Anmeldelse: Zombieland: Double Tap

Av og til klarer oppfølgere å innfri, og det gjør Zombieland: Double Tap.

Det har gått noen år siden vi sist besøkte Zombieland, og gjengen fra den første filmen henger fortsatt sammen. Siden sist har de begynt å klassifisere zombiene – de dumme blir kalt for Homer (etter karakteren fra The Simpsons), de smarte blir kalt Hawking (etter Stephen Hawking), og den tredje kategorien blir kalt Ninja, fordi de er så stille at det første du hører er ditt eget skrik. Gjengen er samlet i starten av filmen, men Little Rock (Abigail Breslin), som nå er blitt tenåring, ønsker å reise for å finne en potensiell kjæreste. Dette fører til at de andre må forsøke å finne igjen Little Rock, og vi blir med på en slags ny road-trip.

Selve handlingen i Zombieland: Double Tap er ikke stort mer avansert enn i den originale Zombieland. Vi blir dratt med fra sted til sted, som i et episodisk sketsj-show, og ender opp med en større actionsekvens. Men det er ikke derfor man ser slike filmer. Det man ønsker å se er kreative måter å ødelegge zombier på, og her skuffer ikke oppfølgeren. Igjen får vi noen glimt av «Zombie Kill of the Year». Igjen blir vi minnet på Columbus (Jesse Eisenberg) sine overlevelsesregler. Tallahassee (Woody Harrelson) har fortsatt mange ordtak og er fortsatt noe vulgær. Wichita (Emma Stone) sliter fortsatt med å binde seg. Mye er velkjent fra den første filmen, og det er helt greit, for det er tross alt karakterer vi ble glad i.

Denne gangen introduseres også noen nye karakterer, dog er de fleste på den slitsomme siden, og man kan prisgi seg for at de ikke er for lenge i fokus. Uten å avsløre for mye om de nye karakterene så møter vi hippien Berkeley (Avan Jogia), blondinen Madison (Zoey Deutch), speilbildeutgaven av Tallahassee og Columbus i karakterene Albuquerque (Luke Wilson) og Flagstaff (Thomas Middleditch) og den selvstendige Nevada (Rosario Dawson).

Dette er en lett underholdningsfilm, og det krever at man som tilskuer ikke overtenker ting. På engelsk har man et fint uttrykk; «suspension of disbelief», noe som kommer til nytte her. For det er mange logiske brister. Jeg har ikke tenkt til å henge meg opp i noen av disse her, nettopp fordi jeg mener at man av og til må se forbi slike ting, spesielt i denne typer film.

Tittelsekvensen er i tråd med originalen, og over anlegget dundrer Metallicas Master of Puppets, som erstatter Metallicas For Whom the Bell Tolls, når zombiene blir tilintetgjort i sakte film. Det er også en rekke andre nikk tilbake til Zombieland, selv om Twinkies ikke blir nevnt…

Zombieland: Double Tap inneholder som nevnt en rekke heftige sekvenser, men den kuleste er kanskje den som foregår inne på et Elvis-museum-aktig sted like ved Graceland. Her følger kameraet to parallelle slåsskamper som glir over i hverandre i noe som ser ut som en one-shot, altså med usynlige klipp.

Humoren i Zombieland: Double Tap fungerer stort sett bra, selv om noe føles litt påtatt. Der jeg synes humoren fungerer best er i de sirlige bisetningene og småkommentarer. Jesse Eisenberg og Woody Harrelson har funnet tilbake til karakterene sine, og Zoey Deutch gjør en god rolle som en irriterende blondine.

Hvis du likte Zombieland er det stor sannsynlighet for at du kommer til å like Zombieland: Double Tap.

(Det er til og med en sluttscene som nesten kunne koblet denne filmen til The Dead Don’t Die…)

Takk til Odeon Kino Ski for presseadgang.