Anmeldelse: Midway

Hollywood har alltid vært glad i historier om helter som med kløkt og mot endrer historiens gang.

Med Midway får vi fortellingen om hvordan en håndfull soldater står opp mot den overlegne japanske marinen i kjølvannet av angrepet på Pearl Harbour.

I første rekke opplever vi slaget i Stillehavet gjennom øynene til etteretningsoffiser Edward Layton (Patrick Wilson) og pilot Dick Best (Ed Skrein).

I tillegg følger vi et stort ensemble med soldater.

Fokuset skifter hele tiden, mer eller mindre sømløst, mellom de ulike historiene.

For å gjøre det hele enkelt for publikum har absolutt alle karakterene distinkte kjennetegn og væremåter slik at vi aldri skal bli forvirret av hvem vi følger.

Dick Best tygger tyggegummi, Edward Layton Layton har briller og ser innbitt på kart og papirer og admiral Bull Halsey – spilt av Dennis Quaid – har et kløende utslett på halsen som han hele tiden forsøker å skjule.

Dette grepet gjør det så klart lettvint for oss som ser på, men det blir i overkant tydelig at her er det lagt lite arbeid i karakterutvikling og at det er enkle, sjablongaktige karakterer vi har med å gjøre.

Det vitner om latskap og blir nesten parodisk til tider.

Til tross for dette har faktisk filmen gjort et hederlig forsøk på å fremstille de japanske styrkene i et relativt godt lys.

De er ærefulle og enkelte av dem er svært tvilende til planen om å tvinge amerikanerne i kne i Stillehavet. Når alt kommer til alt har også de svært få strenger å spille på.

Nå heter jo filmen Midway og det er så klart actionscenene som har fått høyeste prioritet på denne produksjonen. Med filmer som Stargate, Independence Day, The Day After Tomorrow og 2012 på samvittigheten er det ingen tvil om at Roland Emmerich kan actionfaget og han vet hvordan man orkestrerer eksplosjoner og luftkamper på lerretet.

På dette feltet leverer Midway så det holder! Luftkampene er noe av det heftigste jeg har sett på en lang stund. Det er meget lekkert gjort, og på tross av det ikke er all verdens nyskapende, så er det dyktig utført og jeg blir ordentlig sugd inn i kampene.

Man får virkelig følelsen av hvor håpløs kampen er når vi nærmest kjenner at vi sitter i et propellfly som stuper inn i antiluftsskytsen fra slagskipene. At det i det hele tatt var noen fly som kom helskinnet fra angrepene fremstår som en gåte. Det aller meste av disse luftkampene er nok dataanimerte, noe som dessverre blir for tydelig i den utvaskede, grå fargepaletten som preger filmen. Det ser ikke alltid like pent ut, men sammenlignet med de fleste andre dataanimerte effekt-fester vi får på kino, er dette gull!

Det største problemet jeg har med Midway er at jeg ikke klarer å bry meg noe særlig om karakterene. Hvorvidt pilotene blir skutt ned eller kommer seg helskinnet hjem kunne ikke brydd meg mindre. Det nærmeste jeg kommer å ha noen som helst emosjonell kobling kommer i en scene hvor en soldat blir fisket opp av et japansk krigsskip. Den scenen sitter som et skudd, og jeg skulle ønske at mer av filmen klarte å skape dette båndet mellom meg som publikum og karakterenes skjebner.

Hadde karakterene, dialogen og de mellommenneskelig elementene som filmen forsøker å spille på fungert like bra som eksplosjonene, flykampene og heltedådene hadde Midway vært en fremtidig klassiker på samme nivå som Saving Privat Ryan. Nå klarer ikke filmen å nå helt opp dit, men det er en underholdende krigsfilm som kommer til å mette alle med en viss appetitt på storslagne krigsfilmer.

Takk til Trondheim kino for presseadgang.