Anmeldelse:Lucky

Lucky føles som en bittersøt svanesang for Harry Dean Stanton.

Dersom du ikke vet hvem Harry Dean Stanton er, så tar du sannsynligvis feil. Du kjenner kanskje ikke igjen navnet, men karakterskuespilleren har spilt i så mange filmer at jeg nesten kan garantere deg at du har sett ham før.

I løpet av sin lange karriere har han dukket opp på lerretet i filmer som Cool Hand Luke (1967), Gudfaren 2 (1974), Alien (1979), Escape from New York (1981), Paris, Texas (1984), Wild at Heart (1990), Fear and Loathing in Las Vegas (1998) og The Avengers (2012), bare for å nevne noen kjente filmer du muligens har hørt om.

Han har også vært med i en del serier, nylig i Twin Peaks.

Det virker kanskje rart å fokusere så mye på skuespilleren i en filmanmeldelse, men det er ikke uten grunn.

Lucky er nemlig en av de siste filmene Harry Dean Stanton spilte i før han gikk bort høsten 2017, 91 år gammel.

På mange måter føles Lucky som en film til ære for skuespilleren. Alt er sentrert mot hans karakter, som blir kalt nettopp Lucky.

Vi får et innblikk i den gamle mannens hverdag i et lite lokalsamfunn et eller annet sted i ørkenområdet sør-vest i USA.

Her følger vi hans daglige rutiner; opptenning av sigarett, kaffedrikking, vandretur til kaféen, kryssordløsing også videre.

Allerede tidlig i filmen blir det klart hva slags stil filmen går for, når løsningsordet i kryssordet viser seg å være realisme. Ikke bare peker det på filmen selv, men den tar seg også tid til å oppsummere to mulige forklaringer av ordet, når Lucky slår det opp i ordboka si. Undertegnede er lite begeistret for realismestilen i spillefilmer, og synes at filmer som Sykkeltyvene, Umberto D og Stranger Than Paradise er ekstremt overvurderte. Da er det ekstra ålreit å kunne erklære at denne realismefilmen viser mye mer varme og lun humor enn de nevnte filmene. I likhet med Umberto D handler Lucky om en mann som lever sine siste år, men her er det ikke en overhengende håpløshet som gjennomsyrer handlingen. Lucky er nemlig en ganske så fin fyr. Han legger ikke noe imellom og sier ting rett ut, han har en kjemi med de fleste i bygda, og alle ser ut til å like ham.

Allikevel er det noe mer som skjuler seg bak de gamle øynene, øyne som fortsatt kan glimte til. Når han plutselig faller hjemme på sitt eget kjøkken, begynner han å tenke. Han tenker på sin egen dødelighet, men også på minner fra tidligere hendelser i livet. Gjennom enkel dialog skjønner vi at selv om han er av den gamle skolen, en krigsveteran som til tider både virker homofobisk og misogynistisk, så er han egentlig ikke det. Enkelte ting han sier er filosoferende, men på en jordnær måte.

I tillegg til strålende skuespill fra Harry Dean Stanton, så er bikarakterene heller ikke så verst. Selveste David Lynch spiller kompisen Howard, som ikke finner igjen landskilpadden sin. Filmen er regissert av John Carroll Lynch, som kanskje er mer kjent som skuespiller. Han har blant annet spilt i filmen Fargo. Dette er en imponerende regidebut.

Landskapet og de slitte bygningene er vakkert filmet av Tim Suhrstedt, som tidligere har jobbet mest med komedier. Varme farger og fokus på det gamle, ikke bare gamle karakterer, er med på å øke kvaliteten og helheten i Lucky.

Allikevel er det ingen tvil om at dette er Harry Dean Stantons film, noe som kommer frem allerede i tittelsekvensen som forteller oss: «Harry Dean Stanton is LUCKY». Avslutningen av filmen understreker også at dette virkelig er hans svanesang. Alle trenger noe å varme seg på i kulda, og Lucky er medisinen vi trenger.