, etter 98 dager er han allerede en syv-åtte år gammel gutt som stirrer på foreldrene når de våkner opp, hermer etter dem og hyler som en fugleunge når han vil ha mat. Frustrasjonen og apatien til Gemma og Tom blir større for hver dag som går. Vil de noen gang komme ut av dette helvetet?

Vivarium er en oppfinnsom og snedig liten miks mellom horror og science fiction som fungerer til tider svært godt. Det bygges opp en rimelig intens og klaustrofobisk stemning som er skikkelig ubehagelig.

Godt hjulpet av svært gode skuespillerprestasjoner, spesielt fra Imogen Poots, blir resultatet en film det er vel verdt å bruke tid på.

Problemet er at selv med en spilletid på bare drøyt 90 minutter, så blir filmen vel repeterende og monoton. Joda, det er litt av poenget å fange den marerittaktige stemningen som hovedpersonene befinner seg i, men det blir i overkant langtekkelig til tider å følge handlingen. Vi som publikum skjønner fort hvor handlingen er på vei, og selv om reisen dit er interessant nok, så føles det godt når det hele er over. Sånn sett utsetter filmen oss for noe av det samme som den utsetter Gemma og Tom for, men jeg tror ikke det er tilsiktet.

Takk til Trondheim Kino for presseadgang.